Det føles fint å være en ruger igjen. Jeg synes det er ganske fascinerende at jeg har et lite frø i magen min som kan bli ett menneske hvis alt går etter planen. Og det synes jeg det er på tide at det gjør nå. Det krasjer med bryllup, bryllupsreise og alt jeg har sett frem til, så det er jo egentlig bare ironisk hvis det går denne gangen. Vi har hatt lyst å gifte oss i noen år, men alltid utsatt fordi vi ønsker få barn først så barnet kan være brudepike/brudesvenn. Men barnet har latt vente på seg, så da bestemte vi oss for å endelig gifte oss og planlegge bryllupsreise. Da er det jo rimelig typisk at det går nå 😅
I dag er jeg 8 dpo hvis jeg regner innsettsdag som rugedag 1. jeg går på progesteronstøtte. Nærmere bestemt lutinus. Dette har jeg gått på alle mine forsøk, men blir like håpefull hver gang. Denne gangen har jeg skrevet ned alle mine «symptomer» jeg har fått av lutinus og eggløsningssprøyte på dette forsøket, før innsett så jeg slipper få falske forhåpninger. Dette tror jeg er lurt, og det kan forhåpentligvis få meg til å slappe litt mer av.
Men det kommer alltid andre symptomer som skal tukle med tankene mine. Jeg har hørt en plass at man kan få litt høyere hvilepuls av å være gravid. Ironisk nok økte pulsen min på 1 rugedag og har fortsatt å være høy. Men som Hanne sa, det kan være fordi jeg er stressa. Indre stress. Så jeg prøver å tenke det, men jeg er sikkert idiot nok til å fortsette å sjekke appen.
I går var vi i Sverige, og jeg synes det var veldig fint å få tankene på noe annet. Blir jo litt gal av å bare sitte å tenke og analysere. Vi kjøpte inn redbull, brus, godteri til candybar og vin til bryllupet. Vi må til Sverige ufattelig mange ganger til, for vi må ha nok alkohol til alle gjestene våre! Vi planlegger åpen bar 💸 Skal til og med ha DJ. Og jeg kjenner litt på at det er kjipt å bruke så ufattelig mye penger på alkohol og dj hvis jeg ikke kan dra nytte av det selv. Er derfor det er så typisk at det skal gå nå. Men går det, så var det meningen ❤️ Bare veldig dårlig timing. Men det er vel sånn det bruker å være?
Nå har det skjedd mye på få dager! I går var jeg på min første kontroll hos gynekolog. Han fant fire folikler på 18,17, 15 og 14 mm. Han fant også fire folikler på under 10 mm, og disse er så små at de ikke rekker vokse seg til. Jeg ble ordentlig skuffa der jeg lå.. Fire folikler høres så utrolig lite ut! Han sa «hvor gammel er du». «35», svarte jeg. «Åh, da skjønner jeg». Føltes så nedslående med den kommentaren. Føltes litt som om han gnei inn at jeg hadde lite egg og at jeg ikke lenger er i like fruktbar alder. Det kan ha vært hormonene som styrte tankene, men jeg ble ordentlig lei meg. Han mente jeg måtte på minst en kontroll til før eventuell uttak, men vi var nesten tom for medisiner.
Hanne og jeg gikk på senteret for å slå ihjel litt tid mens vi ventet på at Porsgrunn skulle ringe oss for ny resept. Vi bor på et lite sted, og de har ikke disse medisinene på vårt apotek. Jeg var skikkelig deppa, men Hanne prøvde oppmuntre meg uten hell. Vi kjøpte oss lunch, og jeg unnet meg dessert. Prøver å ikke ta helt av med kalorier nå, men nå trengte jeg noe godt. Kan godt si at jeg trøstespiste litt.
Etter noe som føltes som en evighet ringte endelig Porsgrunn. «Det blir uttak på torsdag kl 09:45, «. Hæ? Uttak? Fra å være så i kjelleren rett før og så rett til håp. Jeg fryktet jo at det skulle bli avbrutt forsøk eller noe. Har lest om så mange skrekkhistorier om abrbutt forsøk, og tok de med meg i tankene mine. Vi fikk beskjed om videre forløp frem til torsdag. I går tok jeg siste menopur dose, og i dag skal jeg ta siste fyremadel og sette ovitrielle (eggløsningssprøyte) i kveld kl 21:45. Herregud så spennende!
Men tanken om få egg bekymret meg videre, men etter mange fine samtaler med damene på februargruppa på babyforum fikk jeg roet meg litt. Kvalitet er så mye viktigere enn kvantitet. Finnes historier der man får ut 20 egg der ingen blir befruktet, mens en annen kan få ut 3 egg og alle blir befrukta. Og jeg har også lest at menopur gir færre, men bedre egg, og det er jo nettopp det jeg går på. Så jeg har et lite håp.
Men det er ingen hemmelighet at jeg er redd. Jeg er kjempe redd for at det ikke skal gå. Vi har kommet ett skritt videre i prosessen, men vi er ikke i mål. Det er jo nå det ordentlig spennende kommer. Overlever eggene? Og med uttak på torsdag så er det jo en helg i mellom, og det føles ekstra nervepirrende at det er en helg i mellom. Får jeg i det tatt beskjed i helgen og hvordan det går med eggene mine?
Jeg håper det går vår vei nå. Det er fire år siden i år at vi begynte med prosessen, og snart tre år siden vi var verdens lykkeligste med positiv test foran oss, og kun en måned senere fikk vi vite at hjertet hadde sluttet å slå. Det er en hard prosess å få stå i denne prosessen, og nå håper jeg virkelig at det er vår tur. Har hørt fler tilfeller om at når et liv går tapt, blir ett nytt liv til, og om det faktisk stemmer så håper jeg det skjer for oss også. Det har vært tungt å miste mamma. Trodde aldri jeg skulle klare meg uten min kjære mamma. Vi var så tette og jeg kunne alltid gå til mamma for en god klem, gode samtaler eller bare det å være. Vi har alltid vært ekstremt knyttet, og det gjorde og gjør ubeskrivelig vondt å ikke ha mamma i livet mitt. Så hvis det stemmer med circle of life, så håper jeg det stemmer for oss også. Jeg er litt overtroisk i tillegg. Kanskje mamma kan ha en finger med i spillet og hjelpe oss? ❤️
Endelig kom mensen. Aldri hatt lyst på mensen før, og heller aldri vært så sikker på at mensen kom hvert femtende minutt i over en uke nå, Jeg tok tredje corona vaksine den 10 januar, og jeg har nå 3 x moderna. Det har vært mye prat om at vaksina kan påvirke menstruasjonsyklusen, og det tror jeg helt klart er tilfellet hos meg. https://www.fhi.no/nyheter/2021/koronavaksinasjon-kan-pavirke-menstruasjonen/. Det er heller ingen hemmelighet at hode og kropp henger sammen, og når jeg har gått rundt å følt både det ene og det andre og fuksert så mye på at jeg må få mensen, så går det ut over stressnivået i kroppen. Og stress kan jo hemme mensen fra å komme, så jeg har vært i en ond spiral. Men i går kom endelig kom mensen, en uke over tid.
Jeg begynner på hormoner i kveld kl 18, og jeg kjenner på skrekkblandet fryd. Er så klar for å sette i gang, men jeg går en uviss tid i møte. Jeg har aldri gått på hormoner før, og aner ikke hvordan kroppen min vil reagere på det. I dag begynner jeg på menopur. Det er en sprøyte som skal settes i magen fra dag 2-9 . Menopur inneholder folikkstimulerende hormon (FSH), slik at kroppen skal utvikle fler folikler. På dag 6-10 begynner jeg på enda en sprøyte, og denne heter fyremadel. Den skal hindre eggløsningen i å komme. Så på et tidspunkt skal jeg gå på hormoner for å få flere folikler, samtidig som jeg skal gå på hormoner som hindrer eggløsningen. Det hørtes ut som en skikkelig hormon kræsj spør du meg.
Info fra sykehuset om min behandlingsplan
Jeg vet at denne behandlingen kan være tøff både fysisk og psykisk, men det jeg bekymrer meg mest for er den psykiske belastningen det kan medføre. Ikke bare på hormoner, men hele IVF prosessen.. Oppturene og nedturerene det kan ha med seg. Jeg håper vi slipper unna alt for mange nedtuter og at vi lykkes på første forsøk. Jeg prøver å tenke positivt om kroppen min, og tror at det kan hjelpe litt. Å visualisere at det går bra. Men frykten for at at det ikke skal gå bra tar jo selvfølgelig opp mange av tankene. Tankene florerer, og mange av tankene går i:
Hvor mange egg får vi ut?
Tenk om jeg får ut mange, men at ingen overlever?
Blir jeg overstimulert?
Vil eggutak gjøre veldig vondt?
Blir jeg gravid?
Det er så mye som kan skje på veien. Kan jo være at jeg får ut mange egg og da blir vi jo overlykkelige. Det som er skummelt da, er at det ikke finnes noen garanti for at eggene overleverer, så fallhøyden er stor fra lykke til sorg. Men jeg klarer ikke å ikke få forhåpninger hvis jeg får ut mange egg. Det tror jeg er ganske normalt. Og ventetiden fra eggutak og det å vente på telefon fra sykehuset om hvor mange egg som overlevde blir en nervepirrende tid. Det som blir ekstremt viktig nå er at Hanne og jeg tar ekstra godt vare på hverandre i denne tiden, for det kan bli krevende og tøft.
Under to timer til første sprøyte skal settes, og jeg er så spent! Hanne må nok sette første sprøyte, for jeg er så redd for å gjøre noe feil. Håper virkelig dette går veien, og jeg skal være flink til å oppdatere på bloggen min.
På timen vi hadde på Porsgrunn fikk vi oppstartsdato. Eller, ikke en spesifikk dato, for det kommer helt an på når mensen min kommer. Men mensen er ventet den 30 januar, og det er jo bare en uke til. Du midle himmel, nå er det like før!
Jeg tok tredje dose av corona vaksine for et par uker siden, og det er jo kjent sak at syklusen kan bli klusset til av vaksina. Jeg håper ikke det er tilfellet for meg. Jeg har en veldig regelmessig syklus som er på 26-28 dager, og under de to andre vaksinene ble syklusen klusset til med kun et par dager, og jeg håper det er tilfellet nå også, om den først skal bli litt endret. Jeg har aldri ventet på mensen så mye som jeg gjør nå.
Jeg begynner på hormoner på dag 2 av syklusen min, så ca 31 januar om alt går som det skal. Men, jeg klarer ikke glede meg helt. Det er mye corona smitte nå, og på jobben til Hanne har det vært mye smitte den siste uken. Hun har heldigvis klart å holde seg frisk, og jeg håper det fortsetter sånn. For får en av oss corona blir det ingen behandling. Egentlig kan jeg i følge de nye reglene teste meg ut av karantene, men disse reglene gjelder ikke påsykehuset.. Jeg ber til høyere makter om at vi fortsetter å holde oss friske. Jeg synes virkelig at vi fortjener at noe går vår vei nå. Jeg har så lyst å glede meg, for det burde man jo i en slik situasjon, men samtidig klarer jeg ikke slippe gleden løs. Dette er et stort høydepunkt i livet vårt, som vi har ventet veldig lenge på å å få starte opp med, og det er veldig synd at vi ikke tør glede oss på grunn av corona. Får en av oss corona når jeg har begynt på medisiner så er over 11 tusen kroner kastet rett ut av vinduet. Dette føles som gambling med våre penger, men vi kan jo ikke sitte her å vente på en pandemifri tilværelse, for det kan ta år og dager. Vi får bare krysse fingre og tær, og håpe at positive hendelser er med oss slik at dette går i boks.
Jeg har hentet ut medisinene mine, og jeg er så spent på på å starte opp med dem. Blir jeg er hormonelt vrak eller vil jeg klare meg greit? Det gjenstår å se, men en ting er helt sikkert – det er viktig at Hanne og jeg tar vare på hverandre i denne prosessen. Det er viktig for at dette skal bli en god opplevelse og at vi kommer styrket ut av det ❤️
My oh my… Det er så mye som har skjedd siden sist! 2021 har vært et turbulent år med mye følelser og nedturer. 2021 var året jeg mistet mamma, det året jeg måtte hente frem uante krefter jeg ikke ante levde inni meg.. Å miste mamma er det tyngste som noen gang har hendt meg. Jeg savner henne så utrolig mye, og sorgen er fremdeles tung å bære. Første halvåret av 2021 brukte jeg på å sørge over at mamma ble dårligere og den andre halvdelen av 2021 brukte jeg på å sørge over å ha mistet mamma. Men 2021 har kommet med noen lyspunkter også. Jeg tror det ligger en mening bak det som har skjedd etter mammas bortgang. I desember overtok vi vår første leilighet. Endelig er vi stolte eiere av egen leilighet! Og to uker etter vi fikk vite at vi hadde fått leiligheten ble vi oppringt av Porsgrunn om at de hadde en time til oss for snakk om medisinering, donor osv. Så ballen har virkelig rullet, i positiv forstand.
Ventetiden på å få kommet i gang i Porsgrunn har vært uendelig lang. Porsgrunn sykehus hadde på daværende tidspunkt ikke mulighet for behandling med donorsæd, men de jobbet med å få det på plass. Det var bare flaks at vi «fant» Porsgrunn.. Eller, rettere sagt – søsteren min minnet oss på at det er fritt sykehusvalg, og dermed fant vi frem til Porsgrunn. Men i og med at de ikke hadde mulighet for behandlinger med donorsæd tok det lenger tid enn vi trodde. Først trodde legen at det var stor sannsynlighet at dette var i orden våren 2021, men våren kom og våren gikk. Jeg tok jevnlig kontakt med de, og det gikk i riktig retning. Små skritt vel og merke, og jeg fikk et ørlite håp her og der, men det ble ingen behandling i 2021. Skjønner at mye må på plass, men når man har en så stor drøm som det å få barn så blir alt så endelig lenge. Jeg takker og bukker Porsgrunn sykehus for at vi får behandling der. De har virkelig stått på for at likesinnede skal få samme mulighet som heterofile.
Timen på Porsgrunn gikk veldig bra og vi snakket med legen om donor. Vi får ikke velge selv, da vi får behandling offentlig, men vi fikk komme med noen preferanser. Han skulle forsøke finne en donor som har mørke trekk slik som Hanne sånn at det blir en blanding, men han kunne ikke love noe.
Jeg tenker tilbake på de 5 forsøkene på Stork klinikk. Vi betalte flere tusen for å velge og vrake i 2019 og 2020, men nå har vi kommet dit hen at det viktigste for oss alt i alt, er at ungen er frisk. Vi vil så gjerne ha vårt etterlengtede barn. Man får et litt annet perspektiv på ting med tiden. Først så ønsker man seg så gjerne et barn som ser sånn og sånn ut, men nå er fokuset virkelig snudd. Et friskt barn er det viktigste for oss. Så får det andre være et pluss. Et frisk barn har selvfølgelig alltid vært det viktigste, misforstå meg rett. Men når man ser en jungel av mulige donorer foran seg så blir man litt opptatt av etnisitet, høyde, hårfarge osv osv. Det eneste vi nevnte for legen var at vi gjerne ønsket oss en mørk donor. For jeg kjenner jo litt på «presset» og redselen for at Hanne ikke skal føle tilhørighet til barnet, i og med at det er jeg som bærer det frem. Det er allerede mine gener, så da hadde det vært fint om hun i alle fall kunne «kjenne seg igjen» i hudfargen.
Hanne har nevnt en problemstilling for meg. Hun er jo fra Colombia, og hun jobber i barnehage. I barnehagen har de morsmålsdagen der flagg fra hvert barn blir hengt opp for å feire språklige og kulturelle mangfold.
Hvilket flagg skal bli hengt opp for barnet vårt? For det blir feil å ha med flagg fra Norge og Colombia. For ungen vår er jo ikke fra Colombia.
Hanne
Det er så sant.. Barnet vårt er ikke fra Colombia uansett hvor mye vi ønsker det. Med mindre det på et mirakuløst vis finnes en donor fra Colombia som vi får. Men vi får uansett ikke vite hvor donoren kommer fra når vi går offentlig. Vi har ikke helt funnet ut hvordan vi gjør det enda, men tror Hanne føler det sårt at vi ikke har flagg fra der vi begge kommer fra, og samtidig synes vi det er feil å lære opp ungen vår at det er fra Colombia når det ikke er det. Skulle så ønske Hanne og jeg bare kunne fått barn sammen genetisk, så hadde alt vært så mye lettere.
Det er så uendelig viktig for meg at Hanne føler tilhørighet til barnet vårt. Har hørt fra fler at genetikk ikke spiller noen rolle, for den som ikke bærer frem har likevel vært med på hele prosessen. Og vil føle tilknytning så fort ungen er ute. Håper virkelig det stemmer. Tenk den lange veien vi kjemper sammen for å få vårt lille mirakel. Vi har gjort alt dette sammen. Alle turene med båten over til Danmark for inseminering på Stork klinikk. Alle gangene Hanne selv har fått lov til å trykke sprøyten med donorsæd inn. Alle graviditetstestene vi har nistirret på graviditetstesten mens sekundene har gått, og vi både har sett en og to streker. Dagene rundt julaften hvor vi håper at neste jul er vi tre. Alle gangene vi har stått med lys over graviditetstester og tydet streken/strekene. Alle gangene vi har håpet, alle gangene vi har måtte sørge over nok et negativt utfall. Vi har opplevd gleden ved å se to streker og være gravide, men vi har også gått gjennom å miste sammen. Alt har vi gjort sammen, og denne drømmen skal vi fortsette å gjøre sammen. Og dette etterlengtede barnet går vi gjennom ild og vann for å få sammen. Jeg bærer barnet frem, men vi bærer kampen om barnet sammen.
Nå er jeg på dag 12 i syklusen og jeg ble ferdig med letrozol for 5 dager siden. Jeg har siden lørdag vært helt overbevist om at eggløsningen skulle komme alt for tidlig, for jeg har allerede fra dag 9 hatt eggløsningsslim og blinkesmily på clearblue eggløsningstest. For de som ikke kjenner til den, så har denne eggløsningstesten tre forskjellige symboler. Sirkel som viser at man ikke er fertil, blinkesmily som viser høy fertilitet og stillegående smily som viser maksimal. Med andre ord har testen vist økende i 4 dager, og det er ulikt for meg å være. I tabellen under kan man se hvor mange prosent som får maksimal etter 0-4 dager med høy fertilitet, og det er betraktelig mindre prosent med 5-9 dager. Så jeg har vært sikker stort sett hver dag på at jeg ville få maksimal. Jeg hadde ikke time hos gynekologen før i dag, så jeg har krysset alt jeg har for at «eggene ikke skulle klekke» for tidlig.
Grunnen til at det er viktig at jeg fikk kommet meg til gynekolog før eggløsning er rett og slett for å få satt eggløsningssprøyta til riktig tidspunkt og for å se at det kun er to forlikler etter bruk av letrozol. Storken må se størrelsen på folliklen/folliklene og kan da lettere time tidspunkt for eggløsningssprøyte og inseminering. Dessuten er det viktig at det kun er to store follikler og ikke fler (sikkert pga sjansen for trillinger eller fler).
Hos gynekologen fant han ut at jeg ikke bare har én, men to store og fine follikler! Hurra, dette er gode nyheter! Det øker jo sjansen litt for å bli gravid!
Planen videre nå er å ta eggløsningssprøyte i morgen kl 23, og time på Stork Klinikk fredag kl 11. Og frem til da skal eggene mine vokse seg store og sterke! Og aller helst ta imot en sterk og fin sædcelle på fredag som til slutt blir vårt lille mirakel! ??
På onsdag ble donor C bestilt og betalt! Ble egentlig litt stress. Stork bestiller strå på onsdager og da er bestillingen inne hos dem på mandager. Jeg vet med sikkerhet at jeg vil være maksimal i løpet av neste uke en gang, så det var rimelig viktig at vi fikk bestemt oss for ny donor og bestilt før de stengte på onsdag. Det går an å bestille og få det til klinikken i ekspressfart, men vi unngår det så langt det lar seg gjøre. Dyrt nok som det er. Har foreløpig ikke trengt det, og slik jeg håper jeg det fortsetter. Mest av alt håper jeg dette er siste gangen vi bestilte ett strå frem til søskeforsøk! ? Sånn alt i alt etter dette 5 forsøket har vi brukt nærmere 100 00 på å få vårt lille mirakel..
Det vi vet om denne donoren er hvor han er fra, øyenfarge, hårfarge, høyde og vekt. Jeg har en god følelse for denne donoren, håper det klaffer!
Jeg er ferdig med letrozolkuren min, og nå går jeg rundt å er livredd for å få eggløsning for tidlig! Har ikke time hos gynekolog før tirsdag. Da skal han måle folliklene mine. Jeg tror jeg vil få maksimal mellom tirsdag – fredag en gang! Blir spennende! Tok en eggløsningstest i går, og jeg synes selv den hadde sterk strek, men jeg får prøve å roe ned litt og håpe at det ikke skjer noe før tirsdag!
Hva la du vekt på da du bestemte deg for hvilken donor du ville bruke? Eventuelt hva kommer du til å legge vekt på om du skal bestille donor i fremtiden?
Jeg lever, hvis noen lurte på hvor det har blitt av meg. Jeg driver å forbereder meg til nytt forsøk. Endelig. Nå håper jeg virkelig det er vår tur! Siden forrige forsøk har jeg endret livsstil drastisk. Fra å spise det som frister og mosjonere minimalt til å spise sunt og variert og trene hardt tre ganger i uka. Jeg føler meg så mye bedre! Og det at jeg vet det kun er positive helsegevinster gjør godt å tenke på. Jeg føler virkelig at jeg er i riktig spor nå, og jeg føler meg veldig klar for nytt forsøk. Jeg har en god følelse på alt sammen!
Jeg har vært på enda ett babyshower siden siste innlegg, og det var som å få ti kniver i hjertet. Alle som var der var gravid og hadde barn fra før, bortsett fra Hanne og jeg. Og når har de termin? Joda, januar selvfølgelig. Da jeg skulle hatt termin hvis jeg ikke mistet.. Så joda.. Vi har virkelig fått smurt det inn at vi mistet. Men nå som det nærmer seg nytt forsøk så er jeg veldig positiv og klarer å se fremover. Og i tillegg til den gode livsstilen vi har fått så har jeg bare gode følelser denne gangen. Mulig det bare er i mitt hode, men jeg har en veldig god følelse for dette forsøket! Nå gjenstår det bare to streker på graviditetstesten rett før jul så blir jula fantastisk!
Jeg satser på eggløsningssprøyte dette forsøket. Forrige forsøk så fikk jeg ikke tatt den. Klinikken bommet på dagen, så jeg fikk positiv eggløsningstest før jeg fikk tatt sprøyta. Jeg var hos gynekologen i dag for å måle folliklen. Den største var på 13mm og det for tidlig å planlegge veien videre. Så jeg skal tilbake på mandag. Spørs om det ikke vil være for sent igjen da, sånn at det atter en gang ikke passer at jeg tar sprøyta. Jeg er på dag 12 i dag, og de tre siste månedene har jeg vært maksimal fertil på dag 15. Uansett eggløsningssprøyte eller ei, nå er det ikke lenge til vi drar!
En ting må jeg få klage litt på. På forrige forsøk i september så fylte vi ut papirer for å bli henvist til riksen. Gynekologen sa jeg trengte noen blodprøver, men disse hadde jeg allerede tatt. Da ba han meg levere de i skranken, så skulle han sende henvisningen når han hadde fått de. Det er nesten 3 måneder siden… I dag så fant jeg ut at han ikke hadde fått med seg at jeg hadde levert papirene, så han har ikke sendt de. Da kunne vi hatt time anytime soon.. Kjente at jeg ble litt frustrert da kan man si. Men han beklaget seg på det sterkeste, og mer fikk han ikke gjort. Da jeg skulle dra sa han :
Forhåpentligvis trenger du ikke hjelpen fra Riksen!
Jeg kjente en glede da han sa det. Er stort håp.. Som om at han hadde rett.. At vi ikke trenger hjelp fra Riksen.. La oss håpe han har rett!
Har du noen erfaring med ovitrelle eggløsningssprøyte?
Vi måtte velge ny donor, da donoren vi valgte kun hadde ett strå igjen. Vi hadde tidligere bestemt oss for å bruke en mørk donor på meg, og en lys donor på Hanne, sånn at barna skulle ligne på den som ikke hadde båret det frem. Så når Hanne skulle gå gravid ville hun hatt en skandinavisk donor med mine øyne og hårfarge, og når jeg skulle gå gravid skulle vi bruke en mørk donor med mørke trekk slik som Hanne. Barna kom jo uansett til å bli søsken, selv om de ikke var det biologisk. Vi snakket masse om det, og samboeren er selv adoptert og har søsken i Norge som ikke er hennes biologiske, men hun kunne likevel dødd for dem. De er hennes søsken selv om de ikke har samme blod som strømmer gjennom årene. Så litt på bakgrunn av det valgte vi å ha forksjellige donorer, for barna ville bli søsken uansett. Men vi klarte ikke helt å slå oss til ro med valget vårt.
Vi tenkte på alle mulige scenarioer, og kom frem til at vi ville bruke samme donor. Rett og slett fordi vi tenkte på det at det kommer sikkert en periode i deres liv der dem er sinte eller fortvilt fordi de må vokse opp uten en pappa. Barna våre kommer aldri til å få en pappa, og det kan sikkert være vanskelig nok for barna å ikke vite hvor 50 % av det kommer fra (før de er fylt 18), så vi ville ikke ta fra dem muligheten til å kunne se likheten i hverandre. Å vite at de er søsken gjennom blod.
Vi brukte lang tid på å finne den «perfekte» donor. Vi lette gjennom to forskjellige spermbanker. Cryos og European sperm bank. Det er egentlig ganske sykt.. At man kan gå inn på en side å bestemme hvilke gener ungen din skal få. Man kan velge mellom åpen eller anonym donor, og man er nødt til å velge åpen hvis man er i et forhold. Hvis ikke har ikke din bedre halvdel rett til å bli medmor og ha de samme rettighetene som en far ville hatt.
Inne på disse sidene kan du presisere søket ditt ut i fra hvordan kjæresten din ser ut, for at barnet skal ligne mest mulig på dere begge. Hudfarge, hårfarge, øyenfarge, høyde og vekt er vel det man kan velge, men man kan også lese en del om donor, og se barnebilde av han, og for en slant med penger kan du til og med se bilde av donoren som voksen. Det er ganske sykt. Vi valgte overhode ikke denne muligheten. Vi har verken lyst eller behov for å se hvordan donoren vår ser ut nå. Velger du åpen donor vil du automatisk få opp barnebilde. Du kan også lese en del om donoren. Alt fra allergier, interesser, gode og dårlige egenskaper, antall søsken og om familien er frisk. Det finnes nesten ikke grenser for hva du kan lese om han. Og er du «heldig» så kan du høre stemmen hans i ett intervju der han forteller om seg selv.
Vi brukte som nevnt veldig lang tid på å finne den «perfekte» donoren. Vi ville han skulle ligne mest mulig på Hanne siden det var jeg som skulle bære frem ungen. Vi fant en donor som «lignet» og bestilte ett strå som det heter. Dette var faktisk det siste strået igjen på denne donoren, så vi hadde kun det ene forsøket med han.
