Kategorier
diverse håp Ivf Tanker

Håpeland

Det å være i dpo land samtidig som man bruker lutinus et ganske fortvilende. Lutinus gir mange av de samme symptomene som er graviditet ville gitt. Så det er ganske umulig å skille symptomene fra hverandre. Jeg er 11 dpo i dag, og symptomer jeg kjenner på er:

  • Trøtt
  • Hodepine
  • Hormonell
  • Drømmer mye (husker som regel ikke drømmene mine, men nå husker jeg de godt)
  • Løs mage
  • Murringer i magen
  • Energidrikk smaker ikke lenger like godt
  • Temperaturen har steget 0,5 grader og blitt værende der de siste dagene. Fra ca 37 til 37,5-37,7

Veldig irriterende og forvirrende å ikke vite forskjellen. Jeg har så lyst å kjenne på et symptom og kunne glede meg over at det kan være et tegn på graviditet. Men jeg må hele tiden ha i bakhodet at det like gjerne kan være lutinus. Litt kjedelig i grunn, for jeg liker å være på symptomjakt. Og jeg er så innmari redd for å bli skuffa, men det er jo så og si umulig å ikke få håp når man kjenner noe, og selv om man prøver å tenke at det er lutinus så er det ganske vanskelig å ikke få håp. Og noen av disse symptomene kan jo ikke skyldes lutinis. Slik som opplevelsen av eneggidgikken. Det var ganske spesielt. Har trappet ned på koffein, og drikker bare en liten energidrikk om dagen, men i dag smakte den bare rart. Eller drømmene jeg plutselig husker, kan heller ikke skyldes lutinus. Samtidig er jeg livredd for at jeg «lager» disse symptomene selv.. For det er ganske utrolig hva hjernen er i stand til. Foreløpig er graviditetstesten negativ. Men har testet med rfsu, og de har jeg lest så mye negativt om på nett. Så mange som får negativt svar, og som tester med andre og får positiv. Her er en artig kommentar fra en som også har negativ erfaring med rfsu:

Har du noen dårlige erfaringer med rfsu?

Jeg har en spesiell følelse på at jeg er gravid. Håper det ikke bare er et håp jeg kjenner på, men at jeg faktisk er gravid. Er livredd for å få mensen! IKM er om 3 dager.

Kategorier
diverse Ivf Tanker

Stol på prosessen

Tirsdag… Dagen før onsdag. Dagen før blastocyst. Jeg blir snart gal. Helt siden Porsgrunn ringte på lørdag å fortalte om befruktningen så har jeg bekymret meg. Jeg har vært livredd hver eneste dag for at Porsgrunn skulle ringe å si at eggene sluttet å dele seg eller lignende. Jeg har sovet så dårlig. Våknet mye midt på natten å bare tenkt og bekymret meg. Dette her betyr så forbanna mye for meg, så da er det ekstra nervepirrende å skummelt å vente. I dag er det tirsdag, og jeg har enda ikke hørt noe. Supereggene mine er i live! I alle fall en av dem. Jeg vet ikke hvor mange av de som lever. Jeg vet bare at håpet ikke er ute. De ringer bare hvis alle dør. Blir litt gal av det også. Hadde jeg visst at alle eggene hang med fremdeles så hadde jeg ikke bekymret meg noe, men når jeg ikke vet om det kun er ett igjen, så er det klart jeg er livredd.

Jeg prøver alt jeg kan å tenke positivt. Jeg prøver å ikke la de negative tankene ta for stor plass i hodet mitt. Men det er vanskelig. Spesielt for meg som tenker på alt hele tiden. Men jeg prøver virkelig. Jeg prøver glede meg over gledene mens de er her, og heller la de positive tankene lede an, fremfor de negative. For enden av reisen skal jo ende positivt. Jeg skal ha en positiv test!

Jeg gjentar for meg selv inni meg «stol på prosessen». Jeg tror det er viktig for å ikke la tankene ta overhånd. Nå krysser jeg alt jeg eier og har på at jeg ikke får en telefon i morgen tidlig. De skal ringe før kl 9 om det ikke blir noe, og innsett er kl 13. Vi må dra rundt 9 for å rekke frem til insett, så for alt jeg vet kan vi sitte på toget når de ringer. De kan ikke ringe i morgen! Jeg takler det ikke! Under 16 timer til innsett. Kom igjen superegg, hold ut! Vær like sterk som mammaen din!