Dette er en blogg, og i en blogg skal jeg være ærlig. Det blir som en dagbok, som jeg deler med «en hel verden». Nå skal jeg dele noen tanker som kanskje ikke faller helt i god jord hos noen av dere
I det siste har jeg tenkt en veldig urasjonell tanke. Jeg elsker kjæresten min Hanne, og jeg er veldig stolt over å være den jeg er. Men jeg har tenkt tanken: Hvorfor kunne jeg ikke bare vært hetero? Jeg kommer aldri til å bli hetero, jeg er lesbisk og det er sånn jeg er, men det er så urettferdig hvor vanskelig det skal være!
Dette innlegget kan jeg sikkert få masse pes for, for jeg vet det er mange heterofile jenter som også sliter med å bli gravide, eller ikke finner mr right, og mange menn som ikke har helt optimale svømmere som selv trenger fertilitetsbehandling. Jeg tenker ikke på dere når jeg sier at jeg kunne ønske jeg var hetero, og heller ikke på dere som sliter i mange år med å bli gravid, men jeg tenker på andre der ute som lever i et heterofilt forhold der de bare popper ut barn etter barn, eller blir gravide fort etter å ha prøvd en liten tund. Dere kan prøve gratis hver. eneste. måned! Når dere er i en prøveperiode, men får mensen så kan dere jo «bare» prøve igjen etter to uker ved neste eggløsning, mens vi må spare penger i flere måneder! Jeg mener ikke å bagatellisere deres reise for å bli gravid. Jeg vet det er mange heterofile som sliter, men det er som sagt ikke den «gruppen» jeg sikter til. Føler du deg likevel tråkket på tærne, så beklager jeg virkelig det. Det er ikke det jeg ønsker med dette innlegget, men det er en realitet at det er enklere å få prøvd, og enklere å ha positive tanker underveis med tanke på at dere kan prøve igjen etter kun to uker etter mensen har kommet. Hadde jeg vært hetero og fått mensen så hadde jeg nok bare tenkt «kjipt, men jeg kan jo prøve igjen om 14 dager». Når jeg får mensen så faller verden sammen, for vi kaster ut 15 tusen + ut av vinduet for hvert forsøk! Og vi må spare opp disse pengene helt på nytt bare for å prøve en gang til! Jeg vet jeg høres helt på trynet ut, men jeg kunne ønske jeg var hetero og kunne prøvd gratis, og gjerne flere ganger i samme prøveperiode, for å optimalisere sjansen for at det skal klaffe. Dersom vi skulle gjort det på samme måte, altså prøve flere ganger i samme prøveperiode så ville det fort kommet på over 20 tusen til sammen!
Jeg elsker Hanne over alt på jord, og denne reisen skal vi klare samen, selv om desverre ingen av oss har ett hemmelig spermlager. Når jeg sier jeg «jeg kunne ønske jeg var hetero», så skulle selvfølgelig Hanne vært kjæresten min da også!
Og hvis noen av dere lurer på hvorfor vi ikke går offentlig, så kan jeg si med en gang at vi er i gang. Har sendt søknad, men det tar lang tid å få svar og det er nok en lang prosess før vi får kommet i gang.
Jeg hadde virkelig en god følelse for dette forsøket. Jeg gikk all in. Gjort alt for å lykkes! Jeg skyllet til og med egglederne mine en ekstra gang! Jeg har gjort det tidligere for å sjekke at egglederne var åpne og fine, noe de var, men jeg har hørt det kan hjelpe å gjøre det før ett forsøk så da gjorde jeg det en ekstra gang. Det er ikke akkurat behagelig å skulle egglederne sine, men alt for å lykkes. Og man er vistnok ekstra fertil eter å ha mistet også, så med tanke på at jeg mistet i juni så tenkte jeg at at sjansen var ganske stor. Forventningene var høye, men fallhøyden enda større. Jeg var også helt sikker på at jeg kjente igjen symptomene fra forrige svangerskap. Om de var reelle eller om kroppen min lurte meg finner jeg aldri ut av. 11 dpo testet jeg negativt, og verden vår falt i grus. Tårer og håpløshet var vel det det gikk mest av den kvelden. Negative tanker som «vi kommer aldri til å få det til» streifet nok oss begge. Jeg fikk samlet meg litt sammen og etter å ha Googlet meg halvt i hjel så fant jeg ut at det er ganske normalt å ikke få positivt test før IKM(ikke kommende mens)
Dagen etter var jeg helt sikker på at jeg hadde fått mensen. Jeg kjente det på hele kroppen.. Joda… Det var mensen. Eller.. Var det festeblødning? Ida, skjerp deg! Det er ikke festeblødning, det er mensen! Slutt å være så sykt optimistisk!«. Jeg prøvde virkelig tenke positivt, men det tok ikke lang tid før blødningene tok seg virkelig opp og jeg fikk enormt vondt i magen. Jeg begynte å lure på om jeg hadde mistet så tidlig at hcg ikke har høyt nok til å vises på graviditetstest, for de smertene og den mengden med blod er ikke noe jeg er vant med i alle fall. Det finner vi aldri ut av, men lyktes gjorde vi i alle fall ikke! Vi ble så lei oss! Når skulle vi få det til? Nå måtte vi begynne å spare opp til nytt forsøk. Og det ville ta oss to-tre måneder. Håpløst!
Jeg har fått spørsmål fra en veldig dyktig dame ved navn Katinka Thors om jeg ønsker blogge for hennes nyoppstartede nettside vilbligravid, noe jeg rett og slett føler meg beæret over å bli spurt om. Katinka er nesten en mentor for meg, og hvis jeg lurer på noe så er det alltid hun jeg spør. Hun har virkelig gått i dybden på fertilitet og kan så mye om alt føler jeg. Hun har tidligere vært i mine sko om å ønske barn. Den eneste forskjellen er at hun er enslig og ikke funnet mr right mens jeg er sammen med en jente.
Da hun var ufrivillig barnløs så savnet hun ett nettsted der hun kunne lære litt om fertilitet. Dette har hun nå tatt tak i egne hender og har laget nettsiden vilbligravid. Hun har i flere år før dette vært til hjelp for kvinner i samme situasjon som hun selv var i for en del år siden.
Jeg takket selvfølgelig ja til å blogge for hennes nettside da hun spurte meg. Min nye bloggadresse vil derfor bli: http://veientilbabylykke.vilbligravid.no/. Denne siden kommer til å være åpen en liten stund til, så ikke fortvil!
Ja.. Da var jeg her igjen! Jeg sa i går at jeg kom til å gå på en smell i dag.. Vel, jeg hadde rett. Jeg gikk på en skikkelig smell. Først fikk jeg en strips av en venninne, og denne viste blendahvitt. Tror du jeg nøyde meg med det? Neida! Jeg dro å kjøpte den testen jeg snakket om i går. Og mens jeg ventet på at den skulle vise sitt resultatet så prøvde jeg like gjerne eggløsningstesten min fra clear blue. Jeg er en skikkelig testetøs!
«Hvorfor tester hun med eggløsningsstest?» Lurer sikker du på nå. En eggløsningstest ser etter økning av LH, men den slår også ut ved hcg, som er graviditetshormonet. Du kan lese mer om det her. Det er ikke sånn at man bør få seg vane med å teste for graviditet med eggløsningstest, men jeg ble litt rådvill kan man si…
Testing testing 1-2-3
Jeg stilte klokka til å ringe etter to minutter. Mens jeg ventet på at graviditetstesten skulle bli klar for å vise resultatet så drev jeg på med litt annet, og glemte egentlig eggløsningstesten helt.. Klokka ringer og jeg går bort til testen. Vrir og vender på den i alle retninger. Tar den med ut for bedre lys, og jeg prøver iherdig å lete etter to streker. Ser jeg to? Nei.. Tror ikke det.. Fikk bekreftet det av en venninne også. En strek. Jeg gikk for å legge fra meg testen og der lyste eggløsningstesten opp foran øynene mine. Den blinket (økende LH, eller hcg). Eggløsning har jeg i alle fall ikke, så da betyr det at..at jeg kanskje er gravid? Eller? Blir forvirra av egne tanker og søker på nett etter svar som kan roe meg ned. Google er din beste venn, men også din verste fiende. Ikke blir du klok på Google heller. Det er fler som har latt seg friste av å prøve eggløsningstester på nett ser jeg, og jeg får stort sett bekreftet at man er gravid om man får positiv eggløsningstest. Men samtidig så var jo ikke min positiv. Den var økende. Og skal jeg tyde de strekene så er jeg i alle fall ikke gravid. Jeg ser to streker, men den er ikke så sterk. Deretter finner jeg en setning som ikke er veldig oppløftende… «Mange eggløsningstester er dessuten ikke like sensitive som graviditetstester. Dette betyr at dersom man er gravid, så vil man trolig få positivt utslag tidligere på en graviditetstest enn på en eggløsningstest.«
Blinke-smily
Så hva skal jeg tro? Jeg blir så usikker. Jeg er kun på 8 dpo, og jeg var det mest sannsynlig er alt for tidlig for å få et positivt resultat, men likevel så higer jeg så etter det… Jeg vil ha to streker! Jeg klarer ikke tenke på annet enn testing..! Fler venninner av meg har sagt jeg bør få tankene på noe annet og heller teste om 3-4 dager. Jeg forstår ikke at de selv har klart det før. Å vente så lenge, og tenke på noe annet. Går det an? Jeg klarer virkelig ikke vente så lenge.. Og tankene på testing og ikke minst å kjenne etter om jeg kjenner noen symptomer er i bakhodet hele tiden. Jeg er så opphengt! Jordmoren på Stork sa til oss da vi var der at det ofte er vanskeligere for oss med ventetiden, fordi vi vet nøyaktig når vi prøvde, og det er så innmari mye på spill. Penger, ikke minst. Som hun sa så kan andre «bare» prøve på nytt neste måned, mens de som må få fertilitetsbehandling kan ikke nødvendigvis det. Og vi får til og med med en konvolutt hjem hvor det står hvilken dato man skal teste om det var ett vellykket forsøk.. Jeg er veldig glad i vennene mine som prøver oppmuntre meg til å få tankene over på noe annet, men jeg synes det er fryktelig vanskelig..
Jeg har fremdeles den intense mensmurringen, men ingen mensen i dag heller. Jeg tillater meg selv å håpe litt. Men ikke for mye.
Jeg er i dag på 7 dpo. Fremdeles alt for tidlig å teste, men likevel så tar jeg meg selv i å tenke «Hva om jeg får positivt om jeg tester?». Jeg vet jo at sjansen ikke er så stor for å få en positivt test såpass tidlig, men alt i meg skriker at jeg vil prøve. Hadde graviditetstester vært narkotika så hadde jeg vært narkoman. Jeg tror jeg kommer til å gå på en smell i morgen. Har graviditetstester liggende, men ingen graviditetstester med tidlig deteksjon. Clear blue har en veldig fin en, som kan vise positiv så tidlig som 6 dager før uteblitt menstruasjon!
Fant desverre ikke noe bedre bilde av testen på nettet
Jeg går rundt å synser og sanser om hva jeg kjenner på kroppen.
Jeg har utrolig humørsvingninger for tiden. Senest i går så klikka jeg på en mann på chatten til Homenet når jeg var uenig i en regning jeg hadde fått. Han hadde selvfølgelig rett, men jeg kokte skikkelig over! Lunta er seriøst så kort! Og i dag begynte jeg å gråte (ja du leste riktig) fordi jeg snakket med en selger på finn som solgte en splitter ny og kul Adidasjakke for barn. Og jeg fikk klarsignal på å få kjøpe den, men så kom en tidligere interessert kjøper meg i forkjøpet så den gikk til hun. Jeg begynte virkelig å grine! Hva skjer? Enten så er dette pms fra en annen verden eller så er det faktisk kroppen min som har litt å stri med for tiden pga en liten spire! Er jo mye hormoner i sving når man er gravid. Og i dag har jeg hatt konstant menstruasjonsmurringer og jeg har løpt på do x antall ganger fordi jeg er sikker på at mensen har kommet. Men den har enda ikke meldt sin ankomst, heldigvis! Egentlig er det alt for tidlig med mensen også. Er bare på dag 24 i syklusen, og forventet mens (hvis jeg skal regne ut fra forrige måned) er først om 6 dager. Etter aborten har syklusen min endret seg. Jeg hadde en syklus på 27-29 dager før, men den har foreløpig blitt lenger. Om syklusen er tilbake til vanlig vet jeg ikke enda, men er fremdeles da noen dager til mensen. Jeg har følt på litt «press» nedentil også, hvis jeg kan forklare det på den måten. Kjenner at jeg ikke er skapt for denne ventingen og spekulasjonene… Jeg vil bare være gravid og få en frisk liten unge sammen med samboeren min. Vær så snill, hvis det finnes noen der oppe med høyere makt, gi meg denne fantastiske gaven! Det er så vondt å vente når man så sårt ønsker noe så inderlig…
Jeg har hørt at om man har vært gravid før så bare «vet» man det om man er gravid igjen? Jeg har en rar følelse i kroppen. Egentlig en ganske god, men rar følelse. Er det noen som leser denne bloggen som har vært gravid før? Da vil jeg veldig gjerne høre fra dere. Eller om noen har hørt fra venninner etc om at de bare har visst det?
Nei, jeg har bestemt meg! Har ikke mensen kommet i morgen tidlig så blir det tur på apoteket for å kjøpe test!
Å vente er noe av det kjedeligste jeg vet.. Og det er også noe av det vanskeligste jeg vet når det kommer til denne type venting. Helst vil jeg bare skru på en bryter, og vips så er jeg på testdag.. Jeg vet jo at det ikke er vanlig å kjenne symptomer såpass tidlig, men jeg merker at jeg hele tiden leter etter tegn. I går ble jeg faktisk litt skremt, for det stakk nederst i magen når jeg nøys i hele går. Var akkurat samme sted og samme type stikking som ligamentsmerter som var det første symptomet jeg kjente da jeg var gravid sist gang. Det tar jo en stund for egget før det fester seg, så det skal godt gjøres å få symptomer allerede dersom jeg er gravid.. Håper ikke kroppen lurer meg! Men samtidig må jeg ta det med en klype salt, for egget kan umulig ha festet seg allerede?
Jeg forsøker ha fokus på et godt og variert kosthold nå mens jeg venter på testdag. I går lagde jeg kylling burito, og jeg tenkte dele oppskriften med dere. Oppskriften er beregnet for 4 burritos.
Dette trenger du:
4 store fullkorns tortillalefser
400 gram kyllingfilet
1 løk
1 paprika
1 boks kidneybønner
1 boks hakkede tomater
Hvitost
Lettrømme
Salat
Fremgangsmåte:
1: Skjær kyllingen i passende store biter og stek de i en stekepanne
2: Skjær paprika og rødløk i passende strimler
3: La det surre noen minutter sammen til løk og paprika har blitt myk
4: Tilsett en pose med tacokrydder og bland inn én boks med hakkede tomater. La dette småkoke i noen minutter
5: Tilsett kidneybønner og la det koke i noen minutter
6: Fordel fyllet i fire fullkornslefser. Velg om du ønsker ha salat ved siden av eller i burritosen. Jeg valgte ha det både inni og ved siden av.
7: Rull de sammen og snu de så skjøten er ned. Deretter strør du litt ost på toppen
Stek de midt i ovnen på 220 grader i 10-15 minutter
Bon Appétit
Hvis du har noen sunne og gode oppskrifter så tar jeg gjerne i mot dem!
Da har vi kommet hjem fra Danmark. Ble inseminert kl 11:30 i går. Turen til Danmark gikk fint. Har vært så utrolig sliten i det siste. Og uansett hvor sliten jeg enn er så får jeg ikke sove. Ligger å vrir meg i senga i flere timer og får lite med søvn. Så jeg har vel mer eller mindre gått rundt som en zombie under hele turen.
På vei inn mot København
Vi stod opp tidlig for å spise frokost før vi satte snuta mot Stork. Viktig å være så opplagt som mulig før en behandling. At jeg var sliten kunne jeg ikke gjøre så mye med, men jeg kunne i alle fall gi kroppen min litt energi.
Frokost på båten før inseminasjon
Vi var tidlig ute på klinikken som «vanlig». Vi hadde på forhånd sagt at vi veldig gjerne ville at en jordmor som heter Malene skulle behandle meg, da det er hun som har behandlet meg de to foregående forsøkene. Er så trygt og godt å ha en å forholde oss til i en så sårbar situasjon. Vi møtte hun inne på klinikken og hun sa hun skulle gjøre det hun kunne for at hun kunne behandle meg. Gleden ble derfor stor da hun hentet oss inn. Tenk at så «lite» kan bety så mye i en sånn situasjon.
Vi snakket litt om hvordan det hadde gått siden sist, om aborten osv. Hun fortalte at abort desverre var veldig tabu. Kvinner er redd for å fortelle for tidlig at de er gravide i frykt for å miste, og når de da mister så tør de ikke fortelle noe. Jeg tror hun sa at 1 av 5 mister. Jeg har hatt min kvote synes jeg! Jeg spurte om det var vanlig å miste flere ganger. Da tok hun frem et skjema som beroliget meg litt. Jo eldre man er, jo større er jo sjansen for å miste. Jeg er enda ung, og skjemaet ga gode prognoser. Den blå linja er antall graviditeter og den oransje linja er hvor mange som fullfører en graviditet. Det er med andre ord ikke veldig stor sjanse for abort i min alder.
Inseminasjonen gikk kjempe fint, og vi lå å slappet av i en time, halvannen. Hanne sovnet til slutt, og jeg klarte ikke sove uansett hvor sliten jeg var, så da sov Hanne mens jeg tok noen bilder av behandlingsrommet og litt interiør. Litt ironisk at det er Hanne som sover etter min behandling, og ikke jeg. Haha!
Kommer ikke over hvor mange steder i verden folk kommer fra for å få behandling på klinikken. Helt vanvittig!
Denne prøveperioden har jeg virkelig gått all in. Har drukket grapefrukt juice helt siden jeg fikk menstruasjon. Grapefruktjuice skal sies å gi effekt på livmorsekretet, at det blir mer «spermvennlig» (det blir mer av det og det blir mer tyntflytende). Jeg har også drukket slimløsende hostesaft, det skal også hjelpe på å tynne ut eggløsningsslimet. I tillegg til det har jeg kjøpt fructus femina! Om noe av dette har noen virkning får vi vite om to ukers tid. Men det skader ikke å prøve! Jeg drakk grapeffukt juice forrige forsøk også, og da ble jeg jo gravid!
I dag har jeg kjøpt inn ananas og avocado. Det skal være gunstig etter en inseminasjon. Forrige prøveperiode spiste jeg en avocado hver dag helt til positivt test. Avocado inneholder mye at det sunne fettet som skal være bra for fertiliteten. Fett er ikke så farlig som alle skal ha det til, men det handler om å spise riktig type fett. Sunt fett er bra. Det er bra for oss alle, men spesielt bra for oss som ønsker oss to streker på testen. Raffinert og stekt mat f.eks er ikke sunt fett. Avocado inneholder masse sunt fett!
Ananas skal hjelpe til for inpmanatasjon av egget. Jeg stapper i meg ananas for den store gullmedaljen og lurer på hvor sår en tunge egentlig kan bli! Det beste er å kjøpe en hel ananas, og dele den opp selv. I tillegg kan du jo kjøpe ananasjuice, det gjør i alle fall jeg! Jeg spiser også hele kjernen Det skal vistnok være det aller beste!
Da er det bare å krysse fingra! De neste dagene skal jeg fokusere på å spise sunt og variert, og holde meg unna alt for mye usunn mat!
Nå er vi i september, og prosessen vår begynte oktober i fjor. Jeg startet denne bloggen sent i august, så jeg har hatt en del å oppsummere. Jeg har forsøkt å få med det meste, i alle fall det jeg synes er viktigst. Det siste innlegget handlet om aborten, og nå kjenner jeg at jeg vil fokusere på noe positivt i bloggen. Nå vil jeg se fremover. Vi bestemte oss tidlig for å prøve igjen så fort kroppen og økonomien tillot det. Hanne var litt nølende i begynnelsen, og ville vente litt før vi prøvde igjen, mens jeg ville fokusere på nytt forsøk med det samme. Få noe annet å tenke på. Tok ikke lange tiden før Hanne var med på å prøve igjen. Så da var det bare å starte prosessen. Først måtte kroppen komme i lage igjen. Det tok litt over 5 uker før mensen kom tilbake, og klinikken sa jeg måtte ha minst en hel syklus før jeg kom til behandling. Jeg fikk igjen mensen 28 juli, og aborten fant sted 20 juni. Nå måtte jeg forsøke bli kjent med syklusen min igjen. Kom den til å bli værende slik eller ville den falle tilbake til «gamle rutiner»?
Mens vi ventet på at neste syklus skulle begynne tok vi litt «ferie» og nøt sommeren så godt vi kunne. 26 august kom neste menstruasjon. Endelig kunne vi begynne å planlegge ordentlig! Jeg hadde kjøpt meg en eggløsningsmonitoren i tillegg til eggløsningstesten fra ClearBlue, som skulle være enda bedre enn den vi allerede har, for denne kunne man tillegg se om man var gravid på. Sparer litt penger der også. Den går ut på at man skal trykke inn når man får menstruasjon, så ber den deg sjekke for eggløsning hver dag fra en bestemt dag. For meg ba den om å sjekke så tidlig som dag 6. Tullete spør du meg, men det kan være fordi det var første gang jeg brukte den, og noen har jo veldig lang eller veldig kort syklus,så den gjør det nok for å være sikker på å treffe eggløsning. Jeg testet med den vanlige eggløsningstesten min i tillegg, var så redd for at monitoren ikke skulle finne eggløsningen min, siden jeg ikke hadde brukt den før. Den ber deg sjekke på morgen urin, og da har man 4 eller 5 timer på seg på å teste. (Man kan stille inn tidspunkt selv, ut i fra når du våkner). Men den ber deg ikke sjekke på kvelden, noe Stork klinikk hele tiden har sagt jeg skal. De ønsker at jeg sjekker morgen og kveld. Så da brukte jeg den andre testen som kjenner kroppen min på kvelden i tillegg.
På dette forsøket ønsket vi bruke eggløsningssprøyte. Rett og slett fordi jeg ikke kjente min egen syklus etter aborten. Stork klinikk synes det var en god ide, og de sendte meg resept på eggløsningssprøyten ovitrelle. Deretter ville de jeg skulle til gynekolog for å måle folliklene mine. Det vil alltid være en folliklen som tar ledelsen og fortsetter å vokse, mens de andre stagnerer. Da vil klinikken regne ut ca når eggløsningssprøyta skal tas.
21 august hadde vi time hos gynekologen for å starte prosessen på Rikshospitalet i tillegg til Stork. Vi ville da ha en fot på hver behandlingsplass, og prøve på Rikshospitalet de gangene vi ikke hadde fått spart opp ett forsøk hos Stork. Vi har så lyst på to streker og voksende mage NÅ! På Rikshospitalet har man tre forsøk, men man må betale for medisiner selv, frem til man har nådd helfo grensen på 17 730kr. De har egne regler der, og ønsker sette kvinnen på medisiner for at kroppen er mest mulig klar for behandling.
På dag 10 i syklusen ville Stork at jeg skulle måle folliklene mine, og den største ble målt til 10. Folliklen sprekker på rundt 20 og det er da eggløsningen finner sted. Det var altså enda lenge til vi skulle sette sprøyta. Jeg klarte ikke helt slå meg til ro med det. Jeg liker å ha kontroll, så jeg brukte derfor både eggløsningsmonitoren og eggløsningstesten min fra ClearBlue. Jeg fikk ikke maksimal i helgen, men likevel godt å ha kontroll. Jeg hadde jo aldri forholdt meg til kun ultralydbilde av follikler før, så det var veldig «skummelt» å skulle stole på det, selv om det egentlig burde være veldig trygt.
Hanne og jeg var sikker på at insemineringen ville finne sted på onsdag. Så vi bestilte båttur. Jeg vet ikke helt hvorfor vi var så sikker på det, vi bare «visste» det kanskje?
På mandag var jeg tilbake for å måle folliklen, og da var den på 16mm. Nå nærmet det seg! Jeg meldte fra til Stork. De var veldig fornøyd med ultralydbilde, og sa at torsdag var et fint tidspunkt å insemineres på. Og sprøyta skulle jeg ta tirsdag kl 23:30. Vi synes det hørtes veldig sent ut, når folliklen var på 16! Jeg var på ultralyd kl 12, og på kvelden så bare følte jeg på at jeg ville teste meg med eggløsningstesten. Noe bare sa jeg at jeg burde det, selv om jeg nå hadde time på torsdag og alt var planlagt. Maksimal fertil! Maksimal fertil på mandag! Torsdag ville være alt for sent! Desperat prøvde jeg få tak i Stork. De hadde ingen vakttelefon,så vi fikk ikke kontakt med dem. Dagen etter ringte de meg opp og sa vi skulle komme samme dag,altså tirsdag. Nå hadde vi bestilt båt for onsdag og hele pakka. Vi ville insemineres onsdag, selv om de varmt anbefalte tirsdag. Fly var så himla dyrt på tirsdag, så det hadde vi rett og slett ikke råd til. Da ble det inseminasjon på onsdag eller ikke i det hele tatt. Vi tenkte litt på folliklen også, den var jo på 16 på mandag. Tirsdag ville den være på ca 18. (de vokser ca 2.mm i døgnet). Så da ville den sprekke omkring onsdag. Frossen sæd lever ca 1 døgn bare, kontra fersk sæd som lever i opptil 5 døgn. Jeg tror vi tok riktig beslutning, for monitoren viste maksimal fertilitet dagen etter også. Jeg ringte også flere klinikker for en second opinion, sånn at vi ikke gikk på en skikkelig bommert. Vi tvilte ikke på Stork, men vi hadde en så god følelse på at onsdag var en fin dag for inseminering. Og vi hadde virkelig ikke lyst å vente helt til neste måned med forsøk. Vi hadde gjort så mye forarbeid til dette forsøket! Jeg hadde til og med skylt egglederne mine (uten at det var en medisinsk grunn), men det kan hjelpe å bli gravid hvis man gjør det tett inntil ett forsøk. Vi ville ikke at alt skulle være forgjeves. Så da bestemte vi oss for onsdag. Eggløsningssprøyta skulle jeg ikke ta likevel, da den skal tas før eggløsning, men nå bommet jo stork såpass på tidspunkt for når jeg skulle ta den, så jeg rakk få eggløsning før den tid.
I skrivende stund sitter jeg faktisk på danskebåten på vei hjem til Norge. Jeg ble inseminert kl 11:30 i dag. Det vil jeg skrive litt om i neste innlegg!
Jeg følte meg veldig alene i sorgen om å miste. Hanne synes jo det var trist og vondt, men det var jeg som hadde kjent symptomene, og det var jeg gikk rundt med det lille frøet i magen, og det var kroppen min som måtte gå gjennom aborten. Det vil nok alltid være den som går gravid som vil slite mest med en abort. Jeg brukte mye lenger tid på å komme meg over det. Å miste kalles også «den ensomme sorgen». Om det er fordi det er kvinnen som gikk gravid som føler på en sorg alene som ikke partneren kan kjenne seg igjen i, eller om det kalles det fordi det er så lite snakk om abort vet jeg ikke. Jeg vet i alle fall hvor viktig det har vært for meg å lese at jeg ikke alene i å ha mistet. Abort er tabu, men det bør det ikke være!
Tiden etter aborten var veldig varierende. Jeg tror jeg forsøkte lure meg selv og menneskene rundt meg til å tro at alt var i orden.. Men dypt inne i meg selv så var det sårt. Spesielt sårt var det å gå rundt å ha graviditetssyntomer uten å være gravid. Symptomene jeg før ble så glad for å kjenne på, svei nå langt inn i hjerterota. Det er vanlig å ha graviditetssyntomer i noen uker etter man har mistet, fordi det tar en stund før graviditetshormonet Hcg forlater kroppen.
Noe annet som jeg synes var sårt var å se baby’er og gravide kvinner. Jeg følte på en urettferdighet. Hva med de som ikke visste at de var gravide? Som har levd ett helt normalt liv med alkohol eller tobakk? Som ikke har holdt seg unna det «vanlige» man skal holde seg unna under en graviditet, sånn som salami, upasteuriserte oster og for mye kaffe? Hvorfor klarte de å bære frem ett barn og ikke jeg? Jeg passet meg for alt. Tok absolutt alle forhåndsregler og var jeg usikker på en ingrediens så søkte jeg det opp. Jeg droppet også kaffe umiddelbart også. Jeg følte meg så mislykket. Kroppen min hadde sviktet meg.
Har jeg sett serier eller filmer på tv der kvinnen finner ut av hun er gravid, så har jeg tenkt «Ja, du kommer sikkert ikke til å miste du, for det er det bare jeg som gjør «, eller motsatt, «ikke vits å være glad, du kommer til å miste snart».
I etterkant har jeg funnet ut at det er mange bekjente som er gravide. Minst fem stykker som jeg kjenner som har termin i samme måned som jeg ville hatt. Det er som om verden gnir det inn at jeg ikke fikk det til. Det er nok nå liksom!
Jeg har måttet jobbe masse med meg selv. Har følt at jeg er den eneste som mister, men det er faktisk veldig vanlig å miste første gangen. Det kunne jeg ønske noen fortalte meg da jeg var gravid. Man er ikke alene, selv om man føler seg veldig alene der og da. Og det er ingen fasitsvar på hvor lenge en skal sørge. Det er helt opp til hver og en. Jeg prøver å slå meg til ro med at jeg har mistet. Prøver å tenke at det var kroppens måte å ordne opp på. At det ikke ville vært forenelig med noe liv. Det var noe som gikk galt underveis, og det var ikke min feil. Og en dag vil jeg bli gravid igjen! Det høres stygt ut, men nå vet jeg i alle fall at jeg kan bli gravid. Tenker på de som prøver i flere år uten i det hele tatt få to streker. Det må jo nesten være like ille. Å ikke engang vite om en kan bli gravid!
Tidlig tirsdag morgen den 18 juni drar vi til sykehuset. De tyve minuttene det tok å komme seg dit har aldri føltes lenger. Da vi kom frem henvendte jeg meg i luken for å si at jeg skulle gjennomføre en medisinsk abort. Sikkert helt tullete av meg, men jeg klarte nesten ikke holde igjen tårene når jeg snakket med hun i skranken. Embryoet var jo dødt, det var ikke sånn at det fantes håp, men likevel var det veldig sårt. Det var lang ventetid, så vi fikk lov til å tusle litt rundt på sykehuset, så skulle hun ringe når det var vår tur. Vi gikk opp på cafeen å spiste og satt der å slappet av, og rundt 1,5 timer senere ringte telefonen.
Den legen jeg kom inn til hadde enten en dårlig dag eller hadde valgt feil yrke. I en slik situasjon jeg var i burde man vise litt sympati, og kanskje være en smule støttende. Hun var alt annet enn det. Jeg er fullstendig klar over at det er jobben hennes og at hun ser mange kvinner daglig som skal ta abort. For hun er jeg bare en av de, men for meg så var det veldig trist og sårt å være på sykehuset for å gjennomføre en medisinsk abort.
Hun måtte gjennomføre en gynekologisk undersøkelse, for å bekrefte at det ikke var liv. Det er veldig bra at de kjører en slik policy, og det var godt for meg å få en avslutning på det hele, og se at det ikke var noe håp. Men samtidig var det sårt. Veldig sårt. Jeg fikk resept på sterke smertestillende,av merket pinex major, som jeg skulle ta hjemme når jeg fullførte aborten.
Etter timen med legen skulle jeg møte sykepleier. Hun skulle fortelle litt om hele prosessen med medisinsk abort. Hyggelig dame, og hun viste masse forståelse. Ved en medisinsk abort må tabletten mifegyne tas oralt foran en sykepleier som kan bekrefte at jeg har tatt den. Jeg vet at embryo var dødt, men likevel var det utrolig tøft å ta den tabletten. To skulle bli til en. Jeg hadde jo tross alt vært to i nesten to måneder, og nå skulle jeg svelge en tablett som stanset graviditet. Sykepleieren forklarte hvordan resten av aborten ville fungere. To døgn etter skulle jeg ta fire cytotec vaginalt. Disse tablettene skulle jeg ta hjemme, og dens oppgave var å gi sammentrekninger av livmoren, slik at «fødselen» kommer i gang. Alt må jo ut. Jeg fik ikke lov til å være alene på selve abortdagen, så når cytotec ble tatt måtte Hanne være hjemme med meg. Hun sa også at det var lurt å ta smertestillende samtidig som jeg tok cytotec tablettene sånn at jeg hadde smertestillende innabords til smertene kom, og hele tiden være føre var.
Jeg kjente at jeg gruet meg sykt til å ta cytotec tablettene. Jeg hadde hørt så mange skrekkhistorier! Ja, jeg er en av de som Googler alt… Dagen kom og jeg tok tablettene.. Jeg tok pinex major kombinert med andre smertestillende for å være før var på smertene. Det tok ikke lang tid før jeg kjente smerter. Kanskje maks en time. Jeg hadde jo tatt smertestillende, hvorfor kjente jeg så mye! Det føltes som sinnsyke mens smerter. Og jeg kjente at jeg blødde masse. Jeg hadde så vondt i magen og etterhvert måtte jeg på do. Jeg fikk jo nesten litt trykktrang, om jeg kan si det sånn. Men jeg hadde aldri i livet ventet meg at jeg skulle kjenne at noe kom ut av meg mens jeg satt på do! Jeg bokstavelig talt kjente at noe «stort» var på vei ut! Hanne satt på stua, og jeg husker jeg ropte «nei nei nei nei!». Hanne kom løpende og holdt rundt meg. Det var så ekkel følelse å kjenne at noe med litt størrelse var på vei ut! Jeg ville ikke trykke det ut! Men Hannes nærhet gjorde meg trygg, og jeg slapp opp. Plask sa det i do… Der kom det som egentlig skulle bli babyen vår ut..
Jeg blødde så mye! Det var helt rødt i hele do og rundt på doringen, og smertene var så sterke. Jeg tok smertestillende, men følte ikke at de hjalp. Men det fikk meg til å lure på hvor sterke smerter jeg egentlig ville hatt om jeg ikke tok smertestillende. På ett punkt hadde jeg så vondt at jeg ble kvalm. Hanne var snill og god med meg hele veien og lå bak meg å koste og strøk på meg, men på ett punkt så hadde jeg så vondt at jeg hadde lyst å be hun pelle seg til helvetes vekk!
Smertene ga seg litt etter litt, og det var så deilig å kjenne at det ble bedre og bedre utover dagen. Jeg hadde fryktet at det skulle vare hele dagen og kvelden, men faktisk ga det seg etter kanskje 5-6 timer.
Jeg blødde ikke så mye dagene i etterkant heller. Brukte bind i noen dager, og kunne deretter gå over til truseinnlegg. Det var blødning i rundt 2 uker, noe som er veldig normalt.
Dette var min første og forhåpentligvis siste abort!
