Vi fikk beskjed i går om at vi ville bli ringt opp av Porsgrunn etter kl 8 i dag, for oppdatering på hvordan eggene hadde klart seg. Vi sov så dårlig i natt, fordi vi begge var så sykt spent! 08:30 sharp ringte Porsgrunn!
Hei, det er Ane fra fertilitetavdelingen som ringer. Du tok jo ut tre egg i går, og i dag er alle sammen helt normalt befruktet
Dette er det beste resultatet vi har hatt noen sinne! Jeg jublet og skrek i telefonen. Hørtes jo nesten ut som jeg hadde vunnet i lotto. Og det var litt slik det føltes også. Jeg hadde vunnet på de tre loddene mine. Men konkurransen er ikke helt over. Jeg får førstepremie om loddene deler seg som de skal frem til onsdag. De ønsker å sette inn en blasosyst. Nå er det om å gjøre å få dagene til å gå, sånn at jeg tenker minst mulig på dette. Men hvordan går an? Er det i det hele tatt mulig å ikke tenke på det? I mitt hode er jeg allerede gravid! I mitt hode har vi er barn neste år. Men det er ikke engang sikkert at egget deler seg! Men jeg sliter litt med å tenke på den måten, og det er litt synd, for da tror jeg fallhøyden er større. Men skuffet blir man nok uansett hvordan man tenker. Men en ting er sikkert, og det er at vi fortjener å få satt inn nå. Aldri har vi fått satt inn før. Nå er det vår tur å kjenne på håp!
Jeg er inne i tredje ivf forsøk nå. Faktisk på slutten av et forsøk. Dette forsøket har vært så krevende at jeg ikke helt har hatt energi eller ork til å oppdatere dere.
Denne gangen går jeg på lang protokoll. De to andre forsøkene har jeg gått på kort protokoll. Kort oppsummert fra slik jeg har skjønt lang protokoll så går jeg på en nesespray som heter synarela som gjør at jeg går inn i en kunstig overgangsalder, og da går alle foliklene i dvale. Dette er for at alle foliklene skal vokse likt når man begynner på hormoner, sånn at fler folikler vokser, og at det ikke er en folikkel som er dominant som hindrer de andre foliklene å vokse seg store. Jeg har jo kun fått ut tre og fire egg tidligere, så det var verdt å prøve lang protokoll
Denne runden har vært beintøff! Jeg begynte på synarela 2 september og tok fire doser daglig. To på morgen og to på kveld. Fast. 08:00 og 20:00. Sliter med søvnvansker fra før, og hjalp ikke å gå på synarela som har søvnvansker som bivirkninger. Brukte lang tid på å sovne, og det å vite at jeg måtte opp kl 08 stresset meg. Kan telle på en hånd hvor mange ganger jeg sov i 8 timer på en måned. Jeg tok fire spray daglig, frem til 17 september. Da begynte jeg på hormoner i tilegg. Gonal-f 225 IE og menopur 225 IE. Ved hormonstart kuttet jeg ned på synarela. Skulle tas ved samme tidspunkt, men kun en dose morgen og en kveld.
Jeg ble helt utslitt av synarela. Den sprayen er heftig, og det må den jo også være for at den skal kunne sette en kvinne i kunstig overgangsalder. Jeg ble veldig hormonell. Følte jeg var i en evig berg og dalbane av følelser som aldri tok slutt. Jeg klarte ikke kontrollere følelsene mine, og samtidig visste jeg ikke om jeg var i Sahara eller i Nordpolen. Varm og kald om hverandre. Hanne har vært verdens beste kjæreste og støttespiller mens jeg har gått på disse medisinene. Hun har virkelig vært der for meg og sett hvor mye dette har kostet meg. Jeg kunne ikke klart dette uten hennes støtte.
28 september var jeg på en andre kontroll hos gynekologen. Heldigvis hadde de tre foliklene som var størst ved første kontroll vokst seg store og fine og legen på Porsgrunn bestemte at jeg skulle ha uttak 30 september
Den 28 september tok jeg siste dose av synarela, pluss siste sprøyte av gonal f og menopur. Kl 22:30 satte jeg eggløsningssprøyte. Da regnet jeg på at jeg hadde brukt synarela i 4 uker, og sprøyter i 12 dager. 88 spray med synarela og 25 sprøytestikk på 12 dager. Heftig greier!
Jeg synes egentlig det er litt trist å slutte med medisiner. Mulig jeg er rar, men mens jeg går på medisiner så vet jeg at vi er i prosessen med å få barn. Men så fort siste dosen er tatt, så vet jeg at det er over 3 måneder til neste forsøk. Litt bittersøtt. Kan hende jeg føler det på denne måten, fordi begge de tidligere forsøkene har endt i avbrutt, og at jeg aldri har fått sjansen til å få satt inn. Er så forferdelig vondt å proppe kroppen full av hormoner for så å få avbrutt, brått og brutalt.
Da vi ankom Porsgrunn i går så fikk jeg den vanlige dosen med piller. En deilig liten cocktail. Det satt mange par i gangene og ventet like spent som Hanne og meg. Så mange par. Jeg tenkte for meg selv at noen av disse parene måtte jo lykkes denne gangen, og jeg håpet at vi var en av dem. Det satt til og med noen i skranken som skulle på sin første samtale. Herregud, det er lenge siden vi var på det!
Jeg ble ropt opp, og Hanne fikk ikke være med inn nå heller. Dette gjelder alle, pga corona. Jeg håper det faller tilbake til normalen etterhvert, for det å ha uttak er ett ganske stort øyeblikk som man ønsker dele med sin bedre halvdel. Jeg ringte Hanne opp på mobilen da, så hun fikk vært med på uttaket på best mulig måte og slik at hun fikk sett på. Det var en trygghet å ha hun med på telefon. De andre uttakene så har det vært så og si umulig å se eggene, men denne gangen var det så lett å se. De var gigantiske i forhold til tidligere! Følte at eggene mine denne gangen var superegg! Den lille firkanten på høyre side av skjermen viser inne på labratoriet. Og den grå rundingen er egget mitt. Wow sier jeg bare.
Vi fikk med oss et skriv om når innsett finner sted. Onsdag 5 oktober kl 13. De to andre gangene vi har fått med oss det skrivet hjem så har det bare vært vondt. For det kommer aldri så langt som til innsett. Første forsøk så var ikke eggene modne. Andre forsøk fikk de ut 3 egg, og ett ble befruktet normalt, men sluttet å dele seg. I går fikk jeg ut 3 egg. Jeg synes virkelig vi fortjener en opptur nå. vi fortjener at det går vår vei.
Nå har det skjedd mye på få dager! I går var jeg på min første kontroll hos gynekolog. Han fant fire folikler på 18,17, 15 og 14 mm. Han fant også fire folikler på under 10 mm, og disse er så små at de ikke rekker vokse seg til. Jeg ble ordentlig skuffa der jeg lå.. Fire folikler høres så utrolig lite ut! Han sa «hvor gammel er du». «35», svarte jeg. «Åh, da skjønner jeg». Føltes så nedslående med den kommentaren. Føltes litt som om han gnei inn at jeg hadde lite egg og at jeg ikke lenger er i like fruktbar alder. Det kan ha vært hormonene som styrte tankene, men jeg ble ordentlig lei meg. Han mente jeg måtte på minst en kontroll til før eventuell uttak, men vi var nesten tom for medisiner.
Hanne og jeg gikk på senteret for å slå ihjel litt tid mens vi ventet på at Porsgrunn skulle ringe oss for ny resept. Vi bor på et lite sted, og de har ikke disse medisinene på vårt apotek. Jeg var skikkelig deppa, men Hanne prøvde oppmuntre meg uten hell. Vi kjøpte oss lunch, og jeg unnet meg dessert. Prøver å ikke ta helt av med kalorier nå, men nå trengte jeg noe godt. Kan godt si at jeg trøstespiste litt.
Etter noe som føltes som en evighet ringte endelig Porsgrunn. «Det blir uttak på torsdag kl 09:45, «. Hæ? Uttak? Fra å være så i kjelleren rett før og så rett til håp. Jeg fryktet jo at det skulle bli avbrutt forsøk eller noe. Har lest om så mange skrekkhistorier om abrbutt forsøk, og tok de med meg i tankene mine. Vi fikk beskjed om videre forløp frem til torsdag. I går tok jeg siste menopur dose, og i dag skal jeg ta siste fyremadel og sette ovitrielle (eggløsningssprøyte) i kveld kl 21:45. Herregud så spennende!
Men tanken om få egg bekymret meg videre, men etter mange fine samtaler med damene på februargruppa på babyforum fikk jeg roet meg litt. Kvalitet er så mye viktigere enn kvantitet. Finnes historier der man får ut 20 egg der ingen blir befruktet, mens en annen kan få ut 3 egg og alle blir befrukta. Og jeg har også lest at menopur gir færre, men bedre egg, og det er jo nettopp det jeg går på. Så jeg har et lite håp.
Men det er ingen hemmelighet at jeg er redd. Jeg er kjempe redd for at det ikke skal gå. Vi har kommet ett skritt videre i prosessen, men vi er ikke i mål. Det er jo nå det ordentlig spennende kommer. Overlever eggene? Og med uttak på torsdag så er det jo en helg i mellom, og det føles ekstra nervepirrende at det er en helg i mellom. Får jeg i det tatt beskjed i helgen og hvordan det går med eggene mine?
Jeg håper det går vår vei nå. Det er fire år siden i år at vi begynte med prosessen, og snart tre år siden vi var verdens lykkeligste med positiv test foran oss, og kun en måned senere fikk vi vite at hjertet hadde sluttet å slå. Det er en hard prosess å få stå i denne prosessen, og nå håper jeg virkelig at det er vår tur. Har hørt fler tilfeller om at når et liv går tapt, blir ett nytt liv til, og om det faktisk stemmer så håper jeg det skjer for oss også. Det har vært tungt å miste mamma. Trodde aldri jeg skulle klare meg uten min kjære mamma. Vi var så tette og jeg kunne alltid gå til mamma for en god klem, gode samtaler eller bare det å være. Vi har alltid vært ekstremt knyttet, og det gjorde og gjør ubeskrivelig vondt å ikke ha mamma i livet mitt. Så hvis det stemmer med circle of life, så håper jeg det stemmer for oss også. Jeg er litt overtroisk i tillegg. Kanskje mamma kan ha en finger med i spillet og hjelpe oss? ❤️
