Det å være i dpo land samtidig som man bruker lutinus et ganske fortvilende. Lutinus gir mange av de samme symptomene som er graviditet ville gitt. Så det er ganske umulig å skille symptomene fra hverandre. Jeg er 11 dpo i dag, og symptomer jeg kjenner på er:
Trøtt
Hodepine
Hormonell
Drømmer mye (husker som regel ikke drømmene mine, men nå husker jeg de godt)
Løs mage
Murringer i magen
Energidrikk smaker ikke lenger like godt
Temperaturen har steget 0,5 grader og blitt værende der de siste dagene. Fra ca 37 til 37,5-37,7
Veldig irriterende og forvirrende å ikke vite forskjellen. Jeg har så lyst å kjenne på et symptom og kunne glede meg over at det kan være et tegn på graviditet. Men jeg må hele tiden ha i bakhodet at det like gjerne kan være lutinus. Litt kjedelig i grunn, for jeg liker å være på symptomjakt. Og jeg er så innmari redd for å bli skuffa, men det er jo så og si umulig å ikke få håp når man kjenner noe, og selv om man prøver å tenke at det er lutinus så er det ganske vanskelig å ikke få håp. Og noen av disse symptomene kan jo ikke skyldes lutinis. Slik som opplevelsen av eneggidgikken. Det var ganske spesielt. Har trappet ned på koffein, og drikker bare en liten energidrikk om dagen, men i dag smakte den bare rart. Eller drømmene jeg plutselig husker, kan heller ikke skyldes lutinus. Samtidig er jeg livredd for at jeg «lager» disse symptomene selv.. For det er ganske utrolig hva hjernen er i stand til. Foreløpig er graviditetstesten negativ. Men har testet med rfsu, og de har jeg lest så mye negativt om på nett. Så mange som får negativt svar, og som tester med andre og får positiv. Her er en artig kommentar fra en som også har negativ erfaring med rfsu:
Har du noen dårlige erfaringer med rfsu?
Jeg har en spesiell følelse på at jeg er gravid. Håper det ikke bare er et håp jeg kjenner på, men at jeg faktisk er gravid. Er livredd for å få mensen! IKM er om 3 dager.
For første gang på 2 år og 9 måneder er jeg i DPO land igjen. Det er så deilig å kunne si det! Av 3 befrukta egg klarte hele 2 egg seg til å bli blastocyst! Det er helt fantastisk bra resultat! Jeg er jo ikke den som får ut mange egg, men når jeg får ut tre og alle blir befrukta og to blir til blastocyst, – ja da må jeg si at jeg er fornøyd med det utgangspunktet jeg har.
Onsdagen da jeg våknet, og det var dagen for innsett, så var jeg livredd for at Porsgrunn skulle ringe. Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Hver gang mobilen vibrerte eller lagde lyd, så skvatt jeg til. Jeg turte ikke tro på at det ble innsett før klokken ble godt over 9. De skal ringe innen klokken 9 om det ikke blir noe.
Det var et rørende øyeblikk å sette inn. Vi fikk se det lille embryoet vårt, og det var så stort. Det er liksom barnet vårt, hvis det utvikler seg videre. Det så ut som en vakker diamant 💎 ❤️ Innsett gikk fint, og det var godt å få satt inn den lille diamanten vår,for jeg følte på en rar tilhørighet til den. Jeg vet ikke om det er normalt i denne prosessen, siden jeg aldri har gjort det før nå. Men det var veldig spesielt. Før jeg visste om det ble noe innsett og vi må måtte vente i spenning i mange dager så heiet jeg det frem inni meg. Jeg ville så gjerne at det skulle klare seg og komme tilbake til meg. For det var jo mitt! Og når jeg da så embryoet så var det veldig sterkt, for bæde Hanne og meg. Det var liksom barnet vårt. For det er jo faktisk det, hvis alt går bra. Det er rimelig sykt å tenke på!
Tenk at to av tre egg har klart seg helt til blastocyst!
Nå krysser jeg alt jeg har for at dette går veien!
Jeg er 10 dpo i dag, og har allerede gått på noen smeller med graviditetstester. Men etter såpass lang tid uten å være en prøver så gikk litt i glemmeboka, så jeg kjøpte graviditetstester som målte 25 ml hcg, og trodde det var greit. Det var først i dag at jeg innså at den skulle brukes fra dagen mensen er ventet. Så jeg kunne like godt bare tissa på en blyant alle disse dagene. Like fornuftig som det har vært å tisse på en test som krever 25ml. Må le litt av meg selv, og blir en smule oppgitt. Men samtidig får jeg litt håp igjen. For jeg har kjent at jeg har mistet litt håp når jeg kun har gått negative tester. Nå har jeg kjøpt en som er 6 dager før forventet mens. Kryss fingrene for oss de neste dagene!
Tirsdag… Dagen før onsdag. Dagen før blastocyst. Jeg blir snart gal. Helt siden Porsgrunn ringte på lørdag å fortalte om befruktningen så har jeg bekymret meg. Jeg har vært livredd hver eneste dag for at Porsgrunn skulle ringe å si at eggene sluttet å dele seg eller lignende. Jeg har sovet så dårlig. Våknet mye midt på natten å bare tenkt og bekymret meg. Dette her betyr så forbanna mye for meg, så da er det ekstra nervepirrende å skummelt å vente. I dag er det tirsdag, og jeg har enda ikke hørt noe. Supereggene mine er i live! I alle fall en av dem. Jeg vet ikke hvor mange av de som lever. Jeg vet bare at håpet ikke er ute. De ringer bare hvis alle dør. Blir litt gal av det også. Hadde jeg visst at alle eggene hang med fremdeles så hadde jeg ikke bekymret meg noe, men når jeg ikke vet om det kun er ett igjen, så er det klart jeg er livredd.
Jeg prøver alt jeg kan å tenke positivt. Jeg prøver å ikke la de negative tankene ta for stor plass i hodet mitt. Men det er vanskelig. Spesielt for meg som tenker på alt hele tiden. Men jeg prøver virkelig. Jeg prøver glede meg over gledene mens de er her, og heller la de positive tankene lede an, fremfor de negative. For enden av reisen skal jo ende positivt. Jeg skal ha en positiv test!
Jeg gjentar for meg selv inni meg «stol på prosessen». Jeg tror det er viktig for å ikke la tankene ta overhånd. Nå krysser jeg alt jeg eier og har på at jeg ikke får en telefon i morgen tidlig. De skal ringe før kl 9 om det ikke blir noe, og innsett er kl 13. Vi må dra rundt 9 for å rekke frem til insett, så for alt jeg vet kan vi sitte på toget når de ringer. De kan ikke ringe i morgen! Jeg takler det ikke! Under 16 timer til innsett. Kom igjen superegg, hold ut! Vær like sterk som mammaen din!
Vi fikk beskjed i går om at vi ville bli ringt opp av Porsgrunn etter kl 8 i dag, for oppdatering på hvordan eggene hadde klart seg. Vi sov så dårlig i natt, fordi vi begge var så sykt spent! 08:30 sharp ringte Porsgrunn!
Hei, det er Ane fra fertilitetavdelingen som ringer. Du tok jo ut tre egg i går, og i dag er alle sammen helt normalt befruktet
Dette er det beste resultatet vi har hatt noen sinne! Jeg jublet og skrek i telefonen. Hørtes jo nesten ut som jeg hadde vunnet i lotto. Og det var litt slik det føltes også. Jeg hadde vunnet på de tre loddene mine. Men konkurransen er ikke helt over. Jeg får førstepremie om loddene deler seg som de skal frem til onsdag. De ønsker å sette inn en blasosyst. Nå er det om å gjøre å få dagene til å gå, sånn at jeg tenker minst mulig på dette. Men hvordan går an? Er det i det hele tatt mulig å ikke tenke på det? I mitt hode er jeg allerede gravid! I mitt hode har vi er barn neste år. Men det er ikke engang sikkert at egget deler seg! Men jeg sliter litt med å tenke på den måten, og det er litt synd, for da tror jeg fallhøyden er større. Men skuffet blir man nok uansett hvordan man tenker. Men en ting er sikkert, og det er at vi fortjener å få satt inn nå. Aldri har vi fått satt inn før. Nå er det vår tur å kjenne på håp!
Jeg er inne i tredje ivf forsøk nå. Faktisk på slutten av et forsøk. Dette forsøket har vært så krevende at jeg ikke helt har hatt energi eller ork til å oppdatere dere.
Denne gangen går jeg på lang protokoll. De to andre forsøkene har jeg gått på kort protokoll. Kort oppsummert fra slik jeg har skjønt lang protokoll så går jeg på en nesespray som heter synarela som gjør at jeg går inn i en kunstig overgangsalder, og da går alle foliklene i dvale. Dette er for at alle foliklene skal vokse likt når man begynner på hormoner, sånn at fler folikler vokser, og at det ikke er en folikkel som er dominant som hindrer de andre foliklene å vokse seg store. Jeg har jo kun fått ut tre og fire egg tidligere, så det var verdt å prøve lang protokoll
Denne runden har vært beintøff! Jeg begynte på synarela 2 september og tok fire doser daglig. To på morgen og to på kveld. Fast. 08:00 og 20:00. Sliter med søvnvansker fra før, og hjalp ikke å gå på synarela som har søvnvansker som bivirkninger. Brukte lang tid på å sovne, og det å vite at jeg måtte opp kl 08 stresset meg. Kan telle på en hånd hvor mange ganger jeg sov i 8 timer på en måned. Jeg tok fire spray daglig, frem til 17 september. Da begynte jeg på hormoner i tilegg. Gonal-f 225 IE og menopur 225 IE. Ved hormonstart kuttet jeg ned på synarela. Skulle tas ved samme tidspunkt, men kun en dose morgen og en kveld.
Jeg ble helt utslitt av synarela. Den sprayen er heftig, og det må den jo også være for at den skal kunne sette en kvinne i kunstig overgangsalder. Jeg ble veldig hormonell. Følte jeg var i en evig berg og dalbane av følelser som aldri tok slutt. Jeg klarte ikke kontrollere følelsene mine, og samtidig visste jeg ikke om jeg var i Sahara eller i Nordpolen. Varm og kald om hverandre. Hanne har vært verdens beste kjæreste og støttespiller mens jeg har gått på disse medisinene. Hun har virkelig vært der for meg og sett hvor mye dette har kostet meg. Jeg kunne ikke klart dette uten hennes støtte.
28 september var jeg på en andre kontroll hos gynekologen. Heldigvis hadde de tre foliklene som var størst ved første kontroll vokst seg store og fine og legen på Porsgrunn bestemte at jeg skulle ha uttak 30 september
Den 28 september tok jeg siste dose av synarela, pluss siste sprøyte av gonal f og menopur. Kl 22:30 satte jeg eggløsningssprøyte. Da regnet jeg på at jeg hadde brukt synarela i 4 uker, og sprøyter i 12 dager. 88 spray med synarela og 25 sprøytestikk på 12 dager. Heftig greier!
Jeg synes egentlig det er litt trist å slutte med medisiner. Mulig jeg er rar, men mens jeg går på medisiner så vet jeg at vi er i prosessen med å få barn. Men så fort siste dosen er tatt, så vet jeg at det er over 3 måneder til neste forsøk. Litt bittersøtt. Kan hende jeg føler det på denne måten, fordi begge de tidligere forsøkene har endt i avbrutt, og at jeg aldri har fått sjansen til å få satt inn. Er så forferdelig vondt å proppe kroppen full av hormoner for så å få avbrutt, brått og brutalt.
Da vi ankom Porsgrunn i går så fikk jeg den vanlige dosen med piller. En deilig liten cocktail. Det satt mange par i gangene og ventet like spent som Hanne og meg. Så mange par. Jeg tenkte for meg selv at noen av disse parene måtte jo lykkes denne gangen, og jeg håpet at vi var en av dem. Det satt til og med noen i skranken som skulle på sin første samtale. Herregud, det er lenge siden vi var på det!
Jeg ble ropt opp, og Hanne fikk ikke være med inn nå heller. Dette gjelder alle, pga corona. Jeg håper det faller tilbake til normalen etterhvert, for det å ha uttak er ett ganske stort øyeblikk som man ønsker dele med sin bedre halvdel. Jeg ringte Hanne opp på mobilen da, så hun fikk vært med på uttaket på best mulig måte og slik at hun fikk sett på. Det var en trygghet å ha hun med på telefon. De andre uttakene så har det vært så og si umulig å se eggene, men denne gangen var det så lett å se. De var gigantiske i forhold til tidligere! Følte at eggene mine denne gangen var superegg! Den lille firkanten på høyre side av skjermen viser inne på labratoriet. Og den grå rundingen er egget mitt. Wow sier jeg bare.
Vi fikk med oss et skriv om når innsett finner sted. Onsdag 5 oktober kl 13. De to andre gangene vi har fått med oss det skrivet hjem så har det bare vært vondt. For det kommer aldri så langt som til innsett. Første forsøk så var ikke eggene modne. Andre forsøk fikk de ut 3 egg, og ett ble befruktet normalt, men sluttet å dele seg. I går fikk jeg ut 3 egg. Jeg synes virkelig vi fortjener en opptur nå. vi fortjener at det går vår vei.
Eggutaket onsdag den 8 juni gikk fint, og det ble 3 egg ut. Jeg tror jeg bare må bli vant til at jeg får ut få egg. Eggstokkene mine er ikke super gira på disse hormonene tror jeg. Som gynekologen min sa:
Noen eggstokker liker ikke å bli tukla med
Jeg tror jeg er en av de. Desverre. Men, som jeg prøver å tenke, man trenger kun ett godt egg, ikke 20 dårlige! Kvalitet er viktigere enn kvantitet!
Dagen etter uttak ringte Porsgrunn meg for å fortelle hvordan det gikk med eggene.
Ett egg er befruktet, og det blir innsett i morgen kl 13:00
Jeg trodde jeg skulle gå i bakken. Jeg gråt av glede og visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Dette var en telefon jeg hadde ventet lenge på. Jeg fikk beskjed om å ha full blære til innsett og vi snakket litt rundt prosedyren. Hun nevnte også at dersom de ringte før kl 09 så ble det ikke noe insett jo 13. Da hadde delingen stoppet opp. Men vi satset på at det skulle gå bra og at vi skulle møte opp kl 13 dagen etter.
Det første jeg gjorde da jeg la på, var å ringe Hanne som var på jobb, og vi gråt litt av glede sammen. Endelig var det vår tur!
En liten del av meg var redd for at det ikke ble noe av. Tror det er en forsvarsmekanisme jeg har for å beskytte meg selv fra å bli såret. Dagen etter våknet jeg grytidlig, desverre. Hadde det vært opp til meg hadde jeg sovet til 08:59 for å slippe bekymre meg for at telefonen skulle ringe. Klokken gikk så sakte! Saktere enn noen gang før. Et minutt føltes som 1 time. Klokken nærmet seg kvart på 8., og jeg hadde enda ikke hørt noe. Blir det noe av kanskje?. Jeg turte begynte å håpe. Jeg turte ta meg en dusj. Turte lage niste til den lange bilturen. Turte håpe. Jeg lot mobilen bli igjen hjemme mens jeg gikk på tur med hunden. Jeg husker jeg gikk i museskritt, for jeg ville ikke hjem før kl var 9. Jeg ville ikke hjem før det var trygt. Men hjem måtte jeg jo. Det første jeg hører da jeg låser opp døra var telefonen. Porsgrunn lyste mot meg i displayet.
Knust. Jeg var helt knust. Hvorfor måtte dette skje?
Delingen har stoppet opp.
Fuck det her!
Endelig gikk det vår vei. Trodde vi.. Etter dette forsøket gikk jeg inn i en tøff periode i livet mitt. Jeg ble rett og slett deprimert. Denne prosessen er så ufattelig mye tøffere enn man tror. Alle disse hormonene man propper kroppen full av, for så å stoppe brått er ikke bra for psyken. All håp som blir bygget opp, som brutalt blir revet ned på slutten av hvert forsøk.
Etter nederlaget og en liten pust i bakken fikk vi time med legen på Porsgrunn. Neste forsøk ville de prøve med lang protokoll. Akkurat det jeg ønsket! Jeg begynte se frem mot nytt forsøk.
Torsdag den 17 februar møtte vi nervøse og spente opp på Porsgrunn. Vi skulle møte opp kl 09,slik at jeg fikk smertestillende, beroligende og morfin før uttak 09:45. Smertestillende og beroligende fikk jeg med en gang, og jeg gikk allerede der på en skikkelig snurr. Deretter underskrev vi noen papirer før jeg gikk inn på et rom å fikk veneflon med morfin i armen. Aldri tatt morfin før, og det var en spesiell følelse.
Jeg fikk heldigvis lov å ha Hanne med meg når jeg skulle ta uttak da jeg var veldig nervøs og gruet meg masse. Det er egentlig ikke lov på grunn av corona, så jeg er evig takknemlig for at de så behovet mitt og lot henne være med. Det føltes tryggere for meg. Det første jeg la merke til var den største nåla jeg har sett i hele mitt liv. Den var så lang at jeg ikke kan beskrive det med ord. Legen betrygget meg med at ikke hele nåla skulle brukes, og jeg tok et hjertes sukk. Bedøvelsen i skjeden var ikke så vond som jeg fryktet. Det stakk litt bare, men gikk fort over. Det var to skjermer foran meg. En på laberatoriet og en innvendig. Der var veldig rart å se på når han stakk hull på foliklene, og jeg kjente stikket godt, men det var ikke uutholdelige smerter. Det siste stikket kjentes godt, men han sa det var fordi den var litt høyere opp. Når han stakk hull på en folikkel ble et rør med væske fylt opp og sendt gjennom en luke, og fra luka ropte dama. «ingen egg». Det føltes som om livet mitt falt i grus, men legen og sykepleieren sa at det ikke trenger bety noe, og han fylte to nye glass fra folikkelen før hun omsider sa «jeg fant et egg». Hanne og jeg ble så glade, og det var så rart å se mitt eget egg. Det samme skjedde med de tre andre foliklene. Ingen egg før de hadde fylt tre glass. De sa at eggene iblant satt litt fast, og at det ikke var noe å bekymre seg for.
Jeg ble trillet på rommet etter uttak og fikk slappet av der litt før jeg fikk et skriv om at de skulle ringe dagen etter etter kl 11 om hvordan det hadde gått, og at innsett ble den 2 februar om alt gikk bra. Vi dro etterhvert hjemover og hadde gode tanker for morgendagens telefon. Utover dagen fikk jeg en del smetter, men jeg sov det meste vekk, og brukte paracet for å døyve smertene.
08:39 neste morgen bråvåkner vi av at telefonen ringer. På displayet stod det «Porsgrunn». Jeg tok telefonen og hadde et lite håp, men var engstelig siden de ringte så tidlig. «Hei Ida. Vi ringer med en litt trist nyhet. Ingen av eggene overlevde». Jeg var i sjokk, og samtidig veldig skuffet. «Hva kan grunnen være?» spurte jeg. «I og med at legen måtte rense tre ganger i hver folikkel så kan det være at de ikke var helt modne». Vi snakket i en kort stund, for samtalen kom så brått på at jeg ikke hadde forberedt noen spørsmål. Da jeg la på snakket Hanne og jeg litt sammen om at «vi visste det kunne skje». Vi begge forsøkte være realistiske, men like etter braste begge to ut i gråt. Det var så vond beskjed å få. Jeg følte at vi ikke engang fikk prøvd før det tok slutt. Hvorfor ble det sånn? Hvorfor var de ikke modne? Jeg hadde fullt av spørsmål i hodet og bearbeidet meg selv. «Er det fordi jeg har tatt ibux når jeg hadde menssmerter? Er det fordi jeg drakk alkohol for 3 uker siden? Spiser jeg ikke sunt nok? Er det fordi jeg ikke har klart å kutte snusen 100%? Er det fordi jeg ikke trener?».. Fult av spørsmål dukket opp i hodet mitt, og jeg ble også veldig redd for at eggene mine ikke funker. «Duger ikke eggene mine»? Jeg ble og er livredd for at jeg ikke kan få barn. Det er min store drøm! Og når Hanne gråt følte jeg at det var min feil. Hun gråter jo fordi det ikke gikk, og det var eggene mine som ikke overlevde. Jeg bearbeidet meg utrolig mye, og det var så vondt å se Hanne gråte og føle at det var kroppen min sin «skyld». Jeg klandrer meg selv for at det ikke gikk, for jeg har ikke akkurat levd nazi de tre siste månedene (lest at egget bruker tre måneder på å modnes, så handlingene mine og mine matvaner for tre måneder siden er resultatet av eggene som ble tatt ut i uttak). Det er så lett å klandre seg selv, og det gjør så vondt! Vi fikk beskjed om at vi ikke kan gjøre nytt forsøk før i uke 22, og det er ikke før i slutten av mai. Dette er depressive greier! Vil bare prøve på nytt med en gang! Men, jeg skal i alle fall gjøre mitt beste i denne ventetiden på å gjøre drastiske endringer. Kutte ned på koffein, snus, og andre ting som kan ha negativ påvirkning. Jeg snuste rundt 18 sterke snus om dagen før, men klarte trappe ned til svakere snus og mellom 6-8 om dagen lenge før uttak. Så jeg har allerede blitt mye flinkere! Er bare så vanskelig å slutte når jeg ikke har en positiv graviditetstest i hånda, men jeg må prøve å tenke at jeg kanskje ikke får noen positiv test i det hele tatt om jeg ikke kutter helt ut. Har prøvd alt, men ingenting funker. Niktonfri snus, tyggis under leppa, nikotin tyggis, spise frukt.. Problemet er bare å få med meg samboeren på å slutte også, for hun vil virkelig ikke slutte å snuse og har heller ikke tenkt til å slutte før jeg er gravid, men jeg trenger at hun er med meg på dette, for jeg klarer ikke det her alene.
Vi leker litt med tanken om å gjøre et forsøk privat i ventetiden, og vi får se hva vi ender opp på. Noen har har noen gode erfaringer fra klinikk i Oslo og omegn?
Nå har det skjedd mye på få dager! I går var jeg på min første kontroll hos gynekolog. Han fant fire folikler på 18,17, 15 og 14 mm. Han fant også fire folikler på under 10 mm, og disse er så små at de ikke rekker vokse seg til. Jeg ble ordentlig skuffa der jeg lå.. Fire folikler høres så utrolig lite ut! Han sa «hvor gammel er du». «35», svarte jeg. «Åh, da skjønner jeg». Føltes så nedslående med den kommentaren. Føltes litt som om han gnei inn at jeg hadde lite egg og at jeg ikke lenger er i like fruktbar alder. Det kan ha vært hormonene som styrte tankene, men jeg ble ordentlig lei meg. Han mente jeg måtte på minst en kontroll til før eventuell uttak, men vi var nesten tom for medisiner.
Hanne og jeg gikk på senteret for å slå ihjel litt tid mens vi ventet på at Porsgrunn skulle ringe oss for ny resept. Vi bor på et lite sted, og de har ikke disse medisinene på vårt apotek. Jeg var skikkelig deppa, men Hanne prøvde oppmuntre meg uten hell. Vi kjøpte oss lunch, og jeg unnet meg dessert. Prøver å ikke ta helt av med kalorier nå, men nå trengte jeg noe godt. Kan godt si at jeg trøstespiste litt.
Etter noe som føltes som en evighet ringte endelig Porsgrunn. «Det blir uttak på torsdag kl 09:45, «. Hæ? Uttak? Fra å være så i kjelleren rett før og så rett til håp. Jeg fryktet jo at det skulle bli avbrutt forsøk eller noe. Har lest om så mange skrekkhistorier om abrbutt forsøk, og tok de med meg i tankene mine. Vi fikk beskjed om videre forløp frem til torsdag. I går tok jeg siste menopur dose, og i dag skal jeg ta siste fyremadel og sette ovitrielle (eggløsningssprøyte) i kveld kl 21:45. Herregud så spennende!
Men tanken om få egg bekymret meg videre, men etter mange fine samtaler med damene på februargruppa på babyforum fikk jeg roet meg litt. Kvalitet er så mye viktigere enn kvantitet. Finnes historier der man får ut 20 egg der ingen blir befruktet, mens en annen kan få ut 3 egg og alle blir befrukta. Og jeg har også lest at menopur gir færre, men bedre egg, og det er jo nettopp det jeg går på. Så jeg har et lite håp.
Men det er ingen hemmelighet at jeg er redd. Jeg er kjempe redd for at det ikke skal gå. Vi har kommet ett skritt videre i prosessen, men vi er ikke i mål. Det er jo nå det ordentlig spennende kommer. Overlever eggene? Og med uttak på torsdag så er det jo en helg i mellom, og det føles ekstra nervepirrende at det er en helg i mellom. Får jeg i det tatt beskjed i helgen og hvordan det går med eggene mine?
Jeg håper det går vår vei nå. Det er fire år siden i år at vi begynte med prosessen, og snart tre år siden vi var verdens lykkeligste med positiv test foran oss, og kun en måned senere fikk vi vite at hjertet hadde sluttet å slå. Det er en hard prosess å få stå i denne prosessen, og nå håper jeg virkelig at det er vår tur. Har hørt fler tilfeller om at når et liv går tapt, blir ett nytt liv til, og om det faktisk stemmer så håper jeg det skjer for oss også. Det har vært tungt å miste mamma. Trodde aldri jeg skulle klare meg uten min kjære mamma. Vi var så tette og jeg kunne alltid gå til mamma for en god klem, gode samtaler eller bare det å være. Vi har alltid vært ekstremt knyttet, og det gjorde og gjør ubeskrivelig vondt å ikke ha mamma i livet mitt. Så hvis det stemmer med circle of life, så håper jeg det stemmer for oss også. Jeg er litt overtroisk i tillegg. Kanskje mamma kan ha en finger med i spillet og hjelpe oss? ❤️
Endelig kom mensen. Aldri hatt lyst på mensen før, og heller aldri vært så sikker på at mensen kom hvert femtende minutt i over en uke nå, Jeg tok tredje corona vaksine den 10 januar, og jeg har nå 3 x moderna. Det har vært mye prat om at vaksina kan påvirke menstruasjonsyklusen, og det tror jeg helt klart er tilfellet hos meg. https://www.fhi.no/nyheter/2021/koronavaksinasjon-kan-pavirke-menstruasjonen/. Det er heller ingen hemmelighet at hode og kropp henger sammen, og når jeg har gått rundt å følt både det ene og det andre og fuksert så mye på at jeg må få mensen, så går det ut over stressnivået i kroppen. Og stress kan jo hemme mensen fra å komme, så jeg har vært i en ond spiral. Men i går kom endelig kom mensen, en uke over tid.
Jeg begynner på hormoner i kveld kl 18, og jeg kjenner på skrekkblandet fryd. Er så klar for å sette i gang, men jeg går en uviss tid i møte. Jeg har aldri gått på hormoner før, og aner ikke hvordan kroppen min vil reagere på det. I dag begynner jeg på menopur. Det er en sprøyte som skal settes i magen fra dag 2-9 . Menopur inneholder folikkstimulerende hormon (FSH), slik at kroppen skal utvikle fler folikler. På dag 6-10 begynner jeg på enda en sprøyte, og denne heter fyremadel. Den skal hindre eggløsningen i å komme. Så på et tidspunkt skal jeg gå på hormoner for å få flere folikler, samtidig som jeg skal gå på hormoner som hindrer eggløsningen. Det hørtes ut som en skikkelig hormon kræsj spør du meg.
Info fra sykehuset om min behandlingsplan
Jeg vet at denne behandlingen kan være tøff både fysisk og psykisk, men det jeg bekymrer meg mest for er den psykiske belastningen det kan medføre. Ikke bare på hormoner, men hele IVF prosessen.. Oppturene og nedturerene det kan ha med seg. Jeg håper vi slipper unna alt for mange nedtuter og at vi lykkes på første forsøk. Jeg prøver å tenke positivt om kroppen min, og tror at det kan hjelpe litt. Å visualisere at det går bra. Men frykten for at at det ikke skal gå bra tar jo selvfølgelig opp mange av tankene. Tankene florerer, og mange av tankene går i:
Hvor mange egg får vi ut?
Tenk om jeg får ut mange, men at ingen overlever?
Blir jeg overstimulert?
Vil eggutak gjøre veldig vondt?
Blir jeg gravid?
Det er så mye som kan skje på veien. Kan jo være at jeg får ut mange egg og da blir vi jo overlykkelige. Det som er skummelt da, er at det ikke finnes noen garanti for at eggene overleverer, så fallhøyden er stor fra lykke til sorg. Men jeg klarer ikke å ikke få forhåpninger hvis jeg får ut mange egg. Det tror jeg er ganske normalt. Og ventetiden fra eggutak og det å vente på telefon fra sykehuset om hvor mange egg som overlevde blir en nervepirrende tid. Det som blir ekstremt viktig nå er at Hanne og jeg tar ekstra godt vare på hverandre i denne tiden, for det kan bli krevende og tøft.
Under to timer til første sprøyte skal settes, og jeg er så spent! Hanne må nok sette første sprøyte, for jeg er så redd for å gjøre noe feil. Håper virkelig dette går veien, og jeg skal være flink til å oppdatere på bloggen min.
