Kategori: Ivf

Kategorier
Følelser Ivf Tanker

Jeg er ikke klar

Jeg skjønner ikke hvorfor alt skal være så vanskelig. Jeg er så lei av å føle at «alle» lykkes, mens vi står på stedet hvil. Det er så sinnsykt urettferdig! Ja, jeg vet at vi ikke er alene om dette, og at vi er fler, men jeg klarer ikke la være å føle på det. Det er en bunnløs sorg. Jeg har ett forsøk igjen i Porsgrunn, men jeg tenkte at hvis legene mener det ikke er noen vits å prøve mer på meg, så foreslo jeg at Hanne heller kunne overta siste forsøk. Men det var egentlig kun hvis de tenkte det ikke var vits på meg. Hvis legene har troa vil jeg egentlig veldig gjerne ta siste forsøk selv. Det er drømmen min. Det er min drøm å gå gravid. Det er min drøm å føde. Jeg bare føler så sterkt at jeg kan klare dette, jeg må bare finne gullegget! Og for å finne gullegget må det fler forsøk til. Jeg mener å huske at den ene sykepleieren på klinikken sa det gjennomsnittlig tok 5 innsett til for å lykkes. Hvis jeg er innenfor gjennomsnittet så mangler jeg bare 2. Skal jeg liksom bare gi opp nå, når målstreken kanskje er «rett rundt hjørnet»? Jeg kan være over halvveis! To innsett til så kan jeg være i mål! Det kan være ett forsøk til bare det. Det ene forsøket vi har igjen.

Men om Hanne overtar stafettpinnen og siste forsøk så er det jo ingen garanti der heller, og det tar litt for legene å bli kjent med en pasient. Hvilke medisiner som funker best og så videre. Hva om Hanne sine egg er dårligere enn mine? Jeg har god kvalitet på eggene, men jeg får ut få egg og gangen, så jeg trenger fler forsøk. Hanne er 6 år yngre enn meg, så det kan jo spille positivt inn, men alder trenger ikke bety alt.

Jeg kjenner at jeg har det skikkelig kjipt nå. Jeg er ikke klar for å gi opp meg enda. Gir jeg opp drømmen min om å gå gravid før jeg føler jeg har prøvd «alt» så tror jeg at livet mitt blir ganske tungt. Kjenner hvor tungt det er allerede nå bare av tanken på at Hanne kanskje skal ta siste forsøk offentlig. Jeg vet ikke engang om jeg klarer være 100 % lykkelig hvis Hanne blir gravid. Det er jo enda en gravidmage å se på og føle at «alle lykkes, men ikke jeg». Hadde jeg bare følt at jeg hadde prøvd alt, så tror jeg det hadde vært lettere. Jeg sier ikke at jeg ikke blir lykkelig om det er Hanne som blir gravid og gir oss barn, for jeg blir verdens lykkeligste. Bare ikke så lykkelig som jeg hadde blitt underveis om jeg kunne følt liv i magen og følelsen av å føde. Men lykkelig blir jeg uansett, for dette er noe vi gjør sammen. Jeg prøver jo ikke få barn alene. Dette er vår drøm ❤️ Men det er min drøm å bære det frem, det er derfor dette er ekstremt tungt for meg. Jeg tror ikke jeg er klar til å gi opp drømmen min. Legene på Porsgrunn har hatt er møte i dag, og dette er noe av det som ble nevnt i møtet. Og at de sender rekvisisjon til Hanne for prøver.

Dette er forferdelig skummelt! Jeg tror jeg må si fra til Porsgrunn at jeg virkelig vil ta siste forsøk om legene har troa. Jeg vil ikke bytte «frivillig». Det er kun om legen tror at det er mest gunstig. Hanne vil jo ikke engang gå gravid eller føde. Og det gjør vondt langt inn i sjela om hun bare skal ta over drømmen min, når det ikke engang er hennes drøm.

I morgen er den offisielle testdatoen, og det er bare trist. Fuck den prosessen her! 💔

Kategorier
Følelser Ivf Tanker

Historien gjentar seg

På torsdag dro jeg og Hanne til Bergen med et vennepar av oss for å få dette forsøket litt på avstand. Jeg begynte å blø på mandag, men hadde et lite håp om at det kun var en uskyldig blødning, men i dagene som kom ble det bare mer og mer blod. Jeg hadde ikke de typiske menssmertene, så vet ikke om det var veldig tidlig SA, eller om jeg bare var sykt heldig med menssmertene. Men smerten satt i livmora, og kun livmora. Dette synes jeg var litt snodig. Bruker alltid ha smerter på venstre eller høyre side. Da vi kom frem til Bergen natt til fredag så hadde jeg så vondt i livmora at jeg måtte stoppe opp å bare stå helt i ro til det gikk over. Jeg har aldri vært borti lignende. Jeg bruker heller ikke blø så mye, men jeg satt på do å jeg hørte blodet dryppe.. Så jeg har en liten følelse at det var mer enn en vanlig mensen, men det får jeg jo aldri vite.

Nå blir det fokus på bryllupsforberedelser, og på å pleie forholdet frem mot bryllupet. Det tar på å være i denne prosessen, og man blir litt oppslukt i hele IVF bobla at man nesten ikke har fokus på forholdet.

Jeg synes det er veldig vondt at det ikke gikk denne gangen heller. Det er jo nesten som om jeg tror at det ikke er meningen at det skal gå. Føler jeg har prøvd så mange ganger nå, og nå har vi kun ett forsøk igjen offentlig. Jeg er livredd for at jeg må vinke farvel til drømmen om å gå gravid, og det gjør skikkelig vondt. Jeg er redd vi ikke får barn i det hele tatt.. Vi har nesten brukt halve forholdet vårt på å tenke at vi skal ha barn. Vi ble sammen i 2013. I 2018 begynte vi prosessen, og første forsøk var i 2019. Hadde 4 forsøk i 2019 og 1 forsøk i februar 2020, så kom corona og ødela alt for oss, og prøvingen ble satt på pause. Så hadde vi tre uttak i 2022 og ett uttak i 2023. Og kun 3 egg som har blitt satt inn.. Når er det vår tur? Blir det noen gang vår tur? Kommer så mye i veien. Jeg skal legge ut ett litt mer utfyllende innlegg litt senere om hvert forsøk.

Har du noen solskinnshistorie å komme med?

Kategorier
Følelser Ivf Tanker

Snipp snapp snute…?

I går ettermiddag oppdaget jeg litt lyserød blod på truseinnlegget mitt. Jeg ble helt knust, og tenkte at forsøket gikk til helvete denne gangen også.. jeg har en intens trang til å beskytte Hanne fra nedturer i denne prosessen, så jeg holdt det for meg selv i går. Men lovet meg selv å fortelle hun det i dag. Vil at hun også skal få ta del i dette, og kunne ha muligheten til å være en støtte hun også.

Utover kvelden kom det ikke noe mer blod på verken papir eller truseinnlegg. Jeg vet at det er noe som heter festeblødning, og jeg vet ikke om det er det samme, men noen får også en liten blødning rundt ikm.

Jeg valgte å ikke la dette ta fullstendig knekken på meg og bestemte meg for å være positiv.

I dag tidlig våknet jeg av en melding fra søsteren min hvor hun fortalte at hun drømte at jeg testet positivt. Det var ganske spesielt, for jeg drømte det samme dagen før.

Jeg ble jo sinnsykt nysgjerrig, men samtidig følte at jeg begynte å få mensen fordi jeg atter en gang hadde murringer. Jeg gikk inn på badet der Hanne allerede stod å ordnet seg til jobb. Jeg fortalte om drømmen, men at jeg hadde følelsen av at mensen var på vei. Vi ble enige om å endelig teste. 8 dager ned ruging uten å teste er en bragd i seg selv! Jeg våknet i dag morges rundt 6 tiden å tisset, og tisset igjen 07:30 da jeg testet, så det var ikke morgen urin, men vet ikke helt om det er gyldig «unnskyldning», men den var i alle fall negativ 😔

Ser du to streker?

I går kveld hadde jeg masse halsbrann og mens vi satt å så på tv begynte jeg å blø neseblod, og det kan være et tegn på graviditet. Skjønner liksom ikke hvorfor jeg skal begynne å blø neseblod helt ut av det blå. Kan ikke kroppen min bare droppe gi meg falske forhåpninger?

Jeg har fremdeles ikke menssmerter som jeg bruker ha ved mensen, og det skal sies at ved mensen bruker jeg både varmeplaster og varmeflaske på de verste dagene, men nå har ikke engang behov for å ta smertestillende. Men har begynt å blø litt mer i dag, så er skremmende redd håpet er ute.

Slenger med noen spørsmål om noen har lignende opplevelse, men med positiv utfall ❤️

Har du noen gang hatt negativ test sent, men fått positiv test senere?

Har du fått blødning, men likevel fått positiv test senere?

Kategorier
diverse Følelser håp Ivf Tanker

Positiv test i drømmen min

I dag er det akkurat en uke siden jeg satte inn, og for observante lesere fikk jeg mensen etter å ha ruget 1 uke på forrige ferskforsøk. Så jeg føler nesten denne dagen er en milepæl, selv om det ikke nødvendigvis har noe å si. Våknet med korsryggsmerter slik jeg gjorde på forrige ferskforsøk da jeg begynte å blø. Så at jeg våknet med smerter i korsrygg på akkurat samme dag som sist kjente jeg skremte meg litt.

Jeg drømte i natt at jeg fikk positiv test! Det var så fantastisk! Jeg har faktisk ikke testet en eneste gang dette forsøket, og det er egentlig ganske deilig for psyken. Men den drømmen i natt gjorde meg jo litt nysgjerrig. Bare synd jeg våknet til korsryggsmerter. Men ingen blod å se enda, så jeg er positiv.

I går var første gang jeg kjente på trettheten. Jeg var så trøtt! Sovnet på sofaen i flere timer! I tillegg hadde jeg hodepine, noe jeg heller ikke har hatt tidligere. Så man får jo håp. Men det kan jo skyldes lutinus, men jeg velger å heller tro at det skyldes noe annet. Koster jo kroppen mye krefter å lage et lite menneske 😉

Har du noen gang drømt om positiv test også har det vist seg at du er gravid?

Kategorier
Følelser håp Ivf Tanker

Mensmurringer

De siste dagene har jeg kjent på murringer. Det føles som mensen er på vei i full fart. Løper på do hele tiden, men ingen mens foreløpig. Forrige gang jeg hadde ferskforsøk fikk jeg mensen etter å ha ruget en uke. Jeg er på dag 5 nå. Jeg er livredd for at det er mensen som er på vei. Samtidig husker jeg godt da jeg faktisk var gravid i 2019 at jeg fløy mye på do da også, og var sikker på at mensen kom, men da var jeg jo gravid. Så det finnes jo håp. Men er mer redd for at det er mensen. Har noen symptomer som er nye etter innsett og det er at jeg har tett nese, sinnsykt god luktesans og litt småuggen. Men jeg aner ikke om det er hjernen som spiller meg ett puss, eller om det faktisk er reelt. Eller om det er lutinus som gir nye symptomer, for det går visst også an.

En annen ting jeg har lagt merke til er at jeg holder enten på å svette ihjel eller fryse ihjel! Merker veldig godt på natten at jeg er varm! I natt holdt jeg på å koke bort. Måtte på do å tisse, og da jeg kom tilbake måtte jeg sjekke om vinduet var lukket. Jeg var helt overbevist om at Hanne måtte ha lukket vinduet på et tidspunkt gjennom natten, men vinduet var åpent. Disse hetetoktene kan jo også skyldes lutinus, men håper jo at det skyldes noe helt annet 😉

Jeg var veldig negativ i forrige blogginnlegg. Hele den dagen var jeg bare negativ. Frem til jeg snakket med en veldig god venninne av meg. Jeg skrev at jeg egentlig bare var negativ og trodde det ikke hadde gått. Så svarte hun dette:

Jeg sykes det var så fint skrevet, for jeg tror jo egentlig litt på tankens kraft selv. Så jeg har prøvd å endre tankegang og være positiv, men det er pinadø ikke lett. I det ene øyeblikket tenker jeg positivt, og i det neste tenker jeg negativt. Da prøver jeg hente meg inn igjen, men det fungerer ikke alltid. Den følelsen av mensen jeg kjenner på nå er såpass sterk at det er vanskelig å tenke positivt. Jeg frykter at mensen er rett rundt hjørnet. I natt drømte jeg at jeg blødde, og jeg ble så lei meg, men blødningen ga seg fort.

Kryss fingrene for meg ❤️

Kategorier
Følelser Ivf

Negativ

I dag er jeg bare negativ. Kan ikke sette ord på det, men bare føler at det ikke har gått denne gangen heller. Vet ikke om det er mulig å føle det såpass «tidlig», men det er i alle fall en veldig vond følelse å kjenne på. Hvis jeg teller med innsettdag som rugedag 1, så er jeg 9 dpo nå. Kjenner ikke noen symptomer. Litt halsbrann i går kveld, men spiste surt og salt godteri i går, så tror det er derfor. Har luft i magen og vondt i magen, men det er typisk for lutinus. Ble bare veldig trist nå. Vet jo at jeg har tullet om at det sikkert går nå, som det ikke passer pga bryllup osv, men det ligger jo et inderlig håp i bunn.

Jeg har brukt 2 av 3 forsøk offentlig. Det vil si at jeg kun har 1 forsøk igjen. Legene kan likevel velge å «gi meg opp» dersom de ser eller tror det ikke er hensiktsmessig å gå videre. Jeg har vært så redd for at de skal gi meg opp at jeg har spurt om Hanne kan ta over siste forsøket mitt i stedet for at jeg kanskje ikke får brukt det. Det å vite at dette kanskje er mitt aller siste forsøk på å bli gravid er veldig, veldig vondt. Så lenge jeg kan huske har jeg drømt om å gå gravid og føde. Og selvfølgelig få barn. Men jeg ønsker å bære frem og føde barnet. Alltid vært en stor drøm for meg. Og det at jeg kanskje må gi slipp på den drømmen knuser meg. Hanne har ikke engang lyst å gå gravid eller føde. Jeg skjønner ikke hvorfor det ikke skal gå. Greit nok at jeg begynner å bli eldre, men de eggene de setter inn har blitt dyrket til blastocyst og er av god kvalitet. Jeg vil bare få det til.. Har fremdeles ikke testet enda. Orker ikke mistet håpet helt, og har lovet Hanne å la være.

Denne karusellen av følelser er tung. I går var jeg så positiv og i dag er alt bare drit. Dere som er i samme prosess kan helt sikkert kjenne dere igjen?

Kategorier
Ivf

Ruger på et påskeegg

Da er jeg offisielt en ruger ❤️ Jeg gruet meg litt til innsett, for det er så vondt synes jeg, men denne gangen gikk det egentlig ganske bra. Det er uansett verdt smerten ❤️ Jeg skulle egentlig ringe Hanne under innsettet så hun fikk se, men jeg måtte hjelpe til å holde den ultralyd greia, så fikk ikke ringt. Men fikk tatt bilde av blastoen vår før den ble satt inn og et bilde etter innsett med plasseringen!

Lille påskeegget vårt❤️

Det er ganske sykt og surrealistisk at jeg har vært å satt inn i dag. Samtidig satt det noen par å ventet på samtale med legen for første samtale. Tenk at vi også en gang har vært der. Jeg husker hvor nervøs jeg var for første samtale, men alt gikk jo kjempe bra ❤️ Jeg husker også første gang vi kom til sykehuset, så stod det en lang kø utenfor sykehuset, der man måtte vise frem legitimasjon og papirer på at man hadde time på sykehuset. Helt sykt at det en gang har vært sånn!

Vi har med tiden blitt kjent med noen av de søte sykepleierne på Porsgrunn, og de fortjener virkelig heder og ære. Når vi forhåpentligvis en gang får barn så skal vi besøke de fine folka som har hjulpet oss så mye med å lykkes ❤️ Hun ene kom bort til meg i stad og bare «Ååå, Hei! Jeg bare stjeler en klem jeg!»❤️ Hun var så glad for at det ene egget mitt overlevde og at det ble innsett! De heier virkelig på oss, og jeg føler virkelig av hele mitt hjerte at de vi har fått ekstra godt kontakt med bryr seg om oss. Kommer faktisk til å savne dem når vi er ferdig der.

Nå er det noen nervepirrende dager foran oss. Testdato er ikke før 29 mars, og i og med at jeg hoppet rett inn i 5dpo nå vil det si at den 29 mars er jeg 21 dpo. Men jeg skjønner godt hvorfor de har sen testdato, og det er jo for at man skal slippe bli skuffa av positiv test, også er det bare en streifer. 21 dpo er resultatet av testen rimelig sikker. Men jeg kommer aldri til å klare vente så lenge med å teste! Har lovet Hanne å ikke teste alene, for hun vil ikke at jeg skal bli skuffa. Har en tendens til å teste tidlig alene for:

1: det er nok at bare jeg blir skuffa om den er negativ

2: Jeg vil så gjerne overraske Hanne med en positiv test

Jeg spurte forresten klinikken om gradering av blastoen. Og den var 3AB, og det er jo egentlig veldig bra! Vet det ikke er noen garanti uansett, men et godt utgangspunkt da❤️

Nå skal jeg ruge litt videre 😉 Kommer til å skrive litt underveis i rugeperioden ❤️

Kategorier
Ivf Tanker

Mirakelegget

Jeg stod på Oslo S og tårene bare rant.. Klokken var 08:09, og rundt meg var det myldrende liv. Folk gikk i alle retninger. Noen med koffert og andre med vesker. Jeg derimot stod midt i kaoset med en sekk på ryggen. Jeg hadde pakket sekken med litt lesestoff osv hvis det ble tur til Porsgrunn for innsett

Jeg turte nesten ikke sjekke mobilen min. De skulle ringe før 9 dersom det ikke gikk bra. 09:01, og ingen telefon. Var de forsinket? Hadde de glemt å ringe meg? Brått ble jeg usikker på om jeg hadde hørt riktig. Var det før 9? Kanskje det var før 10? Jeg var nødt til å høre med dem på crypho (en sikker nettbasert meldingssystem), for jeg klarte ikke tro på det.

Atter en gang rant tårene mine, mens jeg gikk rundt som en hodeløs kylling på Kiwi å så etter hva jeg skulle kjøpe med meg til togturen. Egentlig gikk jeg bare frem og tilbake uten å ta med med noen varer, for jeg var helt fjern.

Hva var oddsen for at det ene egget jeg fikk ut skulle utvikle seg til blastosyst? Jeg har ikke noen tall på det, men som regel faller noen egg fra etter uttak. Og denne gangen hadde jeg bare dette ene egget, og det overlevde! Jeg føler meg nesten litt stolt over egget mitt! Det klarte seg! Mirakelegget! ❤️

Nå drikker jeg vann til den store gullmedaljen! Man skal nemlig ha full blære ved innsett! Det føles som om blæra snart skal sprekke. Men hvis det hjelper så skal den jaggu være full også!

Hanne er ikke med denne gangen, så det er litt trist, men det skal gå fint det også 😊 Kommer med en oppdatering etter innsett! 🥚❤️

Kategorier
diverse håp Ivf Tanker

Hva med denne gangen?

Den 27 januar begynte jeg på synarela, for å bli nedregulert. Jeg var så utålmodig, så jeg sa meg villig til å gå på nesespray en uke ekstra når de sa jeg kunne få uttak litt tidligere enn om jeg hadde gått på kort protokoll, men da måtte jeg gå på synarela en uke ekstra pga logistikk. Jeg skulle ha to spray morgen og to spray kveld, klokken 8 og 20 hver dag. Det er veldig slitsomt i lengden, men samtidig føles det godt å være i prosessen. Jeg gikk på synarela i 5,5 uker.Den 16 februar var jeg helt nedregulert! Jeg ble så glad når så hvor mange folikler som lå i dvale! Aldri hatt så mange før, og dette var en skikkelig positiv opplevelse! 11 folikler!

Denne stimuleringsperioden har jeg gått på hormoner i veldig mange dager! 16 (!!!) dager! Jeg har gått på både menopur og bemfola tidligere, og da gikk det mye raskere enn denne gangen. Jeg følte meg som en vandrende nålepute til slutt. Det ble 32 sprøyter i løpet av disse 16 dagene.

Jeg tenkte at det kanskje var litt bra at det tok litt tid for foliklene å øke i størrelse. For da kunne de som hang litt etter få vokst seg store nok de også. Og det gjorde de. Det ble mange fine og store folikler. Jeg regnet meg frem til at jeg burde få 7 fine egg av de 11 jeg hadde, og for meg er det rekordmange! Det høyeste jeg har hatt er 4, så 7 er helt sinnsykt bra for meg å være! Og i tillegg skulle jeg få dobbel dose av ovitrielle, sånn at de skulle gjøre siste innspurt.

På selveste kvinnedagen hadde jeg uttak. Det var en dag med mye følelser. Det var på kvinnedagen mamma ble lagt inn på paliativ avdeling. Hun kom aldri hjem igjen og døde 3 måneder senere. Men jeg klarte skyve det noenlunde til side, for nå skulle jeg jo ha det best uttaket jeg noen sinne hadde hatt!

Jeg satte meg i stolen rimelig groggy og klar for å få ut gullegga mine, men det ble ikke som jeg hadde trodd. De slet med å finne det første egget i den største folikkelen. Jeg fikk helt hetta og ble nervøs for at mitt første forsøk skulle gjenta seg. Den gangen måtte de nemlig lete lenge etter eggene og skylle gang på gang før de fant dem. Det viste seg at alle eggene var umodne, dessverre. Jeg orket ikke en slik nedtur igjen. De fant ikke egget ved første skyll, og jeg var overbevist om at skandalen skulle gjenta seg. «Folikkelen var veldig stor, så det er mye å se gjennom». De sendte glass nummer to inn gjennom luka, og etter litt hørte jeg «egg». Jeg gråt av glede! Dessverre endte det der. De 6 andre var tomme eggposer. Jeg kjente at tårene var på vei, men jeg ville være modig. Holde igjen tårene. Men da de trillet meg inn til Hanne knakk jeg fullstendig sammen. Jeg gråt ustanselig. Det var umulig for meg å stoppe, jeg var helt fra meg. Jeg husker ikke så mye av hva jeg sa og sånn, for jeg var fremdeles litt fjern, men Hanne sa jeg gråt og følte meg mislykket. Jeg husker jeg hulket «jeg vil jo bare ha barn!». Det var et veldig sårt øyeblikk. Endelig hadde jeg mange folikler også skulle de være tomme!

Det er så vond følelse å føle at kroppen ikke spiller på lag. Det eneste jeg ønsker meg i livet mitt nå er barn, og det å kjenne på følelsen av å ikke være kvinne nok gjør vondt. Jeg vet veldig godt at det å være kvinne betyr ikke at man må ha barn, eller at man ikke er nok kvinne om man ikke kan få barn, men når jeg står midt i det, og har så lyst så føler jeg at jeg som kvinne ikke er bra nok. Føles som det lyser «ERROR» i eggstokkene mine. Jeg vil bare lykkes, og jeg blir så lei meg når jeg hører om andre som lykkes så fort. Og hva med de som ikke engang ønsker seg barn, men som ble gravid etter et engsngsligg osv? Jeg vet det ikke er sannheten, men det føles som jeg er den eneste i hele verden som ikke får det til.

Tilbake til det ene egget jeg fikk ut. Jeg klarte etterhvert å endre tankegang. Noenlunde i alle fall. Det kunne jo i verste fall vært at alle foliklene var tomme! Ett egg er bedre enn ingen. Og jeg liker å tenke at det kanskje bare var ett egg, fordi det ene egget har tatt næringen til alle de andre, sånn at dette er et superegg!!

De ringte meg torsdag for å fortelle om det ene egget hadde blitt befruktet eller ikke. Og det hadde det! Lille mirkalegget vårt! Dersom delingen stoppet opp ville de ringe før kl 9 mandag morgen, men dersom jeg ikke hører noe blir det innsett kl 12:15 i morgen. Jeg vet at den første delingen på fredag gikk bra, men mer vet jeg ikke. Jeg prøver tenke positivt og stole på at dette går veien. At dette er egget vi har ventet på! Det er jo ett lite mirakel at det var det eneste egget av 7 folikler. Og et lite mirakel at det ble befruktet. Et lite mirakel at det delte seg riktig første dagen. Og kanskje et lite mirakel i morgen og at det ender opp med innsett? ❤️ og gjerne et lite mirakel og gir positiv test og en graviditet som går hele veien ❤️

Hanne og jeg gifter oss endelig etter 10 år! Vi gifter oss i juli, og vi har hatt tre utak i 2022 uten å lykkes, og vi har tullet litt om at det sikkert går nå. Det er jo så typisk! Jeg har kjøpt drømmekjolen, ser frem til utdrikningslag, bryllupet og bryllupsreise. Vi skal på cruise i Karibia ❤️ Og jeg har jo hørt fler tilfeller av at folk lykkes når de slapper av, ikke tenker på det eller når det ikke passer. Typisk om det går nå når det ikke har gått tidligere! Vil jo veldig gjerne lykkes, men det er bare ironisk om det går nå. Men en graviditet er hjertelig velkommen! Men blir jeg gravid blir det ikke cruise, så vi har sagt helt fra starten at hvis det ikke går nå så bestiller vi cruise med en gang. Fint å ha noe å se frem til dersom det ikke går❤️

Kryss fingre og tær for at vi slipper kjøpe påskeegg i år! 😉 Vårt påskeegg venter på oss i Porsgrunn 🤞🏼

Kategorier
Ivf Tanker

Positiv test..Eller?

Hei, igjen! Her er det en del oppdatering som trengs! Jeg kan jo fortsette der jeg slapp i oktober!

Jeg fortsatte å få symptomer, og ble ordentlig frustrert over å ikke vite om det var synarela eller graviditet. Man blir litt smågæren av å være i denne ventetiden. Jeg fikk på et tidspunkt positiv test, men det skal sies at jeg flakset rundt i leiligheten som en hodeløs høne med graviditetstesten i hånda, for å se etter to streker. Hanne så aldri to streker, men jeg er ganske sikker på at jeg så den. Hva synes dere?

Dessverre endte det uansett med mensen, så ingen graviditet på dette forsøket heller. Men, jeg hadde jo en på frys, så sorgen var ikke så stor som den ville vært om jeg ikke hadde hatt noe på frys. Nå hadde jeg jo på en måte noe å se frem til.

Nå hadde jeg ett egg på frys, for første gang i historien, og den 30 november ble det innsett av en skjønn liten eskimo ❤️ Endelig var jeg ruger igjen, og det føltes helt magisk! Jeg elsker å være i prosessen. Samtidig er det jo litt hat/elsk, for man blir jo litt gal av å være på symptomjakt og ta haugevis av tester som knuser håpet ditt. Men man håper jo så inderlig.

Dette forsøket bestemte jeg meg for å leve så normalt som mulig. Nå hadde jeg prøvd å gjøre alt riktig i så mange forsøk, så denne gangen skulle jeg slappe av. Hanne hadde bursdag i desember, og jeg arrangerte surprisefest for hun. Det ble en del tunge løft for meg, for jeg hadde ingen som hjalp meg med å plassere bord osv. Bordene stod på hodet oppå hverandre, så det ble tungt.

Litt stressa ble jeg, enda jeg hadde bestemt meg for å leve normalt.
Et av svarene jeg fikk

Jeg ble ganske stressa av å lese det, for jeg tenkte det gjaldt mest etter uttak, men det ble som det ble. Måtte bare stå ved avgjørelsen min om å leve som normalt, og jeg kom ikke til å avlyse surprisefesten for Hanne heller, for hun fortjente virkelig litt oppmerksomhet, og jeg ville virkelig prøve å leve normalt.

Jeg var skikkelig testetøs (som vanlig), og hadde bestilt mange billigsteimler i forkant. På bursdagen til Hanne håpet jeg så sinnsykt på en positiv test. Tenk å kunne gi en graviditetstest i bursdagsgave! Men dessverre var denne negativ. Testet igjen dagen etter, og da holdt jeg på å få sjokk. Jeg kjente tårene presse på, for jeg så virkelig streken, og jeg tok til og med to tester, og begge var positive! Svak positive, men likevel to streker. Var 6dp5th. Dp: Days past. Dt: Day transfer

Så med andre ord 6 dager etter du har satt inn en fem dagers. Så jeg var altså 11 dpo. Jeg var 11 doo da jeg ble gravid i 2019 også.

Det var vanskelig å tro på at testene var positiv, for jeg har brent meg på skyggestrek osv før, så jeg tok flere tester utover dagen 😂 Disse var også positive!

Hanne og jeg var så glade at vi gråt av glede, men samtidig holdt jeg litt igjen, for jeg var så sinnsykt redd for å bli skuffa. Hanne derimot holdt ikke igjen, og sa at akkurat nå er vi gravide, la oss være glad for det. Jeg var selvsagt glad, men turte ikke glede meg riktig enda. Veldig lett å være «naiv» i starten når man er gravid første gang, men når man har opplevd å miste så er man fort ikke like naiv, fordi man vet at det kan gå galt. Husker jo da jeg var gravid i 2019 så slo ikke tanken meg et sekund at jeg kunne miste. Savner egentlig litt den naiviteten. Det å bare glede seg 100%.

Jeg tok en clearblue ukesinsikator dagen etter og den viste «ikke gravid», og jeg ble rimelig knust.. jeg hadde virkelig sett for meg at det skulle stå 1-2 på den. Jeg var så forberedt på det. Men klarte resonnere til at ukesindinator krever hcg på 25, mens tidlig tester var lavere. Dagen etter derimot! Jeg var så sinnsykt glad! Det å endelig være gravid igjen etter 4 år var så sinnsykt god følelse! Endelig! Og dette var så sinnsykt fortjent!

Jeg fortsatte å ta vanlige billigtester, for å se at strekke ble sterkere, men jeg følte egentlig ikke at de ble så mye sterkere. Fikk egentlig en ganske dårlig magefølelse, og en uke etter jeg fikk positiv test på clearblue tok jeg en ny. Da var den dessverre negativ. Jeg skjønte jo egentlig hvor dette bar… tok en hcg test hos legen og den viste dessverre et alt for lavt hcg nivå. Hjertet mitt gikk i tusen knas, selv om jeg egentlig prøvde være litt forberedt på det. Uansett hvor mye man forbereder seg på det verste så blir man jo knust. Jeg vet ikke om dette gikk som en tidlig spontanabort eller om det var det man kaller en streifer, men tror egentlig at den festet seg, men falt av veldig tidlig..

Så det ble dessverre ingen positiv graviditetstest under juletreet i år. Ei heller gleden av å tenke at «neste år var vi barn». Når blir det vår tur?