Kategorier
Følelser håp Ivf Tanker

Kontroll og dum kommentar

Vi storkoste oss på tur, det var fint å komme seg litt bort. Det ble litt stress da vi kom i land i dag, vi var nemlig i land klokken 10, og hadde time for kontroll 11:10. Timen gikk veldig bra. Først var Evelyn litt skuffet, men etter vi sammenlignet litt med kontrollen på fredag gikk det litt over. Hun begynner å kjenne det godt nå. Klarte ikke løpe til toget en gang. Kjenner meg så godt igjen fra det var jeg som gikk på hormoner. Jeg tror Evelyn synes det er fint at jeg har gått gjennom det, sånn at jeg kan fortelle hvordan ting kjennes ut, hva hun kan forvente, hvordan egguttak kjennes ut osv.

Nå vet jo hele familien at vi prøver å få barn, og det var en del spørsmål fra noen i familien på båtturen. Om hormoner, prosessen, uttak osv. Men så kom den dummeste kommentaren! Det er i samme gate som det jeg skrev i forrige innlegg. «Er det du som skal prøve å bli mamma nå da Evelyn?». Jeg fyrte meg skikkelig opp, og sa at begge prøver å bli mammaer. Det er ikke sånn at Evelyn blir mamma og jeg blir ingenting. Sånne kommenterer gjør så vondt! Jeg vet ikke om noen skjønner hvor sårt og vondt det er å høre sånne kommentarer, spesielt når jeg allerede føler meg så sårbar og mislykket etter å ikke ha lykkes med min store drøm – å bli gravid og føde.

Det er jo det samme som å si til kvinnen i et heterofilt par «Er det kun du som skal bli forelder nå da?», fordi mannen ikke har sædceller som «funker» og paret må ha sæddonor. Det gjorde så vondt å høre det, og det er helt på trynet ting å si. Og jeg liker å tro at han ikke mente det, eller ikke skjønner hvordan man skal føre en slik samtale fordi det er nytt for han, men det endrer ikke det faktum at det gjorde vondt, og det gjør vondt å vite at det kommer mange sånne kommentarer fra uvitende i fremtiden. Er man liksom ikke ordentlig mamma om man ikke føder ungen selv?

Vi har satt siste dose med fyremadel i kveld, og kl 21 skal vi sette ovitrielle som skal gjøre den siste modningen før uttak. Uttak blir onsdag kl 09:00. Vi er veldig spente, og Evelyn gruer seg til sitt første uttak, naturlig nok.

Kategorier
diverse Følelser håp Ivf Tanker Ukategorisert

Første kontroll

I går var vi på første kontroll. Det gikk fint. Var noen folikler som hadde begynt å vokse, mens det var en del som var under 10 mm. Rettere sagt 9 stykker under 10. Vi har et håp om at de skal klare å karre seg oppover til neste kontroll på mandag.

Evelyn har endelig begynt å kjenne at det skjer ting i magen, og det er jeg glad for. Det ser jeg på som et godt tegn! Jeg håper alle vokser jevnt og trutt slik at vi får ut flest mulig folikler og at det er egg i alle sammen. Jeg holder en knapp på at det blir uttak på onsdag.

Kiel tur

Farmor og farfar inviterte hele familien på Kielferja fra lørdag til mandag, og vi visste ikke om vi fikk blitt med. Det kom helt an på hva klikikken sa om veksten. Heldigvis var de ikke fornøyd, så i skrivende stund sitter vi på båten. Vi er veldig glade for at vi fikk muligheten til å være med på båtturen. Vi er hele 18 stykker som reiser, og det var kanskje siste muligheten vi hadde for å dra hele familien på tur. Dette er farmor sine ord, ikke mine. Men de begynner jo å bli gamle så man har jo ingen garanti. Vi skal feire farfar sin 90 års dag ombord. De gærne besteforeldrene mine spanderte like gjerne denne turen på alle sammen!

Tanker om fremtiden med barn

Evelyn fortalte moren hennes at vi er i gang med prosessen igjen, og at denne gangen er det hun som går på hormoner. Hun ble glad og sa «det er bra det er du som prøvde bli gravid denne gangen, fordi du har så fine gener. Jeg kjente det stakk dypt i hjertet mitt. Jeg hadde så inderlig lyst å videreføre mine gener, jeg er sikker på at det hadde blitt et nydelig barn det også. Men det får jeg aldri vite. Moren til Evelyn mente ikke noe vondt med det, men jeg er så sår på det punktet akkurat da. Akkurat nå prøver jeg bare være takknemlig for at Evelyn fikk det siste forsøket, og at hun får til å bli gravid. Klarer hun gi oss et barn blir jeg lykkelig! Men jeg vet det vil stikke litt når kommentarene kommer, som «hvem er den ekte moren?» eller hvem bar frem barnet?». De spørsmålene vet jeg kommer, selv om folk burde ha vett nok til å skjønne at begge er like mye ekte mødre uavhengig hvem som bar det frem. Jeg har hørt flere tilfeller der mødre av samme kjønn får disse idiotiske spørsmålene, så jeg vet de kommer om vi får barn. Kan ikke folk bare tenke seg om 100 ganger før de buser ut med slike idiotiske spørsmål? Og ikke minst «hvem er faren?» Skjerpings! Ungen vil aldri ha noen far! Det er en donor som hjalp oss med å få barn (hvis vi lykkes) og thats it!

Kategorier
diverse Følelser håp Ivf Tanker

Bivirkninger og tanker

Nå har Evelyn gått på menopur i 5 dager, og i går begynte hun på fyremadel også. Menopur brukes for å hjelpe eggstokkene med å produsere folikler, og fyremadel er med på å hindre eggløsning. Jeg husker så godt da det var jeg som var nålepute. Jeg kjente etter hele tiden om jeg kjente stikking osv. Ville så gjerne kjenne at medisinene gjorde jobben sin. Stakk det så så jeg på det som tegn på at foliklene vokste. Det trenger ikke ha noen som helst sammenheng, men likevel lette jeg etter «gode bivirkninger». Man blir jo litt gal. Husker jeg googlet meg halvt ihjel om suksessrate, hvilke bivirkninger andre har hatt der det har endt i graviditet. Ikke sunt i det hele tatt 😂 Nå som det ikke er jeg som går på hormoner tenkte jeg at jeg slapp skuldrene litt ned og lot Google ta en pause. Og det har jeg klart. Frem til i dag.. fillern altså! Det hjelper meg jo ingenting å Google og overanalysere. Men jeg tenker det er fint at jeg ikke kan kjenne etter på kroppen, da får jeg i alle fall ikke analysert på den delen. Evelyn er veldig flink til å ikke overanalysere og kjenne etter. Der har nok jeg og en del andre litt å lære.

Evelyn er mye trøtt, sliten, kvalm og har hodepine stakkar. Prøvde seg på jobb i dag, men kom hjem midtveis i vakten. Kom hjem rundt 14 og hun sover fremdeles, og nå er kl 17. Ikke bare bare å stappe en haug av hormoner i kroppen. Håper ikke hun går gjennom dette forgjeves, at det faktisk ender med noen gode egg. Og at vi snart har en baby! Det hadde vært fint det ❤️ Setter så stor pris på at Evelyn gjør dette for oss, spesielt når hun egentlig ikke ønsker gå gravid.

På fredag skal vi på første kontroll og vi er så vanvittige spente! Vi vet ikke om vi håper på uttak etter første kontroll eller ikke, for på mitt første forsøk ble det uttak etter første kontroll, og det resulterte i at det var ingen folikler som var modne. Det var så fryktelig sårt! Jeg vil ikke at vi skal oppleve det igjen. Det er vanskelig å beskrive den sårheten det medførte. Gå på medisiner, bivirkninger, ønsker, og håp for fremtiden, for så å ta ut en og en folikkel og høre «ingen egg» i folikkelen i alle foliklene de fikk ut. Så vi håper litt på at uttak blir først tirsdag eller onsdag. Ikke at min erfaring trengr gjenta seg på Evelyn, men lett for oss å tenke sånn når vi har en dårlig erfaring med uttak etter kun en kontroll.

Kategorier
Følelser Ivf Tanker

Sorgen over det som kunne vært, men glede over hva som kan komme

Jeg tenkte skrive litt om det faktum at jeg aldri skal få oppleve å gå gravid, eller å føde. Det er en ubeskrivelig sorg. Det ønsket er så stort for meg og har alltid vært det. Under alle forsøkene har jeg gjort alt for at sjansen skal være størst mulig for å lykkes. Jeg har ikke tall på hvor mye penger jeg har brukt på vitaminer. Sikkert 10-15 tusen kroner, om ikke mer. Q10, d vitamin, sink, omega 3, multivitamin, magnesium, folat. You name it. Dette har jeg tatt daglig i flere år. Jeg har virkelig gjort alt i min makt for å lykkes. Spist sunt, holdt meg unna for mye karbohydrater, gått ned i vekt, avstått fra alkohol osv osv, men for hvilken grunn?

Føler meg mislykket som kvinne

Overvekt kan gjøre det vanskelig å bli gravid – jeg gikk ned i vekt. Alkohol kan redusere fruktbarheten – Jeg trappet ned. Jeg gjorde alle tiltak for å lykkes. Og når jeg da leser om kvinner som blir gravide i fylla, overvektige kvinner som blir gravide, narkomane som ikke får i seg nok vitaminer og riktig mat som blir gravide osv, da kjenner jeg at jeg blir lei meg. Her gjør jeg alt riktig, mens andre som ikke endrer noen tiltak ser ut til å bli gravide bare de ser på et baby bilde.

Å gå gravid og føde er noe av det mest kvinnelige en kvinne kan gjøre (for de som ønsker og som har mulighet). Jeg er kvinne, men klarer ikke det mest kvinnelige en gang. Jeg føler meg så mislykket, som en kvinne. Jeg vet det er mange andre ting jeg mestrer, men jeg føler meg likevel mislykket som en kvinne når jeg ikke engang klarer få barn.

To barn med en eggleder

Jeg har saumfart hele internett for å finne ut hva jeg kan endre for å lykkes. Føler jeg har runda hele fuckings internett. Mens andre bare «blir» gravid. Søsteren min har født to barn, mamma har født to barn, bestemor har født to barn, oldemoren min har født fire barn og sånn fortsetter det bakover i generasjonen. Men jeg? Ingen! Hvorfor stoppet det hos meg? Jeg har alltid drømt om å ha en liten mini meg som jeg kan se på og tenke «hun har mine øyne» eller «han har mitt smil». Det får jeg aldri oppleve. Alle kvinner i familien min har lykkes. Bortsett fra meg! Det er en vond følelse. Jeg håper Evelyn kan gi oss barn, det er ingenting jeg heller vil enn å få barn med kona mi! Jeg blir den lykkeligste på jord! Men det føles likevel vondt at jeg ikke får det til. Mamma klarte til og med å få barn med en eggleder, og jeg klarer det ikke engang med to, og med hjelp!

Det er en sorg. Hadde jeg ikke gjort noen tiltak for å bedre fertiliteten min så hadde jeg følt at jeg ikke hadde hatt så mye å «klage» på. Da hadde jeg visst at det var mye jeg kunne endret på og skyldt meg selv. Men jeg har jo gjort tiltak! Men jeg vet i alle fall at jeg har prøvd og har gjort store endringer i livet mitt for å lykkes, sånn at jeg ikke skal tenke at jeg ikke prøvde. Og er det noen her som føler seg truffet som ikke har prøvd alt og ikke lykkes, så er ikke det ment til dere. Dere har sikkert prøvd alt på deres måte. Dette er mine tanker som bare må ut, og ikke ment som noen stikk til noen som helst.

Det jeg aldr får oppleve

Jeg får aldri kjenne «vingeslag fra en liten sommerfugl» følelsen så mange nevner som de tidligste tegnene på liv i magen, jeg får aldri kjenne at ungen hikker innenfra magen, jeg får aldri kjenne at jeg er sliten fordi jeg lager et lite menneske, jeg får aldri oppleve styrken som bor inni meg i en fødsel.

En drøm har for meg vært å bruke Evelyn sine egg, men at jeg går gravid. Lesbiske kan donere egg til partneren sin, og det er jo helt perfekt for oss. Jeg vil gå gravid, Evelyn vil ikke. Men dette koster penger og vi har ikke råd. Brukte alt for mye penger privat på de fem første forsøkene. Hadde vi visst hvor vanskelig denne reisen ble hadde vi bare gått for dette med en gang. Nå går vi offentlig, og på klinikken er ikke dette tillatt. Så den løsningen er heller ikke noe vi kan gjøre. Med mindre vi vinner i Lotto. Og tro meg, jeg har prøvd!

Gleden i å være i gang

Nå prøver jeg først og fremst å finne glede i at vi er i prosessen igjen. Finne glede i å sette sprøyter på Evelyn og håpe at hun har helt fantastiske gode egg på lur som kan gi oss barn. Det er en glede, men det er sårt at det ikke er meg. Jeg klarer se gleden i at vi kanskje kan få barn. For det er en glede. Men igjen, det er sårt at det ikke er meg. Får hun det til blir jeg verdens lykkeligste mamma uansett genetikk. Og en ting er sikkert, ungen vår blir heldig som får oss som foreldre! Ungen vår er så vanvittig ønsket, og det skal hun eller han få kjenne på så lenge vi lever om vi lykkes med å få barn.

Kom over en artikkel nå om stjernebarn og regnbuebarn. Stjernebarn var et nytt begrep for meg. Jeg lyver hvis jeg sier at dette ikke ga meg tårer i øynene..

Det som skulle blitt barnet vårt eksisterte i 9 uker og var høyt elsket. Noen vil kanskje tenke at 9 uker er ingenting. Vi rakk glede oss over graviditeten i 9 uker. Vi rakk se for oss fremtiden med barn i 9 uker. Vi rakk se for oss hvordan det skulle bli i 9 uker.

Vi rakk mye på 9 uker.

Kategorier
diverse håp Ivf Tanker

Hemmeligheten avsløres

Hei!

Nå var det lenge siden sist! Siden sist har vi giftet oss!

Under bryllupet valgte vi begge å avsløre til familien vår at vi prøver få barn, så da er katta ute av sekken. Derfor føler jeg heller ikke like stort behov for å være anonyme her lenger. Vi valgte jo i utgangspunktet å være anonyme fordi flertallet av familien vår ikke visste vi prøvde, og vi orket ikke alle de spørsmålene når vi allerede var i en sårbar situasjon, og vi kunne ikke garantere at de ikke kom over bloggen.

Så hvem er vi egentlig?

La oss ta en liten introduksjon! Hei, jeg heter Camilla og er 37 år! Jeg er født og oppvokst på en liten plass i Lillestrøm kommune. I 2012 møtte jeg Evelyn, og vi ble et par i april 2013. Evelyn er 31 år og jobber i barnehage. Evelyn er født i Guatemala, men adoptert til Norge da hun var rundt 4 år. Sammen har vi et pelsbarn ved navn Lexie, som vi skaffet oss sammen i 2015.

Grunnen til at vi valgte starte med meg først er fordi jeg er eldst, og da vi startet prosessen helt tilbake til 2018 så vi for at vi begge skulle gå gravide på tur. Vel, det skjedde jo ikke. Etter fem inseminasjoner, fire uttak og tre innsett uten å lykkes skjønte vi begge to at her ble det kun snakk om et barn og ikke to. Vi har også mistet på veien, noe som er helt ubeskrivelig grusomt. Både MA og kjemisk. Kjemisk er en form for spontanabort. Det er en veldig tidlig spontanabort som skjer i løpet av de fem første ukene av svangerskapet. MA er at fosteret dør i livmoren, uten at kroppen registrerer det.

Jeg tenker at jeg for første gang i historien skal dele blogginnlegget mitt til venner og familie, og derfor vil dette innlegget være litt gjentagende for dere som har fulgt oss en stund.

Gravid i 2019

Jeg husker så godt da vi testet positivt i mai 2019. Vi var overlykkelige og 17 mai 2019 hadde jeg på bunaden min og tenkte at «neste gang jeg har på bunad har vi barn». Det var en så fin feiring, og jeg husker Evelyn strøk over magen min. Vi hadde nylig testet positivt, og selvfølgelig kjente ikke knøttet noe som helst, men det var likevel koselig. Jeg elsket hver gang hun strøk over magen min mens jeg var gravid ❤️

Trekløver

Vi avtalte møte med søsteren min som også var gravid, og vi fortalte hun at vi også var gravide. Det ble tårevått kan du tro. Hun hadde termin i november 2019, og vi i januar 2020. Så det ville være to måneder mellom barna våre. Og tror du jaggu ikke kusina mi fortalte at hun også var gravid og hadde termin i januar 2020? Da kunne vi alle tre ta trilleturer i barseltiden og barna ville vokse opp sammen og få et fint og tett bånd siden de var jevngamle!

Søsteren og kusina mi har alltid hatt et veldig spesielt bånd. Jeg har noen ganger følt meg litt utenfor, fordi de har så mange like interesser og lignende Nå hadde jeg endelig noe til felles med dem! Nå skulle vi få barn så og si samtidig, alle tre! Jeanette med termin i november og Susan to uker før oss. Det skulle bli en liten trekløver!

Skulle. Skulle bli. Men sånn endte det ikke. Jeg hadde mange symptomer og trodde alt var i skjønneste orden. Evelyn og jeg var så spente på tidlige ultralyd. Vi gledet oss til å høre hjertelyden, men visste at det kunne være for tidig.

Fra glede til sorg

Embryoet var for for lite i forhold til hvor langt jeg var på vei. Men all håp var ikke ute, men vi måtte forberede oss på at det kunne gå galt. Evelyn gråt utenfor klinikken og jeg prøvde holde motet oppe. Jeg er bare lagd sånn, kanskje fordi jeg nektet innfinne meg i det, mens Evelyn er bygd sånn at hun gir opp håpet med en gang som en forsvarsmekanisme.

Uken etter hørte vi hjerte slå og jeg ble så ubeskrivelig glad. Men desverre hadde ikke knøttet vokst så mye som det skulle. Men hjertet slo og da begynte jeg tro det gikk bra. Kort fortalt hadde hjertet sluttet å slå uken etter det igjen og jeg måtte på sykehuset for å ta noen tabletter for å sette i gang aborten. Hjemme tok jeg nye piller som gjorde at jeg fikk «rier» så jeg fikk ut det som skulle bli vårt lille barn. Dette er en opplevelse jeg ikke unner min verste fiende en gang. Så vondt psykisk og fysisk. Jeg mistet i uke 9.

De kommende månedene var det to babyshower som stod for tur. To store mager foran kameraet, og jeg bak kameraet for å ta bildet. Jeg skulle jo stå sammen med søsteren og kusina mi foran kameraet med stor mage, men i stedet stod jeg bak. Det var og har vært så fryktelig sårt for meg.

Bare det å se de to barna sammen leke, gå hånd i hånd og se hvor tett bånd de har, og vite at vårt barn skulle vært der. Det vil alltid være en påminnelse på hva vi kunne hatt.

Tung og krevende reise

Vi hadde aldri forestilt at det skulle være så vanskelig å lykkes. Vi var sikre på at det kom til å gå fort. Spesielt siden vi får hjelp medisinsk. Og jeg var så bestemt på at jeg skulle lykkes med å bli gravid at jeg nektet å gi stafettpinnen over til Evelyn. Det har alltid vært min drøm å gå gravid og føde. Bare tanken på at et lite menneske skulle vokse i magen min gjorde meg emosjonell. Jeg hadde lyst. Evelyn ville verken gå gravid eller føde, enda planen var at hun også skulle gå gravid når vi fikk barn nummer to. Men når ting tok så lang tid så fokuserte vi bare på meg. Etterhvert begynte Evelyn og venner å lufte tanken på om kanskje Evelyn skulle overta. Det synes jeg var sårt, men jeg skjønner nå at det kanskje hadde vært lurt å byttet tidligere.

Rollebytte

Nå er det Evelyn som skal i ilden! Porsgrunn var ikke sikre på om de ville gi meg det siste forsøket vi har igjen, så vi fikk ordnet at Evelyn tar det siste forsøket. Det har gått rimelig fort når vi først kom i gang. Var på samtale 8 januar der de undersøkte Evelyn og hadde fått svar på blodprøver osv. Og vi fikk oppstartsdato så fort Evelyn fikk mensen, og det fikk hun i dag! Så i dag starter hun på hormoner! Dette blir så sykt spennende! Spennende, men også litt vemodig. Men jeg tenker at det viktigste er barnet, ikke at jeg får oppleve å gå gravid.

Det blir rart at vi nå bytter roller. Fra å være en nålepute, kjenne på ubehag, følelsesmessig karusell, kjenne etter symptomer, uttak, innsett og alt det innebærer til å «bare» kunne stå på sidelinjen. Bare være en mental støtte. Jeg tror jeg liker bedre å være den som går gjennom prosessen og ikke som støtte. Da har man litt kontroll, hvis det gir mening?

Jeg håper virkelig vi lykkes denne gangen! Nå synes jeg fader meg vi fortjener litt medgang i denne prosessen. Det er så mange rundt oss som har lykkes med graviditet som begynte etter oss, og det føles så urettferdig! Jeg har fått kontakt med mange i denne prosessen, som synes at dette har vært så tøft, og lykkes etter er par forsøk. Jeg har blitt sint inni meg, for de har kun hatt et par forsøk før de lyktes, og de var lei? Jeg kommer ingen vei av å tenke sånn, men det er vanskelig å svelge. I 2018 startet vi prosessen og i 2024 har vi fremdeles ingen barn. Dette er sårt! Og alle har sine egne kamper, jeg kan ikke komme her å si hva andre skal orke, og det er ikke meningen å virke så «bitch». Og det vil alltid være noen som har det verre som kan tenke det samme som oss når/om vi lykkes. «De klager, og de har bare prøvd 10 ganger?». Alle har sin reise uansett hvor lang den er, og jeg unner alle å lykkes selv om det er litt sårt å se andre lykkes på rekke og rad, mens vi står her tomhendt etter seks år.

Third times a Charm

La oss krysse fingrene for at det som har manglet for å lykkes er livmora til Evelyn! Tenk om løsningen har vært så nær hele tiden. Sånn sett er jeg veldig takknemlig for at vi er to jenter. Hadde vi vært heterofile så hadde vi kun hatt en å prøve med. Vi er jo faktisk to! Nå skal det gå! La oss alle være enige om det?

Boden full

Når man har sett for seg barn såpass lenge så er det naturlig at man handler inn litt her og der, og gjett om vi har nok klær og diverse til ungen vår som jeg håper vi nå er i prosess med å få. Vi har også arvet en del! Hele boden vår i kjelleren er stappfull med babyting som klær, vugge, seng osv osv. Og det ville vært ufattelig sårt om vi ikke lykkes, og måtte kvitte oss med tingene. Jeg tror ikke jeg hadde klart det. Jeg tror faktisk det ville blitt såpass sårt at jeg kunne risikert å bli deprimert. Helt ærlig. Det er tøft å stå dette over så lang tid. Når det er noe man så intenst har lyst på. Men klarer vi det ikke, må vi lære oss å deale med det. Men jeg er ikke klar til å gi opp!