Uncategorized

Håpløshet

Jeg hadde virkelig en god følelse for dette forsøket. Jeg gikk all in. Gjort alt for å lykkes! Jeg skyllet til og med egglederne mine en ekstra gang! Jeg har gjort det tidligere for å sjekke at egglederne var åpne og fine, noe de var, men jeg har hørt det kan hjelpe å gjøre det før ett forsøk så da gjorde jeg det en ekstra gang. Det er ikke akkurat behagelig å skulle egglederne sine, men alt for å lykkes. Og man er vistnok ekstra fertil eter å ha mistet også, så med tanke på at jeg mistet i juni så tenkte jeg at at sjansen var ganske stor. Forventningene var høye, men fallhøyden enda større. Jeg var også helt sikker på at jeg kjente igjen symptomene fra forrige svangerskap. Om de var reelle eller om kroppen min lurte meg finner jeg aldri ut av. 11 dpo testet jeg negativt, og verden vår falt i grus. Tårer og håpløshet var vel det det gikk mest av den kvelden. Negative tanker som «vi kommer aldri til å få det til» streifet nok oss begge. Jeg fikk samlet meg litt sammen og etter å ha Googlet meg halvt i hjel så fant jeg ut at det er ganske normalt å ikke få positivt test før IKM(ikke kommende mens)

Dagen etter var jeg helt sikker på at jeg hadde fått mensen. Jeg kjente det på hele kroppen.. Joda… Det var mensen. Eller.. Var det festeblødning? Ida, skjerp deg! Det er ikke festeblødning, det er mensen! Slutt å være så sykt optimistisk!«. Jeg prøvde virkelig tenke positivt, men det tok ikke lang tid før blødningene tok seg virkelig opp og jeg fikk enormt vondt i magen. Jeg begynte å lure på om jeg hadde mistet så tidlig at hcg ikke har høyt nok til å vises på graviditetstest, for de smertene og den mengden med blod er ikke noe jeg er vant med i alle fall. Det finner vi aldri ut av, men lyktes gjorde vi i alle fall ikke! Vi ble så lei oss! Når skulle vi få det til? Nå måtte vi begynne å spare opp til nytt forsøk. Og det ville ta oss to-tre måneder. Håpløst!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *