Hei!
Nå var det lenge siden sist! Siden sist har vi giftet oss!
Under bryllupet valgte vi begge å avsløre til familien vår at vi prøver få barn, så da er katta ute av sekken. Derfor føler jeg heller ikke like stort behov for å være anonyme her lenger. Vi valgte jo i utgangspunktet å være anonyme fordi flertallet av familien vår ikke visste vi prøvde, og vi orket ikke alle de spørsmålene når vi allerede var i en sårbar situasjon, og vi kunne ikke garantere at de ikke kom over bloggen.
Så hvem er vi egentlig?
La oss ta en liten introduksjon! Hei, jeg heter Camilla og er 37 år! Jeg er født og oppvokst på en liten plass i Lillestrøm kommune. I 2012 møtte jeg Evelyn, og vi ble et par i april 2013. Evelyn er 31 år og jobber i barnehage. Evelyn er født i Guatemala, men adoptert til Norge da hun var rundt 4 år. Sammen har vi et pelsbarn ved navn Lexie, som vi skaffet oss sammen i 2015.
Grunnen til at vi valgte starte med meg først er fordi jeg er eldst, og da vi startet prosessen helt tilbake til 2018 så vi for at vi begge skulle gå gravide på tur. Vel, det skjedde jo ikke. Etter fem inseminasjoner, fire uttak og tre innsett uten å lykkes skjønte vi begge to at her ble det kun snakk om et barn og ikke to. Vi har også mistet på veien, noe som er helt ubeskrivelig grusomt. Både MA og kjemisk. Kjemisk er en form for spontanabort. Det er en veldig tidlig spontanabort som skjer i løpet av de fem første ukene av svangerskapet. MA er at fosteret dør i livmoren, uten at kroppen registrerer det.
Jeg tenker at jeg for første gang i historien skal dele blogginnlegget mitt til venner og familie, og derfor vil dette innlegget være litt gjentagende for dere som har fulgt oss en stund.
Gravid i 2019
Jeg husker så godt da vi testet positivt i mai 2019. Vi var overlykkelige og 17 mai 2019 hadde jeg på bunaden min og tenkte at «neste gang jeg har på bunad har vi barn». Det var en så fin feiring, og jeg husker Evelyn strøk over magen min. Vi hadde nylig testet positivt, og selvfølgelig kjente ikke knøttet noe som helst, men det var likevel koselig. Jeg elsket hver gang hun strøk over magen min mens jeg var gravid ❤️
Trekløver
Vi avtalte møte med søsteren min som også var gravid, og vi fortalte hun at vi også var gravide. Det ble tårevått kan du tro. Hun hadde termin i november 2019, og vi i januar 2020. Så det ville være to måneder mellom barna våre. Og tror du jaggu ikke kusina mi fortalte at hun også var gravid og hadde termin i januar 2020? Da kunne vi alle tre ta trilleturer i barseltiden og barna ville vokse opp sammen og få et fint og tett bånd siden de var jevngamle!
Søsteren og kusina mi har alltid hatt et veldig spesielt bånd. Jeg har noen ganger følt meg litt utenfor, fordi de har så mange like interesser og lignende Nå hadde jeg endelig noe til felles med dem! Nå skulle vi få barn så og si samtidig, alle tre! Jeanette med termin i november og Susan to uker før oss. Det skulle bli en liten trekløver!
Skulle. Skulle bli. Men sånn endte det ikke. Jeg hadde mange symptomer og trodde alt var i skjønneste orden. Evelyn og jeg var så spente på tidlige ultralyd. Vi gledet oss til å høre hjertelyden, men visste at det kunne være for tidig.
Fra glede til sorg
Embryoet var for for lite i forhold til hvor langt jeg var på vei. Men all håp var ikke ute, men vi måtte forberede oss på at det kunne gå galt. Evelyn gråt utenfor klinikken og jeg prøvde holde motet oppe. Jeg er bare lagd sånn, kanskje fordi jeg nektet innfinne meg i det, mens Evelyn er bygd sånn at hun gir opp håpet med en gang som en forsvarsmekanisme.
Uken etter hørte vi hjerte slå og jeg ble så ubeskrivelig glad. Men desverre hadde ikke knøttet vokst så mye som det skulle. Men hjertet slo og da begynte jeg tro det gikk bra. Kort fortalt hadde hjertet sluttet å slå uken etter det igjen og jeg måtte på sykehuset for å ta noen tabletter for å sette i gang aborten. Hjemme tok jeg nye piller som gjorde at jeg fikk «rier» så jeg fikk ut det som skulle bli vårt lille barn. Dette er en opplevelse jeg ikke unner min verste fiende en gang. Så vondt psykisk og fysisk. Jeg mistet i uke 9.
De kommende månedene var det to babyshower som stod for tur. To store mager foran kameraet, og jeg bak kameraet for å ta bildet. Jeg skulle jo stå sammen med søsteren og kusina mi foran kameraet med stor mage, men i stedet stod jeg bak. Det var og har vært så fryktelig sårt for meg.
Bare det å se de to barna sammen leke, gå hånd i hånd og se hvor tett bånd de har, og vite at vårt barn skulle vært der. Det vil alltid være en påminnelse på hva vi kunne hatt.
Tung og krevende reise
Vi hadde aldri forestilt at det skulle være så vanskelig å lykkes. Vi var sikre på at det kom til å gå fort. Spesielt siden vi får hjelp medisinsk. Og jeg var så bestemt på at jeg skulle lykkes med å bli gravid at jeg nektet å gi stafettpinnen over til Evelyn. Det har alltid vært min drøm å gå gravid og føde. Bare tanken på at et lite menneske skulle vokse i magen min gjorde meg emosjonell. Jeg hadde så lyst. Evelyn ville verken gå gravid eller føde, enda planen var at hun også skulle gå gravid når vi fikk barn nummer to. Men når ting tok så lang tid så fokuserte vi bare på meg. Etterhvert begynte Evelyn og venner å lufte tanken på om kanskje Evelyn skulle overta. Det synes jeg var sårt, men jeg skjønner nå at det kanskje hadde vært lurt å byttet tidligere.
Rollebytte
Nå er det Evelyn som skal i ilden! Porsgrunn var ikke sikre på om de ville gi meg det siste forsøket vi har igjen, så vi fikk ordnet at Evelyn tar det siste forsøket. Det har gått rimelig fort når vi først kom i gang. Var på samtale 8 januar der de undersøkte Evelyn og hadde fått svar på blodprøver osv. Og vi fikk oppstartsdato så fort Evelyn fikk mensen, og det fikk hun i dag! Så i dag starter hun på hormoner! Dette blir så sykt spennende! Spennende, men også litt vemodig. Men jeg tenker at det viktigste er barnet, ikke at jeg får oppleve å gå gravid.
Det blir rart at vi nå bytter roller. Fra å være en nålepute, kjenne på ubehag, følelsesmessig karusell, kjenne etter symptomer, uttak, innsett og alt det innebærer til å «bare» kunne stå på sidelinjen. Bare være en mental støtte. Jeg tror jeg liker bedre å være den som går gjennom prosessen og ikke som støtte. Da har man litt kontroll, hvis det gir mening?
Jeg håper virkelig vi lykkes denne gangen! Nå synes jeg fader meg vi fortjener litt medgang i denne prosessen. Det er så mange rundt oss som har lykkes med graviditet som begynte etter oss, og det føles så urettferdig! Jeg har fått kontakt med mange i denne prosessen, som synes at dette har vært så tøft, og lykkes etter er par forsøk. Jeg har blitt sint inni meg, for de har kun hatt et par forsøk før de lyktes, og de var lei? Jeg kommer ingen vei av å tenke sånn, men det er vanskelig å svelge. I 2018 startet vi prosessen og i 2024 har vi fremdeles ingen barn. Dette er sårt! Og alle har sine egne kamper, jeg kan ikke komme her å si hva andre skal orke, og det er ikke meningen å virke så «bitch». Og det vil alltid være noen som har det verre som kan tenke det samme som oss når/om vi lykkes. «De klager, og de har bare prøvd 10 ganger?». Alle har sin reise uansett hvor lang den er, og jeg unner alle å lykkes selv om det er litt sårt å se andre lykkes på rekke og rad, mens vi står her tomhendt etter seks år.
Third times a Charm
La oss krysse fingrene for at det som har manglet for å lykkes er livmora til Evelyn! Tenk om løsningen har vært så nær hele tiden. Sånn sett er jeg veldig takknemlig for at vi er to jenter. Hadde vi vært heterofile så hadde vi kun hatt en å prøve med. Vi er jo faktisk to! Nå skal det gå! La oss alle være enige om det?
Boden full
Når man har sett for seg barn såpass lenge så er det naturlig at man handler inn litt her og der, og gjett om vi har nok klær og diverse til ungen vår som jeg håper vi nå er i prosess med å få. Vi har også arvet en del! Hele boden vår i kjelleren er stappfull med babyting som klær, vugge, seng osv osv. Og det ville vært ufattelig sårt om vi ikke lykkes, og måtte kvitte oss med tingene. Jeg tror ikke jeg hadde klart det. Jeg tror faktisk det ville blitt såpass sårt at jeg kunne risikert å bli deprimert. Helt ærlig. Det er tøft å stå dette over så lang tid. Når det er noe man så intenst har lyst på. Men klarer vi det ikke, må vi lære oss å deale med det. Men jeg er ikke klar til å gi opp!
