(Forsidebilde er fra 2022)
I så mange år har jeg ønsket å oppleve å gå gravid. Og absurd nok for mange av dere, å føde. Jeg gledet meg til å kjenne den enorme styrken som bor inni meg, som jeg vet finnes der en plass, men som kun kommer ut om den må. Den enorme styrken har jeg funnet flere ganger, der jeg har måtte hente den frem. Styrken jeg måtte hente frem da jeg hadde kreftsyk mamma i 8 år, der jeg var der for mamma mer enn jeg var der for meg selv, eller noe annet individ. Jeg var helt psykisk utmattet, men fant styrken i stå i det. Styrken jeg måtte finne frem da mamma gråt og sa hun ikke ville dø. Ikke minst styrken jeg måtte finne frem da mamma døde. Mamma og jeg var gjensidig avhengig av hverandre, og plutselig stod jeg alene uten mamma. Jeg måtte finne en så enorm styrke langt inn i det mørkeste. Jeg er sterk på mange måter, jeg har opplevd mitt som har krevd styrke.
Fire teskjeer mot, tre spiseskjeer frykt, en desiliter tårer og fire desiliter av ren stå på vilje, visp det sammen og der er mitt styrkebrygg.
Jeg gledet meg til å finne igjen den styrken, styrken jeg skulle kjenne på ved å få til det største i livet, nemlig føde et barn! Jeg skulle endelig bruke den til noe positivt.
Styrken jeg gledet meg til å bruke på noe positivt måtte atter igjen forberede seg på å gå ut i stormen. Den endret nyanse og gikk fra gledens farge til svart som den kaldeste vinternatt. Jeg måtte forberede meg på å bruke den til å gi opp drømmen min om å gå gravide, føde og videreføre mine gener.
Jeg har prøvd så latterlig mange ganger på å bli gravid, og for hver gang jeg har fått negativt resultat har jeg tenkt «vondt som faen, men da er jeg et skritt nærmere å få positivt». Jeg tenkte på alle suksesshistoriene.
Visste du at Harald Sanders (bedre kjekt som Colonel Sanders) er navnet på han som oppfant kentucky fried chicken? Han gikk fra dør til dør til restauranter for å selge oppskriften sin til restauranter. Han ble avvist 1009 ganger, men på den 1010 gangen lyktes han og fikk solgt oppskriften sin og kentucky fried chicken (KFC) ble skapt.
Han ga aldri opp, og hans «melding» til folket var at «den eneste måten vi kan faile er å gi opp».
Jeg visste allerede om denne historien, og tok det med meg under prøvingen. 1,2,3,4,5 nei på graviditetstesten. Jaja, jeg fortsetter, jeg er ett skritt nærmere et ja! Jeg kunne fortsatt i det uendelige, for jeg er så sikker på at til slutt hadde jeg lyktes. Men den offentlige klinikken derimot var ikke like positive, og når de vurderte gi meg opp ble jeg rådvill og spurte om ikke Evelyn heller kunne ta siste forsøk, noe de godtok. For det viktigste i alt dette er jo å få barn.
Det var en så ubeskrivelig stor sorg for meg. Å bare gi opp drømmen min! Jeg var aldeles ikke klar for å gi den opp! Jeg var klar for å ta opp lån, masse lån for å gå privat! Men vi er to om denne prosessen, og Evelyn ville ikke ha masse lån. Vi har allerede huslån, og jeg skjønner godt hva hun mener, og jeg er enig. Jeg ville heller ikke ha mer lån, men jeg ville så inderlig oppfylle drømmen min med å gå gravid, føde og videreføre mine gener. Hva med å lage en spleis? Fortelle om situasjonen å se om vi kunne få noen kroner som kunne hjelpe oss på veien mot privat forsøk. Det synes hun heller ikke noe om. Det var flaut å spørre om penger synes hun. Jeg synes det jeg også, men jeg var så desperat på å lykkes.
Plutselig var det tid for Evelyn sin oppstart av IVF, og hun ble gravid på første forsøk. Jeg er overlykkelig over at vi venter barn, at vi snart skal bli foreldre. Men samtidig er det en liten sorg over at jeg ikke får oppleve det Evelyn får oppleve. Det var jo min drøm, ikke hennes! Hun ville jo ikke oppleve det en gang! Men samtidig føler jeg at jeg må trå varsomt, for jeg vil ikke gi inntrykk av at jeg ikke er takknemlig for at hun gjør dette for oss. Å gå gjennom så mye smerte, kvalme og det som følger med for oss. Tro meg, jeg er evig takknemlig. Men sorgen sitter fremdeles å lusker. Litt som styggen på ryggen. Hun tok ikke fra meg min drøm, men samtidig føles det litt sånn ut. Det blir urasjonelle tanker. Hun har ikke egentlig tatt noe fra meg, hun hjelper oss å få det vi har kjempet for i så mange år!
Jeg gruer meg til babyen kommer ut og vi møter mennesker som sier «Å hun har øynene etter mammaen sin», eller «hun er prikk lik deg Evelyn!». Jeg føler det bare er å gni det inn i de åpne, væskefylte sårene mine. Jeg gledet meg ufattelig mye til å skape en mini meg. En tro kopi av meg selv, og tanken på at det aldri skal skje er vondt. I stedet har vi en liten versjon av Evelyn løpende rundt her om noen år. Kona mi er slående vakker, så jeg er sikker på at datteren vår blir aldeles nydelig, men hun er ikke meg. Ingenting av hun vil være lik meg utseendemessig, og det var jo drømmen! Jeg er så redd for at det skal skape enda mer smerte å høre disse kommentarene fra folk om hvor lik hun er Evelyn og se datteren vår være en tro kopi av hun. Eller uvitende kommentarer som «hvem er den ekte mammaen» eller «hvem bar hun frem?». For jeg vet så inderlig godt at de spørsmålene vil komme.
Vi møtte et lesbisk par med barn her om dagen, og medmoren ønsket ikke gå gravid, så hun kjente ingen sorg, men hun sa at om mammaen som bar frem ikke hadde klart bli gravid ville hun slitt veldig med seg selv. Hun ville slitt med å godta det. Men hun lykkes. Nok en suksesshistorie. Bare.ikke.med.meg! Jeg spurte om medmoren slet med tilknytningen. Det gikk veldig fint, men sønnen var ekstra klengete mot moren som bar han frem, «men det har jo bare med biologi å gjøre». Great, enda en knyttneve rett i magen.
Så hvis noen har opplevd eller kjenner noen som ikke har lykkes, men likevel fått barn ved at partneren klarte det, si gjerne fra til meg. Det hadde vært godt å prate med noen som virkelig kan forstå hva jeg står i, for jeg føler meg fryktelig alene. Jeg føler ingen helt på ekte skjønner hva jeg står i. Jeg må tilføye at jeg ikke kjenner på denne sorgen hele tiden, men den kommer som noen stikk fra tid til annen. Jeg er stort sett mest glad, men sorgen innhenter meg her og der.
Hvis jeg ser forbi sorgen så ser jeg heldigvis masse glede. Jeg gleder meg ubeskrivelig mye til å bli mamma. Endelig ❤️ Endelig er det vår tur til å bli en fullverdig familie. Jeg gleder meg til å få øyekontakt med datteren vår å si «jeg er mammaen din, og jeg skal ta så godt vare på deg». ❤️ Jeg vet at biologi til syvende og sist ikke alltid har noe å si. Tenk på alle de barna som bor hos fosterforeldre eller som er adoptert fordi mammaen eller pappaen var uegnet til å være foreldre. Blod er tykkere enn vann, men det finnes unntak. Og jeg skal være det unntaket. Jeg skal være den datteren vår kommer til når hun trenger trøst, omsorg eller kjærlighet. Jeg skal lære hun rett og galt, jeg skal le med tårer i øynene når hun gjør ting jeg også gjør. For selv om hun ikke likner meg utseendemessig så kommer hun til å ligne på meg på væremåte.
Vakre, lille baby M, vi gleder oss til du er klar for verden! Og mammaene dine elsker deg uendelig høyt ❤️
