Vi måtte velge ny donor, da donoren vi valgte kun hadde ett strå igjen. Vi hadde tidligere bestemt oss for å bruke en mørk donor på meg, og en lys donor på Hanne, sånn at barna skulle ligne på den som ikke hadde båret det frem. Så når Hanne skulle gå gravid ville hun hatt en skandinavisk donor med mine øyne og hårfarge, og når jeg skulle gå gravid skulle vi bruke en mørk donor med mørke trekk slik som Hanne. Barna kom jo uansett til å bli søsken, selv om de ikke var det biologisk. Vi snakket masse om det, og samboeren er selv adoptert og har søsken i Norge som ikke er hennes biologiske, men hun kunne likevel dødd for dem. De er hennes søsken selv om de ikke har samme blod som strømmer gjennom årene. Så litt på bakgrunn av det valgte vi å ha forksjellige donorer, for barna ville bli søsken uansett. Men vi klarte ikke helt å slå oss til ro med valget vårt.
Vi tenkte på alle mulige scenarioer, og kom frem til at vi ville bruke samme donor. Rett og slett fordi vi tenkte på det at det kommer sikkert en periode i deres liv der dem er sinte eller fortvilt fordi de må vokse opp uten en pappa. Barna våre kommer aldri til å få en pappa, og det kan sikkert være vanskelig nok for barna å ikke vite hvor 50 % av det kommer fra (før de er fylt 18), så vi ville ikke ta fra dem muligheten til å kunne se likheten i hverandre. Å vite at de er søsken gjennom blod.
Å vente har jeg aldri vært noe god på. Blir så utålmodig, men Stork Klinikk ba oss vente med å teste til den 23 mars. Og vi var inne på inseminasjon 11 mars. Jeg klarte ikke tenke på annet enn om jeg var gravid. Hva som kanskje skjedde i kroppen min. At sædcelle hadde kommet frem til egget og befruktet det. Og ikke minst reisen med egget ned til det festet seg. Jeg tenkte ikke på annet og jeg dagdrømte daglig på hvordan det skulle bli å være gravid og etterhvert få en liten baby i hus. Jeg var så sikker på at det kom til å gå! Jeg lærte meg mange rare ord og utrykk mens jeg ventet på å teste. Disse skriver jeg nederst i innlegget. Jeg var innom forum som Babyverden og Kvinneguiden på nett og leste hvor tidlig man kunne få positiv test, tidlige graviditetstegn osv. Jeg tenkte virkelig ikke på annet og jeg kjente etter daglig om jeg kjente noen tegn til graviditet. Og går man rundt å innbiller seg så kan man kjenne både det ene og det andre! Jeg var både uvel, kvalm, hadde halsbrann, ømme bryster og utrolig trett! Men var det reelle symptomer jeg følte?
Jeg kjøpte så mange graviditetstester at jeg ikke tør fortelle det her en gang. Det gikk sikkert minst tusen kroner bare på slike tester, og dette var før jeg hadde kommet over Billigetester, så alle testene kjøpte jeg på apoteket. Jeg anbefaler ingen å gjøre det samme! Det finnes så mange forskjellige graviditetstester på nett som både er billig og bra!
Jeg testet meg så tidlig som 6 eller 7 dager etter inseminasjon og testet i blant både morgen og kveld. Det gikk helt i hodet på meg! Jeg var så sikker på at jeg skulle se to streker. Jeg hadde så lyst!
Jeg kjøpte en ny test som er av merket RFSU. Tok testen og ventet som vanlig på to streker… Vent! Er det en svak positiv?
Jeg tror det ikke før jeg får se det på en test til og løper ned å kjøper en ny (av ett annet merke). Verden min faller sammen… En strek.. Hvordan går det an? Det var jo to i stad! Jeg leste litt om RFSU og fant ut at disse testene er kjent for å ha skyggestrek, «falsk positiv» som noen kaller det! Så det er mange hjerter denne testen har knust.. Så jeg tror det er denne testen som spilte meg ett puss, hvis ikke så har jeg også senere lært at det ikke er lurt å teste seg så tidlig, da man kan få positiv test uten å være gravid. Det er noe som heter kjemisk graviditet, som etter hva jeg har forstått er at egget enten streifer borti livmoren , men klarer ikke feste seg eller at det fester seg, men deretter stopper å utvikle seg av en eller annen grunn. Men det er nok til at kroppen gir signaler om at du er gravid, og dermed kan oppleve å få positiv test tidlig, selv om du ikke er gravid eller du kan ha vært gravid på et så tidlig stadie at du ikke ville fått positiv test hvis du hadde ventet med å teste deg til du «skulle». Så kjemisk graviditet er bare ødeleggende for deg selv. Du blir forvirra, får forhåpninger og tror du er gravid, for så å oppdage kun en strek noen dager senere. Jeg anbefaler dere å vente til det er litt tryggere å teste. Jeg har i alle fall lært!
CB – ClearBlue, graviditetstest DPO – Days Past Ovulation (antall dager etter eggløsning) EL – eggløsning GU – gynekologisk undersøkelse hCG – human chorionic gonadotropin, hormon som produseres ved graviditet, det er dette som gir utslag på graviditetstester. IKM – forventet, ikke-kommende mens PP – prøveperiode, hvert forsøk utgjør en prøveperiode. Dette er altså min pp1 siden det var første forsøk. SA – spontanabort MA – missed abortion – fosteret er dødt, men ikke støtt ut av kroppen EXU – ekstrauterin. Svangerskap utenfor livmoren Spotting – brun/rosa utflod TR – Tante Rød (mensen) UL – Ultralyd TUL – Tidlig ultralyd OUL – Ordinær ultralyd
Vi hadde på forhånd kjøpt clearblue eggløsningstest for å bli kjent med eggløsningen min, og fant ut at den var rimelig spot on. Syklusen min var veldig regelmessig så vi begynte å planlegge Danmarks tur. Samtidig hadde Hanne snakket med jobben på forhånd, om at når jeg ringte å fortalte at jeg var maksimal fertil så var hun nødt til å dra rett til Gardermoen. Vi hadde fått beskjed av Stork Klinikk å sjekke morgen og kveld for å følge med på når jeg var mest fertil. Disse testene viser tre mulige symboler. En sirkel som viser at det er liten sjans for å bli gravid, en blinkende smiley som viser at det er høy fertilitet og en stillestående smiley som viser maksimal fertitelet. Det er når vi fikk blinkende smiley at vi måtte komme oss til Danmark.
11 mars var datoen jeg fikk opp stillestående smiley. Det var faktisk tidlig på morningen, så Hanne hadde ikke kommet seg på jobb en gang. Vi dro rett til Gardermoen, og hun ringte jobben da det åpnet kl 07. Jeg ringte klinikken å fortalte at jeg har mest fertil. (Man må si fra på forhånd). Spenningen var til å ta og føle på mens vi satt på hver vår stol på Gardermoen å funderte på hvordan dette kom til å bli. Nå begynte virkelig vår reise! Vi skulle bli foreldre! Ja, for det var det vi tenkte. Vi var så sikker på at det kom til å gå på første forsøk. En blanding av selvsikkerhet over at det kom til å gå og kanskje ogås en liten dæsj med dagdrømming om fremtiden. Vi var så sikre!
Vi ankom Danmark ved 09 tiden og vi hadde ikke time før 14:45, så vi hadde nok av tid å slå ihjel. Dama på Stork Klinikk sa over telefonen da jeg ringte at det var pent vær i Danmark så vi kunne nyte sola og kose oss. Kose oss? Jeg hadde ikke ro i rumpa til å kose meg og ville bare bli inseminert. Jeg var så spent. Vi var så spente!
Timen vår nærmet seg og vi dro tidlig til klinikken. Om vi ikke var nervøse og stresset nok fra før så hadde vi i alle fall blitt det om vi var sent ute! Så vi kontrollerte det vi kunne kontrollere – nemlig være tidlig ute. Der ble vi tatt godt i mot, betalte 3500 danske kroner (ca 5000 norske) for selve inseminasjonen også fikk vi noen papirer vi måtte lese gjennom og signere. Hanne fant en gjestebok hun leste litt i og skrev en liten hilsen i, mens jeg gjemte meg på toalettet for å tisse og hente meg litt inn. Nå skjer det!
En hyggelig dame ved navn Malene kom bort til oss og ba oss bli med hun. Det eneste jeg tenkte på var hvor tørst jeg var! De hadde et lite kjøleskap med masse små vannflasker, og jeg turte ikke ta. Irriterte meg over det gjennom alle korridorene hun geleidet oss gjennom til vi kom til riktig rom. Jeg la merke til hvor lyse og fine lokalene var. Veggene var fylt med baby bilder. «Storkbarn» som det så fint kalles, og alt bar preg av kjærlighet, håp og ikke minst glede. Tenk hvor mange som hadde vært her før meg, som sitter med ett liten klump med kjærlighet i armene sine nå! Nå var det vår tur!
Vi snakket en god del før vi satte i gang. Alt fra forventinger, tanker, til inseminasjon. Prosessen gikk egentlig fint. Jeg klarer ikke gjennforklare alt hun gjorde, men hun satte ett kateter inn i livmor, og så skulle sæden sprøytes inn gjennom den. Det som var så fantastisk med Stork Klinikk var at jordmoren spurte om Hanne ville sprøyte sæden inn i meg, noe vi begge ville. Så det var hun som trykket på sprøyta og sprøytet det inn. Så på en måte var det hun som befruktet meg, noe som er fantastisk å tenke på. Etter hele prosessen så forklarte hun at jeg kunne blø litt og at det var helt normalt. Det var også normalt med smerter i magen i noen dager. Vi fikk lov å ligge å slappe av på rommet så lenge vi ville etter behandlingen. Det var et sterkt øyeblikk å ligge tett inntil hverandre å bare eksistere.
Vi lå der vel en times tid før jeg følte meg klar for å gå. På vei ut fant vi en tavle hvor man kunne sette en nål på hvor man kom fra i verden. Det var helt sykt å se! Folk kom fra hele verden til lille Danmark!
Nå var det bare vente i to uker … Var jeg blitt gravid?
Vi brukte lang tid på å finne den «perfekte» donor. Vi lette gjennom to forskjellige spermbanker. Cryos og European sperm bank. Det er egentlig ganske sykt.. At man kan gå inn på en side å bestemme hvilke gener ungen din skal få. Man kan velge mellom åpen eller anonym donor, og man er nødt til å velge åpen hvis man er i et forhold. Hvis ikke har ikke din bedre halvdel rett til å bli medmor og ha de samme rettighetene som en far ville hatt.
Inne på disse sidene kan du presisere søket ditt ut i fra hvordan kjæresten din ser ut, for at barnet skal ligne mest mulig på dere begge. Hudfarge, hårfarge, øyenfarge, høyde og vekt er vel det man kan velge, men man kan også lese en del om donor, og se barnebilde av han, og for en slant med penger kan du til og med se bilde av donoren som voksen. Det er ganske sykt. Vi valgte overhode ikke denne muligheten. Vi har verken lyst eller behov for å se hvordan donoren vår ser ut nå. Velger du åpen donor vil du automatisk få opp barnebilde. Du kan også lese en del om donoren. Alt fra allergier, interesser, gode og dårlige egenskaper, antall søsken og om familien er frisk. Det finnes nesten ikke grenser for hva du kan lese om han. Og er du «heldig» så kan du høre stemmen hans i ett intervju der han forteller om seg selv.
Vi brukte som nevnt veldig lang tid på å finne den «perfekte» donoren. Vi ville han skulle ligne mest mulig på Hanne siden det var jeg som skulle bære frem ungen. Vi fant en donor som «lignet» og bestilte ett strå som det heter. Dette var faktisk det siste strået igjen på denne donoren, så vi hadde kun det ene forsøket med han.
Det hele startet i oktober. Vi hadde selvfølgelig funnet ut at vi ville ha barn lenge før det, men det var da vi startet hele prossen med en klinikk i Danmark som heter Stork Klinikk. Vi fikk beskjed om å sende inn en elektronisk journal. Der ble det stilt alle slags spørsmål, både om kost, vekt, fysisk og psykiske sykdommer eller tidligere episoder. Husker det var utrolig mange spørsmål å svare på, og ett av dem var om jeg hadde blitt operert tidligere. Har jo operert blindtarmen. Da var jeg 11-12 år og jeg dvelte lenge ved det, om jeg skulle gidde ha med det. Det kunne vel umulig ha noe med fertiliteten min å gjøre? Men jeg tenkte som så at det er bedre å få med for mye informasjon enn for lite, så jeg fylte ut denne informasjonen. Det viste seg å være veldig viktig.
Jeg begynte på folat allerede i oktober, for jeg var sikker på at dette kom til å gå kjempe fort og at vi kunne starte prosessen innen året var omme.
De krevde en del tester godkjent før vi kom videre i prosessen, blant annet HIV, hepatitt , celleprøve mm. Jeg er også diagnostisert med ADHD og gikk på noen medisiner som heter Cipralex. Dette er ikke reine ADHD medisiner, men medisiner mot blant annet tankekjøret mitt. Klinikken trengte papirer fra legen på at jeg fungerte godt med min ADHD og at medisinene kunne brukes når man gikk gravid. Legen og jeg hadde en lang samtale rundt dette, og ble enige om at jeg skulle trappe ned. Jeg ønsket best mulig utgangspunkt for en graviditet, og ville ikke ta noen sjanser. Men derimot om kroppen min reagerte dårlig på å ikke gå på dem så var det best å begynne igjen. Gjett om det ble dager og uker der jeg måtte jobbe med meg selv! Det er tøft å slutte på medisiner som skal gjøre deg godt, men jeg var fast bestemt på å klare det. Og merket etterhvert at jeg klarte meg utmerket godt uten.
Klinikken trengte også dokumentasjon fra legen min på at jeg var foreldreegnet og at alle blodprøvene som er tatt var ISO strifisert 17025/15189. ISO sertifiseringen synes jeg var veldig tungvint å få ordnet, da det ikke stod noe om det noe sted, og da jeg ringte laboratoriet på sykehuset så sa de kun at de var ISO sertifisert, men ikke nøyaktig med disse tallene. Men det ordnet seg til slutt det også heldigvis.
Vi fikk en time med en jordmor der vi skulle snakke om dette å få barn. Og hun måtte godkjenne oss som foreldre for å kunne få klarsignal til å begynne prosessen. Denne samtalen gruet jeg meg til husker jeg. Ikke fordi jeg tror jeg ville vært dårlig som forelder, men fordi fremtiden din, drømmen din om å få barn ikke lå i dine egne hender. Tenk om hun ikke synes vi svarte bra nok? Tenk om hun mente vi ikke ville bli bra foreldre? Det var en nervepirrende time, men vi var trygge på oss selv og visste selv at vi kommer til å bli helt awesome som foreldre, så vi ble selvfølgelig godkjent!
Hva med blindtarmsoperasjonen da jeg var 11-12? Hvorfor var den viktig? Dette var viktig fordi ved en operasjon i magen kunne det danne seg arrvev i f.eks eggledere. Og for å sjekke at det ikke var tilfellet ble jeg henvist til en gynekolog den 13 desember med HGS røntgen.
Hva er røntgen av livmor og eggledere? «Hysterosalpingografi er fagfolkenes betegnelse på denne undersøkelsen. Det er en røntgenologisk framstilling av livmorhulen og egglederne som oppnås ved å sprøyte kontrast inn i livmorhulen. Kontrasten tømmes normalt ut via egglederne til bukhulen, hvor den etter hvert resorberes. Ved en normal undersøkelse finnes normale forhold inne i livmorhulen og åpne eggledere på begge sider. «
Denne undersøkelsen gruet jeg meg en del til, da jeg hadde hørt at det kunne være vondt. Men det gikk greit. Føltes bare ut som akutte, sterke menssmerter. Heldigvis var egglederne mine åpne på begge sider. Hurra
Men noe annet han fant som ikke var like hurra var en liten polyop i livmoren! Hver gang vi trodde vi kunne komme ordentlig i gang med prosessen og med å bli inseminert så kom det alltid noe i veien. Gynekologen mente at polyppen kunne være i veien for at sædcelle og eggselle skulle møtes, og sa vi burde drøfte dette med klinikken. Legene på klinikken mente selvfølgelig at vi burde fjerne den, og når man står midt oppi dette så blir alt så mye. Vi følte det alltid kom noe i veien. Den var så liten, så den ville sikkert ikke være i veien tenkte vi..
Men vi bestemte oss for å høre på klinikken og bestilte time til operasjon. Nå var vi i desember og jeg fikk innkallelse til operasjon senest 30 mars. Mars! Hjertet mitt sank helt ned til knærne. Vi var i desember, og jeg fikk mest sannsynlig ikke time før 30 mars! Vi ville jo prøve å bli gravid nå!
Desember kom og gikk og vi hadde innstilt oss på at vi måtte vente til mars for å få fjernet den helsikes polyppen.
Men endelig gikk noe med oss og ikke mot oss. Jeg ble oppringt pga avbestilling på en pasient og jeg ble ringt opp å ble spurt jeg ville ta den ledige timen 25 januar.
Selvfølgelig ville jeg det
Gjett hvem som ble syk uka før?
Jeg har aldri prøvd så mange kjærringråd før, og heller aldri holdt meg så rolig som da jeg ble syk. Jeg skulle ha denne operasjonen, koste hva det koste vil! Ringte Ullevål noen dager før, og de skulle høre med anestesi legen hva de mente var best. Jeg var drit forkjøla og tett i nesa om hverandre og allmenntilstanden var ræva, men jeg kan ærlig si at jeg løy på meg at jeg var litt friskere enn jeg var kun for å få unnagjort operasjonen!
Amnestesi legen var veldig usikker, sa jeg kunne komme på operasjomaddgen så kunne de se på allmenntilstanden min. Ta blodtrykk, temp osv. Jeg pleiet meg selv resten av dagene. Samboeren min var sikker på at det ikke gikk. At jeg var for syk, men jeg nektet å gi opp! Operasjonsdagen kom og jeg tok noen ekstra doser med nesespray sånn at jeg ikke var snørrete eller tett i nesa. For det viktigste under en narkose er jo at jeg klarer puste med nesa når jeg har en slange i halsen. Anestesilege godkjente meg på hengende håret. Flaks for meg at nesesprayen fremdeles fungerte da han undersøkte meg!
Operasjonen gikk knirkefritt! Men jeg var helt utslått etter operasjonen og dagen etter fikk jeg feber som faktisk varte i flere måneder! Legen fant ikke noen annen årsak enn at kroppen min var helt på bånn. Det er jo en påkjenning for kroppen fra før å operere, og når jeg i tillegg var syk så ble det alt for mye for kroppen. Jeg hadde altså ikke feber 24/7, men den kom når jeg var aktiv. Gikk jeg en liten spaserstur på 10 minutter bikket den 38. Og var jeg mer aktiv og var på lengre tur så føyk den fort opp til 39. Så bare det å gå i butikken tilsa at jeg fikk feber. Feberen kom så fort jeg var aktiv, og jeg har nesten begynt å tro at jeg har fått en kroppstemperatur på 37,5 fast, for det er sjeldent den er under det. Før lå den på rundt 37.
Legene på Ullevål sa at det kunne ta lang tid før menstruasjonen min kom tilbake igjen og at det kunne ta tid å få den stabil. Hva skjer et par uker etter?
Joooda da kom mensen! Kroppen min er fantastisk altså!
Den kom faktisk 2 dager før den egentlig skulle kommet (hvis jeg ikke hadde operert). Jeg var sååå klar for danmark ved neste eggløsning!!
Jeg hadde brukt eggløsningstester siden oktober, så jeg kjente godt til denne. Dag 10 tok jeg testen, men jeg fikk feilmelding. Tok flere tester.
Feilmelding på feilmelding.
Samboeren min som også er jente prøvde også bare for å se om det var noe galt med meg, og ikke apparatet, men på henne fungerte det!
Jeg forstod ikke hvorfor, men bestemte meg for å prøve dagen etter. Hva skjedde da?
Joda, mest fertil!
Ringte Stork klinikk og de anbefalte meg å ikke komme denne måneden. Jeg kunne jo ha vært mest fertil i går også når den ikke fungerte på meg. Og det var lite vits å bli inseminert om eggløsning allerede var ferdig innen vi kom til danmark. Så de mente det var en alt for stor risiko å ta. Koster jo ikke lite med inseminering, sæd osv.. Det føltes som om vi aldri skulle få komme oss til Danmark. Var samtidig på kontrolltimer hos legen pga feberen og hun mente det ville vært bortkasta å dra av gårde mens jeg hadde feber. At kroppen min ville jobbet med å fjerne feberen og dermed støte ut sæden. Så jeg følte litt ro over at jeg ikke dro etterhvert. Det hadde jo kanskje ikke gått da uansett.. Jeg fikk forresten aldri høy CRP mens jeg hadde feber, den var bare svakt forhøyet og det var aldri spørsmål om feberen kunne komme av infeksjon etter operasjonen.
I mars startet vår spennende prosess med første inseminering. Det kommer jeg tilbake til ved neste innlegg
Prøvene som Stork Klinikk krevde av meg før vi begynte prosessen
Jeg har lenge hatt lyst å skrive blogg om reisen vår, men alltid lagt det til side. Nå har endelig tiden kommet at jeg ønsker å la dere ta del i vår reise! Prosessen vår begynte i oktober i 2018, så noen innlegg vil være fra tidligere selv om de er skrevet nylig. Dette er for å kunne ta dere med på hele reisen!
Det er alltid fint å vite hvem man leser om, så derfor skal jeg fortelle litt om oss. Jeg kommer ikke til å skrive noe som kan røpe hvem vi er, da vi ønsker være anonym frem til vi har kommet i mål. Vi ønsker ikke at venner og familie skal få vite om dette via bloggen, men heller fra oss når vi faktisk er gravide. Litt mer personlig det enn å lese det her! Dessuten er det nok en del blanda følelser rundt det at vi skal ha barn for noen i familien. Du vet, gammeldags tankegang om at to av samme kjønn ikke burde få barn osv. Dette skal jeg jeg komme tilbake til i ett senere innlegg.
Hvem er vi?
Vi er to jenter på 35 og 31 år, som fant hverandre i 2014. Vi har brukt lang tid på å finne ut at vi ønsker å utvide den lille familien vår, noe som forsåvidt er veldig viktig å bruke ordentlig tid på. Vi har så mye kjærlighet å gi og vi begge føler at tiden er inne for å dele denne kjærligheten med ett lite barn. Vårt barn!
Det vil være jeg (som er 35) som skal gå gravid først, rett og slett fordi den biologiske klokken tikker. Vi startet prosessen for snart 1 år siden, og i denne bloggen skal jeg la dere få ett innblikk i vår reise. Det er sikkert fler der ute som har vært eller er i samme sko som oss, som kan se på denne bloggen som nyttig. Er fint å ikke føle at man er alene i denne prosessen.
For ordens skyld så kan vi kalle oss for fiktive navn så dere lettere holder orden på oss. La oss kalle meg for Ida og samboeren for Hanne. Det vil stort sett være meg, Ida som skriver på denne bloggen. Og det er også jeg som kommer til å gå gravid først. Hanne skal også gå gravid, men det blir først senere når vi skal ha søskenforsøk. Hun er tross alt yngst, så det var det rette valget for oss.
Er det noe du ønsker vi skal ta opp, så rop ut. Vi tar også gjerne i mot din erfaring om du har vært gjennom det samme. Dette vil stort sett handle om vår vei til babylykke, men vi hører gjerne fra dere på veien.
