Kategorier
Ukategorisert

Ett lite lys i enden av tunnelen

Dere som har lest bloggen min helt hit vet at jeg fikk avslag av Riksen fordi jeg veide for mye. Måtte ned 5 kilo før jeg kunne søke igjen. Jeg eide ikke motivasjon på den tiden og kiloene bare kasta seg over meg i rekordfart, men en måned senere var det nok. Jeg vet ikke hvor jeg fikk motivasjonen fra, men plutselig var den der! Fra juni til oktober klarte jeg gå ned 13 kilo! Jeg gjentar – 13 kilo! Fy fader så stolt jeg var (og er!). Og jeg gjorde det ikke på noen usunn måte heller. Spiste som vanlig, bare mindre porsjoner, jeg trente og drakk masse vann. Og det er jo et kjent fenomen at når man lever sunt frister det ikke med junk, så da ble det naturligvis mindre av det også. Jeg var i siget! Vekta stagnerte litt etterhvert og i jula gikk jeg selvsagt litt opp i vekt. Men før kunne jeg lett å gå opp 3 – 4 kilo i jula, men denne gangen gikk jeg kun opp 1 kilo. Så fra oktober til januar har jeg kun gått opp 1 kilo. Muligens fordi jeg har fått bedre forbrenning etter all treninga? Akkurat nå sliter jeg litt med motivasjonen igjen med alt som skjer med mamma. Men jeg må bare finne den igjen. Jo mer jeg går ned jo bedre er det for en fremtidig graviditet!

Vi sendte inn en ny søknad, men ikke til Riksen denne gangen. Søsteren min tipset meg om at det er fritt sykehusvalg, og hun fant ut av Porsgrunn har ganske liten ventetid i forhold til riksen. Jeg sendte inn søknad i august/september og vi fikk time den 11 januar!

Nervene var til å ta og kjenne på når datoen nærmet seg. Jeg var så redd for at vi skulle få avslag. Om en måned er det 1(!) år siden vi sist prøvde i Danmark. Å dra til Danmark i løpet av det siste året har vært uaktuelt pga corona. Så vi har satset alt på at vi får hjelp i Norge denne gangen. Så med andre ord var det mye som stod på spill.

En ting vi fant ut underveis var at Porsgrunn ikke hadde tilbud om donorsperm. Det hadde vi ikke lest oss opp på. Så det var ett ganske stort nederlag. Da hadde vi allerede ventet noen måneder. Da kunne vi like gjerne søkt oss inn på Riksen selv om det er ufattelig lang ventetid der. Men heldigvis fikk vi vite at prosessen er i gang med å tilby donorsperm i Porsgrunn, og at de kun ventet på det økonomiske ved det,og at de trodde det ville bli godkjent på nyåret 2021.

11 januar kom, og fy fader så nervøse vi var! Det var jo på en måte snakk om fremtiden vår. Timen gikk helt fantastisk bra og vi ble godkjent! Hurra! Vi fikk innføring i hvordan IVF fungerer av en hyggelig sykepleier. Hun var veldig dyktig i jobben sin og vi spurte rundt selve prosessen. Er jo ganske big deal. Ivf liksom!

Fra syklus dag 2-9 skal jeg ta noe som heter menopur og fra syklusdag 6-10 skal jeg ta noe som heter Fyremadel. Menopur tas for å modne flere egg slik at sjansen er større for å bli gravid,mens fyremadel tas for å forhindre at eggløsningen kommer for tidlig. Disse skal tas i sprøyteform, helst til samme tid hver dag. Sprøytene skal stikkes i magen.

Vi vet som sagt ikke når vi får satt i gang med tanke på donorsperm, men de var ganske opitimiske på at vi kunne starte i løpet av våren. Og i mine øyne er ikke det så lenge til. Så kanskje en gang mellom mars og mai? Nå har vi ventet ett år siden sist vi var i Danmark så da klarer vi vente enda litt til, nå som vi vet at vi faktisk er i gang igjen. Og jeg kjenner jeg trengte en opptur i livet mitt akkurat nå. Så vi ser veldig positivt på dette selv om det kan ta noen måneder.

En annen ting som er veldig, veldig bra er at AMH har økt ganske mye! AMH viser hvor mye du har igjen av egg. Eggreserve. Min var på 11 for ett års tiden siden, men etter jeg har gått ned i vekt har den steget til 16,noe som er veldig bra! Jo høyere, jo bedre!

I følge legen i Porsgrunn var det ett veldig positivt tall i forhold til alder og vi skulle ikke se bort i fra at den har økt pga vektnedgang! Så, nå får jeg se om jeg klarer finne motivasjonen til å fortsette det gode arbeidet jeg har gjort.

Men helt ærlig, så gruer jeg meg innmari til egguthenting! Har hørt at det er sååå vondt! Dagen jeg skal ha egguthenting får jeg 3 paracet, morfin og ett eller annet jeg ikke husker navnet på. Kan det ha vært vival? Og om jeg ikke husker helt feil får jeg lokalbedøvelse i området rundt slik at det skal være mindre vondt med selve egguthentingen. Håper smertestillende fungerer og at alt går bra uten for mye smerte. Og at det klaffer denne gangen! Det hadde vært en drøm!

Vil gjerne høre fra fler som har gått gjennom ivf. Hva er din erfaring?

Kategorier
Ukategorisert

Åpner litt opp om sannheten

Jeg lever fremdeles! 12 mai 2020 er siste innlegg fra meg! Det er jo nesten ett helt svangerskap siden! Kunne ønske jeg kunne si at at jeg har vært borte i 8 måneder fordi jeg har vært så mye plaget med kvalme og andre typiske graviditetspalger, men det er desverre ikke tilfellet.

Jeg har en haug å oppdatere dere på! Har skjedd så utrolig mye på disse 8 månedene. Jeg vet ikke engang hvor jeg skal begynne! Men først av alt. Corona. Møkka corona! Corona kan bare kjøpe en returbillett til Kina og aldri komme tilbake! Skrev så vidt om corona før jeg tok en lang pause i fjor. For dere som har lest bloggen min så skulle Hanne og jeg dra til syden i fjor sommer og pleie kjærligheten etter alt vi har vært gjennom. Det tar på psykisk å gå gjennom slike nederlag som vi har hatt, og vi så virkelig frem til å komme oss vekk og få noe annet å tenke på. Men det fikk vi åpentbart ikke gjort. På den tiden var det ikke nekta å reise utenlands, men det var frarådet. Vi tok selvfølgelig ikke den sjansen selv om vi hadde veldig behov for å komme oss bort. Jeg skjønner egentlig ikke hvorfor det var tillatt å reise utenlands i det hele tatt tatt, og at turister skulle få komme til Norge. Folk døde og dør jo av denne pandemien, det er jo ikke en lek dette her. Skjønner de som må reise av diverse grunner, men den grunnen skal være ganske sterk spør du meg.

Da jeg startet denne bloggen var det ingen intensjon om at jeg skulle fortelle hvem vi var eller skrive noe som kunne avsløre vår identitet slik at ingen kunne gjenkjenne oss før vi faktisk var gravide. Så jeg har vridd litt på sannheten her og der så vi ikke er gjenkjennbare, men nå er jeg så lei! Lei av venting, lei av at det skal være så hemmelig og lei av å ikke kunne blottlegge meg helt her på bloggen. Så fra nå av kommer jeg til å skrive ting litt slik som de er, og ikke vri på sannheten, så får de som kjenner oss igjen bare kjenne oss igjen. Har jo en familie som har ett litt sykt syn på det at to jenter skal få barn, så det var vel derfor jeg ikke ville bli gjenkjent. Orket ikke pes fra de oppi alt vi skulle gjennom. Og jeg vil helst ikke at de skal få vite noe før vi faktisk er gravide, men sannsynligheten er vel liten for at de finner denne bloggen.

Pappa mener det er egoistisk at to av samme kjønn får barn. Barnet kan bli mobbet for å ha to mødre eller to fedre. Vet du hva pappa? Barn blir ikke født med fordommer! Det er på grunn av slike som deg som gjør at barn får fordommer. Fordommer kommer hjemmefra og fra de voksne.

Bestemor mener at det er helt feil at to av samme kjønn får barn. Det er ikke riktig i følge henne. Det skal være mann og kvinne. Bestemor, vi lever ikke i 1950, tidene har forandret seg! Hun kommer nok til å sette seg på bakbeina når hun får vite at vi er gravide en gang i fremtiden. Og jeg orker rett og slett ikke negativitet fra familien oppi alt dette.

De har alltid lurt på når søsteren min skal få barn. Hva med meg? Hvorfor har ingen spurt meg? Og da søsteren min fikk nummer 2,så sa Bestemor «nå kommer det ikke fler barnebarn.. Hva med meg?? Jeg har like rett på å få barn som søsteren min! Og i 2021 er det faktisk mer eller mindre like normalt at to kvinner får barn som mann og kvinne! Det var dagens utblåsning! Tilbake til coronaprat.

Hele 2020 har i grunn vært preget av redsel for corona. Jeg har besteforeldre som er gamle som mest sannsynlig ikke vil tåle å bli smitta og i tillegg har jeg en mor som er i risikogruppa. Ja, mor. Forrige innlegg skrev jeg at faren min er syk. Nå som jeg ikke lenger orker vri på sannheten kommer sannheten ut. Mamma er syk. Ikke pappa. Pappa snakker jeg sjeldent med. Mamma er syk. Hun har hjernekreft. Uhelbredelig! Den 1 september fikk jeg en forferdelig trist beskjed. Mamma hadde maks 1 år igjen å leve. De kunne ikke gjøre mer for henne.. Svulsten hadde vokst for mye. For to dager siden fikk jeg atter en gang ett slag i trynet. Jeg har vært så langt nede at jeg ikke visste at det gikk an å komme lenger ned. Hun har noen måneder igjen. Ut fra hvordan jeg tolket det snakker vi om kanskje 2-3 måneder. Jeg orker ikke miste mamma. Åpenbart må jeg jo det, men skjønner ikke hvordan jeg skal klare meg uten mammaen min. Vi har ett så sterkt og godt bånd, og sakte, men sikkert har jeg sett mamma svinne hen fra den mammaen hun er gang var. Mamma var en person som kunne se tvers gjennom meg og så hvis noe plaget meg, hun hadde mye godt å komme med i form av ord som jeg alltid kommer til å ta med meg videre. Det siste året har det blitt vanskeligere og vanskeligere å føre en samtale med henne, og nå er det umulig. Hun har mista mye språk. Jeg vil si sikkert 80%. Hun finner ikke ord og klarer ikke lenger føre én samtale. Kunne ønske hun hadde fått kreft i milten i stedet når hun først skulle få kreft. Da kunne jeg beholdt mamma til hun døde. Ha gode samtaler med mamma med en kopp kakao under nattehimmelen slik vi brukte. Bare høre på stillheten og ha gode samtaler. Nå har jeg mistet mamma litt og litt. Så jeg går allerede gjennom en sorg over å ha mistet mamma, og så må jeg gjennom enda en sorg når hun faktisk dør. Jeg kunne så ønske jeg kunne ha en ordentlig samtale med henne før hun dør, men det går jo ikke. Det er en stor sorg for meg.

Nå er jeg brutalt ærlig om hva jeg føler, og dette handler absolutt ikke om veien til å bli gravid, men jeg måtte bare få ut litt følelser.

En annen ting jeg har holdt skjult for å ikke røpe vår identitet er noe jeg må gå ganske langt tilbake i tid for å forklare. Det handler om da jeg var gravid i mai 2019. Jeg skrev at kusina mi også var gravid og da jeg mistet var det forferdelig vondt. Dette stemmer godt, men det var ikke kun hun som var gravid. Jeg, søstra mi og kusina mi gikk gravide samtidig. Søsteren min hadde termin i november, kusina mi i januar og jeg to uker etter kusina mi. Vi skulle kose oss så mye med å gå gravide sammen. Trioen. Så sorgen var uendelig vond da jeg mistet og jeg måtte oppleve to voksende mager i nær familie. Jeg var med i to babyshower, og det var så vondt. Begge gangene stod de å tok bilder sammen med gravidmager mens jeg stod på sidelinjen. Jeg skulle stått sammen med dem. Snart har sønnen til kusina mi bursdag, og fremdeles tenker vi på at barnet vårt snart skulle hatt bursdag to uker etter hennes sønn. Det har vært veldig sårt, men ting går bra nå altså. Nå er det såpass lenge siden at det ikke gjør vondt. Litt sårt til tider når jeg ser at de møtes med barna og vite at egentlig skulle barnet vårt vært med å lekt også, men vi kommer dit en dag at vi får barn. Det bare vet jeg.

Jeg tror jeg lager ett nytt innlegg om det som handler om veien til å bli gravid. Føler det blir litt ryddigere. Det innlegget kommer i dag det også.

Det er godt å være tilbake her!

Kategorier
Ukategorisert

Negativ atter en gang

Nå har det vært stille her en lang stund. Det forrige forsøket gikk rett i dass det også og jeg tok det veldig tungt. Hadde håpet på ett lite julemirakel. Nå kjenner jeg at det begynner å bli litt tungt å «hele tiden» få negative tester. Og spesielt når vi føler at alle rundt oss får det til. Vi hadde noen venner på besøk rett før jul. Da hadde jeg fremdeles ikke testet, så jeg holdt meg unna alkohol. Noen dager etter får jeg negativ test.. Ett par uker etter det får hun ene venninna vår som var med å drakk positiv test.. Ironisk eller hva? Der sitter jeg å holder meg unna alkohol fordi jeg nettopp hadde forsøkt, og noen uker etter får hun positiv. Det tok jeg faktisk veldig tungt.. Hun ringte Hanne å fortalte at hun var gravid og hun var selvfølgelig veldig glad for det. Og Hanne var like entusiastisk tilbake og de snakket lenge om HcG, symptomer og graviditet. Jeg derimot stod på naborommet å gråt.. Først noen uker etter fikk Hanne en reaksjon på det også. Det er en beintøff prosess dette her.. Det er tungt å få negativ test, men det som er tyngst er alle de rundt som på minst passende tidspunkt får positiv…

Kategorier
Ukategorisert

Sunnere hverdag

Nå nærmer eggløsningen seg med stormskritt, og her sitter jeg uten planer om Danmarkstur. Det er veldig trist å vite at jeg snart har eggløsning og skal «sløse» bort muligheten. Tenk om det er «gullegget». Hadde det vært opp til meg ville jeg prøvd hver eneste måned, men desverre sier lommeboka nei. Men når jeg først ikke får dratt på noen måneder så tenkte jeg at jeg kan bruke tiden på noe konstruktivt. Jeg skal gå inn for å få en sunnere hverdag med bedre kosthold og sunnere rutiner.

I går lastet jeg ned en app som heter lifesum, som virker veldig bra. Der skriver jeg ned alt jeg spiser og drikker gjennom en hel dag, så finner den ut hvor mange kalorier jeg har fått i meg. I tillegg fyller man ut manuelt hvis man har trent, slik at den kan se hvor mange kalorier du har forbrent. Den kan også kobles opp mot fitbit klokker etc. Jeg har fått meg noen aha opplevelser allerede med den appen. Noen av mine dårlige vaner inneholder mange fler kalorier enn jeg var klar over, og når man ser det svart på hvitt så mister man jo litt lysten på å spise eller drikke det. Så foreløpig etter kun en dag har den fungert veldig bra! Nå gjelder det å fortsette å bruke den!

Jeg har også tenkt å begynne å trene. Det er så lett å si, men vanskelig å gjennomføre, men jeg må virkelig prøve. Vil bruke ventetiden på noe konstruktivt og ikke bare sitte hjemme i sofaen å synes synd i meg selv over å ikke få prøvd med nytt forsøk denne måneden.

Har du noen gode vaner eller tips du vil dele med meg?

Kategorier
Ukategorisert

Brutale tanker

Okei,nå kommer det.

Dette er en blogg, og i en blogg skal jeg være ærlig. Det blir som en dagbok, som jeg deler med «en hel verden». Nå skal jeg dele noen tanker som kanskje ikke faller helt i god jord hos noen av dere

I det siste har jeg tenkt en veldig urasjonell tanke. Jeg elsker kjæresten min Hanne, og jeg er veldig stolt over å være den jeg er. Men jeg har tenkt tanken: Hvorfor kunne jeg ikke bare vært hetero? Jeg kommer aldri til å bli hetero, jeg er lesbisk og det er sånn jeg er, men det er så urettferdig hvor vanskelig det skal være!

Dette innlegget kan jeg sikkert få masse pes for, for jeg vet det er mange heterofile jenter som også sliter med å bli gravide, eller ikke finner mr right, og mange menn som ikke har helt optimale svømmere som selv trenger fertilitetsbehandling. Jeg tenker ikke på dere når jeg sier at jeg kunne ønske jeg var hetero, og heller ikke på dere som sliter i mange år med å bli gravid, men jeg tenker på andre der ute som lever i et heterofilt forhold der de bare popper ut barn etter barn, eller blir gravide fort etter å ha prøvd en liten tund. Dere kan prøve gratis hver. eneste. måned! Når dere er i en prøveperiode, men får mensen så kan dere jo «bare» prøve igjen etter to uker ved neste eggløsning, mens vi må spare penger i flere måneder! Jeg mener ikke å bagatellisere deres reise for å bli gravid. Jeg vet det er mange heterofile som sliter, men det er som sagt ikke den «gruppen» jeg sikter til. Føler du deg likevel tråkket på tærne, så beklager jeg virkelig det. Det er ikke det jeg ønsker med dette innlegget, men det er en realitet at det er enklere å få prøvd, og enklere å ha positive tanker underveis med tanke på at dere kan prøve igjen etter kun to uker etter mensen har kommet. Hadde jeg vært hetero og fått mensen så hadde jeg nok bare tenkt «kjipt, men jeg kan jo prøve igjen om 14 dager». Når jeg får mensen så faller verden sammen, for vi kaster ut 15 tusen + ut av vinduet for hvert forsøk! Og vi må spare opp disse pengene helt på nytt bare for å prøve en gang til! Jeg vet jeg høres helt på trynet ut, men jeg kunne ønske jeg var hetero og kunne prøvd gratis, og gjerne flere ganger i samme prøveperiode, for å optimalisere sjansen for at det skal klaffe. Dersom vi skulle gjort det på samme måte, altså prøve flere ganger i samme prøveperiode så ville det fort kommet på over 20 tusen til sammen!

Jeg elsker Hanne over alt på jord, og denne reisen skal vi klare samen, selv om desverre ingen av oss har ett hemmelig spermlager. Når jeg sier jeg «jeg kunne ønske jeg var hetero», så skulle selvfølgelig Hanne vært kjæresten min da også!

Og hvis noen av dere lurer på hvorfor vi ikke går offentlig, så kan jeg si med en gang at vi er i gang. Har sendt søknad, men det tar lang tid å få svar og det er nok en lang prosess før vi får kommet i gang.