Kategorier
diverse håp Ivf Tanker

Håpeland

Det å være i dpo land samtidig som man bruker lutinus et ganske fortvilende. Lutinus gir mange av de samme symptomene som er graviditet ville gitt. Så det er ganske umulig å skille symptomene fra hverandre. Jeg er 11 dpo i dag, og symptomer jeg kjenner på er:

  • Trøtt
  • Hodepine
  • Hormonell
  • Drømmer mye (husker som regel ikke drømmene mine, men nå husker jeg de godt)
  • Løs mage
  • Murringer i magen
  • Energidrikk smaker ikke lenger like godt
  • Temperaturen har steget 0,5 grader og blitt værende der de siste dagene. Fra ca 37 til 37,5-37,7

Veldig irriterende og forvirrende å ikke vite forskjellen. Jeg har så lyst å kjenne på et symptom og kunne glede meg over at det kan være et tegn på graviditet. Men jeg må hele tiden ha i bakhodet at det like gjerne kan være lutinus. Litt kjedelig i grunn, for jeg liker å være på symptomjakt. Og jeg er så innmari redd for å bli skuffa, men det er jo så og si umulig å ikke få håp når man kjenner noe, og selv om man prøver å tenke at det er lutinus så er det ganske vanskelig å ikke få håp. Og noen av disse symptomene kan jo ikke skyldes lutinis. Slik som opplevelsen av eneggidgikken. Det var ganske spesielt. Har trappet ned på koffein, og drikker bare en liten energidrikk om dagen, men i dag smakte den bare rart. Eller drømmene jeg plutselig husker, kan heller ikke skyldes lutinus. Samtidig er jeg livredd for at jeg «lager» disse symptomene selv.. For det er ganske utrolig hva hjernen er i stand til. Foreløpig er graviditetstesten negativ. Men har testet med rfsu, og de har jeg lest så mye negativt om på nett. Så mange som får negativt svar, og som tester med andre og får positiv. Her er en artig kommentar fra en som også har negativ erfaring med rfsu:

Har du noen dårlige erfaringer med rfsu?

Jeg har en spesiell følelse på at jeg er gravid. Håper det ikke bare er et håp jeg kjenner på, men at jeg faktisk er gravid. Er livredd for å få mensen! IKM er om 3 dager.

Kategorier
Ivf Tanker

Jeg er i dpo land!

For første gang på 2 år og 9 måneder er jeg i DPO land igjen. Det er så deilig å kunne si det! Av 3 befrukta egg klarte hele 2 egg seg til å bli blastocyst! Det er helt fantastisk bra resultat! Jeg er jo ikke den som får ut mange egg, men når jeg får ut tre og alle blir befrukta og to blir til blastocyst, – ja da må jeg si at jeg er fornøyd med det utgangspunktet jeg har.

Onsdagen da jeg våknet, og det var dagen for innsett, så var jeg livredd for at Porsgrunn skulle ringe. Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Hver gang mobilen vibrerte eller lagde lyd, så skvatt jeg til. Jeg turte ikke tro på at det ble innsett før klokken ble godt over 9. De skal ringe innen klokken 9 om det ikke blir noe.

Det var et rørende øyeblikk å sette inn. Vi fikk se det lille embryoet vårt, og det var så stort. Det er liksom barnet vårt, hvis det utvikler seg videre. Det så ut som en vakker diamant 💎 ❤️ Innsett gikk fint, og det var godt å få satt inn den lille diamanten vår,for jeg følte på en rar tilhørighet til den. Jeg vet ikke om det er normalt i denne prosessen, siden jeg aldri har gjort det før nå. Men det var veldig spesielt. Før jeg visste om det ble noe innsett og vi må måtte vente i spenning i mange dager så heiet jeg det frem inni meg. Jeg ville så gjerne at det skulle klare seg og komme tilbake til meg. For det var jo mitt! Og når jeg da så embryoet så var det veldig sterkt, for bæde Hanne og meg. Det var liksom barnet vårt. For det er jo faktisk det, hvis alt går bra. Det er rimelig sykt å tenke på!

Tenk at to av tre egg har klart seg helt til blastocyst!

Nå krysser jeg alt jeg har for at dette går veien!

Jeg er 10 dpo i dag, og har allerede gått på noen smeller med graviditetstester. Men etter såpass lang tid uten å være en prøver så gikk litt i glemmeboka, så jeg kjøpte graviditetstester som målte 25 ml hcg, og trodde det var greit. Det var først i dag at jeg innså at den skulle brukes fra dagen mensen er ventet. Så jeg kunne like godt bare tissa på en blyant alle disse dagene. Like fornuftig som det har vært å tisse på en test som krever 25ml. Må le litt av meg selv, og blir en smule oppgitt. Men samtidig får jeg litt håp igjen. For jeg har kjent at jeg har mistet litt håp når jeg kun har gått negative tester. Nå har jeg kjøpt en som er 6 dager før forventet mens. Kryss fingrene for oss de neste dagene!

Kategorier
diverse Ivf Tanker

Stol på prosessen

Tirsdag… Dagen før onsdag. Dagen før blastocyst. Jeg blir snart gal. Helt siden Porsgrunn ringte på lørdag å fortalte om befruktningen så har jeg bekymret meg. Jeg har vært livredd hver eneste dag for at Porsgrunn skulle ringe å si at eggene sluttet å dele seg eller lignende. Jeg har sovet så dårlig. Våknet mye midt på natten å bare tenkt og bekymret meg. Dette her betyr så forbanna mye for meg, så da er det ekstra nervepirrende å skummelt å vente. I dag er det tirsdag, og jeg har enda ikke hørt noe. Supereggene mine er i live! I alle fall en av dem. Jeg vet ikke hvor mange av de som lever. Jeg vet bare at håpet ikke er ute. De ringer bare hvis alle dør. Blir litt gal av det også. Hadde jeg visst at alle eggene hang med fremdeles så hadde jeg ikke bekymret meg noe, men når jeg ikke vet om det kun er ett igjen, så er det klart jeg er livredd.

Jeg prøver alt jeg kan å tenke positivt. Jeg prøver å ikke la de negative tankene ta for stor plass i hodet mitt. Men det er vanskelig. Spesielt for meg som tenker på alt hele tiden. Men jeg prøver virkelig. Jeg prøver glede meg over gledene mens de er her, og heller la de positive tankene lede an, fremfor de negative. For enden av reisen skal jo ende positivt. Jeg skal ha en positiv test!

Jeg gjentar for meg selv inni meg «stol på prosessen». Jeg tror det er viktig for å ikke la tankene ta overhånd. Nå krysser jeg alt jeg eier og har på at jeg ikke får en telefon i morgen tidlig. De skal ringe før kl 9 om det ikke blir noe, og innsett er kl 13. Vi må dra rundt 9 for å rekke frem til insett, så for alt jeg vet kan vi sitte på toget når de ringer. De kan ikke ringe i morgen! Jeg takler det ikke! Under 16 timer til innsett. Kom igjen superegg, hold ut! Vær like sterk som mammaen din!

Kategorier
Ivf Tanker

3 av 3

Vi fikk beskjed i går om at vi ville bli ringt opp av Porsgrunn etter kl 8 i dag, for oppdatering på hvordan eggene hadde klart seg. Vi sov så dårlig i natt, fordi vi begge var så sykt spent! 08:30 sharp ringte Porsgrunn!

Hei, det er Ane fra fertilitetavdelingen som ringer. Du tok jo ut tre egg i går, og i dag er alle sammen helt normalt befruktet

Dette er det beste resultatet vi har hatt noen sinne! Jeg jublet og skrek i telefonen. Hørtes jo nesten ut som jeg hadde vunnet i lotto. Og det var litt slik det føltes også. Jeg hadde vunnet på de tre loddene mine. Men konkurransen er ikke helt over. Jeg får førstepremie om loddene deler seg som de skal frem til onsdag. De ønsker å sette inn en blasosyst. Nå er det om å gjøre å få dagene til å gå, sånn at jeg tenker minst mulig på dette. Men hvordan går an? Er det i det hele tatt mulig å ikke tenke på det? I mitt hode er jeg allerede gravid! I mitt hode har vi er barn neste år. Men det er ikke engang sikkert at egget deler seg! Men jeg sliter litt med å tenke på den måten, og det er litt synd, for da tror jeg fallhøyden er større. Men skuffet blir man nok uansett hvordan man tenker. Men en ting er sikkert, og det er at vi fortjener å få satt inn nå. Aldri har vi fått satt inn før. Nå er det vår tur å kjenne på håp!

Kategorier
Ivf Tanker

Uttak og dagene i etterkant

Torsdag den 17 februar møtte vi nervøse og spente opp på Porsgrunn. Vi skulle møte opp kl 09,slik at jeg fikk smertestillende, beroligende og morfin før uttak 09:45. Smertestillende og beroligende fikk jeg med en gang, og jeg gikk allerede der på en skikkelig snurr. Deretter underskrev vi noen papirer før jeg gikk inn på et rom å fikk veneflon med morfin i armen. Aldri tatt morfin før, og det var en spesiell følelse.

Jeg fikk heldigvis lov å ha Hanne med meg når jeg skulle ta uttak da jeg var veldig nervøs og gruet meg masse. Det er egentlig ikke lov på grunn av corona, så jeg er evig takknemlig for at de så behovet mitt og lot henne være med. Det føltes tryggere for meg. Det første jeg la merke til var den største nåla jeg har sett i hele mitt liv. Den var så lang at jeg ikke kan beskrive det med ord. Legen betrygget meg med at ikke hele nåla skulle brukes, og jeg tok et hjertes sukk. Bedøvelsen i skjeden var ikke så vond som jeg fryktet. Det stakk litt bare, men gikk fort over. Det var to skjermer foran meg. En på laberatoriet og en innvendig. Der var veldig rart å se på når han stakk hull på foliklene, og jeg kjente stikket godt, men det var ikke uutholdelige smerter. Det siste stikket kjentes godt, men han sa det var fordi den var litt høyere opp. Når han stakk hull på en folikkel ble et rør med væske fylt opp og sendt gjennom en luke, og fra luka ropte dama. «ingen egg». Det føltes som om livet mitt falt i grus, men legen og sykepleieren sa at det ikke trenger bety noe, og han fylte to nye glass fra folikkelen før hun omsider sa «jeg fant et egg». Hanne og jeg ble så glade, og det var så rart å se mitt eget egg. Det samme skjedde med de tre andre foliklene. Ingen egg før de hadde fylt tre glass. De sa at eggene iblant satt litt fast, og at det ikke var noe å bekymre seg for.

Jeg ble trillet på rommet etter uttak og fikk slappet av der litt før jeg fikk et skriv om at de skulle ringe dagen etter etter kl 11 om hvordan det hadde gått, og at innsett ble den 2 februar om alt gikk bra. Vi dro etterhvert hjemover og hadde gode tanker for morgendagens telefon. Utover dagen fikk jeg en del smetter, men jeg sov det meste vekk, og brukte paracet for å døyve smertene.

08:39 neste morgen bråvåkner vi av at telefonen ringer. På displayet stod det «Porsgrunn». Jeg tok telefonen og hadde et lite håp, men var engstelig siden de ringte så tidlig. «Hei Ida. Vi ringer med en litt trist nyhet. Ingen av eggene overlevde». Jeg var i sjokk, og samtidig veldig skuffet. «Hva kan grunnen være?» spurte jeg. «I og med at legen måtte rense tre ganger i hver folikkel så kan det være at de ikke var helt modne». Vi snakket i en kort stund, for samtalen kom så brått på at jeg ikke hadde forberedt noen spørsmål. Da jeg la på snakket Hanne og jeg litt sammen om at «vi visste det kunne skje». Vi begge forsøkte være realistiske, men like etter braste begge to ut i gråt. Det var så vond beskjed å få. Jeg følte at vi ikke engang fikk prøvd før det tok slutt. Hvorfor ble det sånn? Hvorfor var de ikke modne? Jeg hadde fullt av spørsmål i hodet og bearbeidet meg selv. «Er det fordi jeg har tatt ibux når jeg hadde menssmerter? Er det fordi jeg drakk alkohol for 3 uker siden? Spiser jeg ikke sunt nok? Er det fordi jeg ikke har klart å kutte snusen 100%? Er det fordi jeg ikke trener?».. Fult av spørsmål dukket opp i hodet mitt, og jeg ble også veldig redd for at eggene mine ikke funker. «Duger ikke eggene mine»? Jeg ble og er livredd for at jeg ikke kan få barn. Det er min store drøm! Og når Hanne gråt følte jeg at det var min feil. Hun gråter jo fordi det ikke gikk, og det var eggene mine som ikke overlevde. Jeg bearbeidet meg utrolig mye, og det var så vondt å se Hanne gråte og føle at det var kroppen min sin «skyld». Jeg klandrer meg selv for at det ikke gikk, for jeg har ikke akkurat levd nazi de tre siste månedene (lest at egget bruker tre måneder på å modnes, så handlingene mine og mine matvaner for tre måneder siden er resultatet av eggene som ble tatt ut i uttak). Det er så lett å klandre seg selv, og det gjør så vondt! Vi fikk beskjed om at vi ikke kan gjøre nytt forsøk før i uke 22, og det er ikke før i slutten av mai. Dette er depressive greier! Vil bare prøve på nytt med en gang! Men, jeg skal i alle fall gjøre mitt beste i denne ventetiden på å gjøre drastiske endringer. Kutte ned på koffein, snus, og andre ting som kan ha negativ påvirkning. Jeg snuste rundt 18 sterke snus om dagen før, men klarte trappe ned til svakere snus og mellom 6-8 om dagen lenge før uttak. Så jeg har allerede blitt mye flinkere! Er bare så vanskelig å slutte når jeg ikke har en positiv graviditetstest i hånda, men jeg må prøve å tenke at jeg kanskje ikke får noen positiv test i det hele tatt om jeg ikke kutter helt ut. Har prøvd alt, men ingenting funker. Niktonfri snus, tyggis under leppa, nikotin tyggis, spise frukt.. Problemet er bare å få med meg samboeren på å slutte også, for hun vil virkelig ikke slutte å snuse og har heller ikke tenkt til å slutte før jeg er gravid, men jeg trenger at hun er med meg på dette, for jeg klarer ikke det her alene.

Vi leker litt med tanken om å gjøre et forsøk privat i ventetiden, og vi får se hva vi ender opp på. Noen har har noen gode erfaringer fra klinikk i Oslo og omegn?

Kategorier
Ivf planlegging Tanker

Stor oppdatering

Nå har det skjedd mye på få dager! I går var jeg på min første kontroll hos gynekolog. Han fant fire folikler på 18,17, 15 og 14 mm. Han fant også fire folikler på under 10 mm, og disse er så små at de ikke rekker vokse seg til. Jeg ble ordentlig skuffa der jeg lå.. Fire folikler høres så utrolig lite ut! Han sa «hvor gammel er du». «35», svarte jeg. «Åh, da skjønner jeg». Føltes så nedslående med den kommentaren. Føltes litt som om han gnei inn at jeg hadde lite egg og at jeg ikke lenger er i like fruktbar alder. Det kan ha vært hormonene som styrte tankene, men jeg ble ordentlig lei meg. Han mente jeg måtte på minst en kontroll til før eventuell uttak, men vi var nesten tom for medisiner.

Hanne og jeg gikk på senteret for å slå ihjel litt tid mens vi ventet på at Porsgrunn skulle ringe oss for ny resept. Vi bor på et lite sted, og de har ikke disse medisinene på vårt apotek. Jeg var skikkelig deppa, men Hanne prøvde oppmuntre meg uten hell. Vi kjøpte oss lunch, og jeg unnet meg dessert. Prøver å ikke ta helt av med kalorier nå, men trengte jeg noe godt. Kan godt si at jeg trøstespiste litt.

Etter noe som føltes som en evighet ringte endelig Porsgrunn. «Det blir uttak på torsdag kl 09:45, «. Hæ? Uttak? Fra å være så i kjelleren rett før og så rett til håp. Jeg fryktet jo at det skulle bli avbrutt forsøk eller noe. Har lest om så mange skrekkhistorier om abrbutt forsøk, og tok de med meg i tankene mine. Vi fikk beskjed om videre forløp frem til torsdag. I går tok jeg siste menopur dose, og i dag skal jeg ta siste fyremadel og sette ovitrielle (eggløsningssprøyte) i kveld kl 21:45. Herregud så spennende!

Men tanken om få egg bekymret meg videre, men etter mange fine samtaler med damene på februargruppa på babyforum fikk jeg roet meg litt. Kvalitet er så mye viktigere enn kvantitet. Finnes historier der man får ut 20 egg der ingen blir befruktet, mens en annen kan få ut 3 egg og alle blir befrukta. Og jeg har også lest at menopur gir færre, men bedre egg, og det er jo nettopp det jeg går på. Så jeg har et lite håp.

Men det er ingen hemmelighet at jeg er redd. Jeg er kjempe redd for at det ikke skal gå. Vi har kommet ett skritt videre i prosessen, men vi er ikke i mål. Det er jo nå det ordentlig spennende kommer. Overlever eggene? Og med uttak på torsdag så er det jo en helg i mellom, og det føles ekstra nervepirrende at det er en helg i mellom. Får jeg i det tatt beskjed i helgen og hvordan det går med eggene mine?

Jeg håper det går vår vei nå. Det er fire år siden i år at vi begynte med prosessen, og snart tre år siden vi var verdens lykkeligste med positiv test foran oss, og kun en måned senere fikk vi vite at hjertet hadde sluttet å slå. Det er en hard prosess å få stå i denne prosessen, og nå håper jeg virkelig at det er vår tur. Har hørt fler tilfeller om at når et liv går tapt, blir ett nytt liv til, og om det faktisk stemmer så håper jeg det skjer for oss også. Det har vært tungt å miste mamma. Trodde aldri jeg skulle klare meg uten min kjære mamma. Vi var så tette og jeg kunne alltid gå til mamma for en god klem, gode samtaler eller bare det å være. Vi har alltid vært ekstremt knyttet, og det gjorde og gjør ubeskrivelig vondt å ikke ha mamma i livet mitt. Så hvis det stemmer med circle of life, så håper jeg det stemmer for oss også. Jeg er litt overtroisk i tillegg. Kanskje mamma kan ha en finger med i spillet og hjelpe oss? ❤️

Kategorier
Ivf planlegging Tanker

Endelig er tiden inne!

Endelig kom mensen. Aldri hatt lyst på mensen før, og heller aldri vært sikker på at mensen kom hvert femtende minutt i over en uke nå, Jeg tok tredje corona vaksine den 10 januar, og jeg har nå 3 x moderna. Det har vært mye prat om at vaksina kan påvirke menstruasjonsyklusen, og det tror jeg helt klart er tilfellet hos meg. https://www.fhi.no/nyheter/2021/koronavaksinasjon-kan-pavirke-menstruasjonen/. Det er heller ingen hemmelighet at hode og kropp henger sammen, og når jeg har gått rundt å følt både det ene og det andre og fuksert så mye på at jeg få mensen, så går det ut over stressnivået i kroppen. Og stress kan jo hemme mensen fra å komme, så jeg har vært i en ond spiral. Men i går kom endelig kom mensen, en uke over tid.

Jeg begynner på hormoner i kveld kl 18, og jeg kjenner på skrekkblandet fryd. Er så klar for å sette i gang, men jeg går en uviss tid i møte. Jeg har aldri gått på hormoner før, og aner ikke hvordan kroppen min vil reagere på det. I dag begynner jeg på menopur. Det er en sprøyte som skal settes i magen fra dag 2-9 . Menopur inneholder folikkstimulerende hormon (FSH), slik at kroppen skal utvikle fler folikler. På dag 6-10 begynner jeg på enda en sprøyte, og denne heter fyremadel. Den skal hindre eggløsningen i å komme. Så på et tidspunkt skal jeg gå på hormoner for å få flere folikler, samtidig som jeg skal gå på hormoner som hindrer eggløsningen. Det hørtes ut som en skikkelig hormon kræsj spør du meg.

Jeg vet at denne behandlingen kan være tøff både fysisk og psykisk, men det jeg bekymrer meg mest for er den psykiske belastningen det kan medføre. Ikke bare på hormoner, men hele IVF prosessen.. Oppturene og nedturerene det kan ha med seg. Jeg håper vi slipper unna alt for mange nedtuter og at vi lykkes på første forsøk. Jeg prøver å tenke positivt om kroppen min, og tror at det kan hjelpe litt. Å visualisere at det går bra. Men frykten for at at det ikke skal gå bra tar jo selvfølgelig opp mange av tankene. Tankene florerer, og mange av tankene går i:

  • Hvor mange egg får vi ut?
  • Tenk om jeg får ut mange, men at ingen overlever?
  • Blir jeg overstimulert?
  • Vil eggutak gjøre veldig vondt?
  • Blir jeg gravid?

Det er så mye som kan skje på veien. Kan jo være at jeg får ut mange egg og da blir vi jo overlykkelige. Det som er skummelt da, er at det ikke finnes noen garanti for at eggene overleverer, så fallhøyden er stor fra lykke til sorg. Men jeg klarer ikke å ikke få forhåpninger hvis jeg får ut mange egg. Det tror jeg er ganske normalt. Og ventetiden fra eggutak og det å vente på telefon fra sykehuset om hvor mange egg som overlevde blir en nervepirrende tid. Det som blir ekstremt viktig nå er at Hanne og jeg tar ekstra godt vare på hverandre i denne tiden, for det kan bli krevende og tøft.

Under to timer til første sprøyte skal settes, og jeg er så spent! Hanne må nok sette første sprøyte, for jeg er så redd for å gjøre noe feil. Håper virkelig dette går veien, og jeg skal være flink til å oppdatere på bloggen min.

Hvilke opplevelser har du fra hormonstumulering?

Kategorier
planlegging Tanker

Turbulent år, men lys i enden av tunnellen

My oh my… Det er så mye som har skjedd siden sist! 2021 har vært et turbulent år med mye følelser og nedturer. 2021 var året jeg mistet mamma, det året jeg måtte hente frem uante krefter jeg ikke ante levde inni meg.. Å miste mamma er det tyngste som noen gang har hendt meg. Jeg savner henne så utrolig mye, og sorgen er fremdeles tung å bære. Første halvåret av 2021 brukte jeg på å sørge over at mamma ble dårligere og den andre halvdelen av 2021 brukte jeg på å sørge over å ha mistet mamma. Men 2021 har kommet med noen lyspunkter også. Jeg tror det ligger en mening bak det som har skjedd etter mammas bortgang. I desember overtok vi vår første leilighet. Endelig er vi stolte eiere av egen leilighet! Og to uker etter vi fikk vite at vi hadde fått leiligheten ble vi oppringt av Porsgrunn om at de hadde en time til oss for snakk om medisinering, donor osv. Så ballen har virkelig rullet, i positiv forstand.

Ventetiden på å få kommet i gang i Porsgrunn har vært uendelig lang. Porsgrunn sykehus hadde på daværende tidspunkt ikke mulighet for behandling med donorsæd, men de jobbet med å få det på plass. Det var bare flaks at vi «fant» Porsgrunn.. Eller, rettere sagt – søsteren min minnet oss på at det er fritt sykehusvalg, og dermed fant vi frem til Porsgrunn. Men i og med at de ikke hadde mulighet for behandlinger med donorsæd tok det lenger tid enn vi trodde. Først trodde legen at det var stor sannsynlighet at dette var i orden våren 2021, men våren kom og våren gikk. Jeg tok jevnlig kontakt med de, og det gikk i riktig retning. Små skritt vel og merke, og jeg fikk et ørlite håp her og der, men det ble ingen behandling i 2021. Skjønner at mye må på plass, men når man har en så stor drøm som det å få barn så blir alt så endelig lenge. Jeg takker og bukker Porsgrunn sykehus for at vi får behandling der. De har virkelig stått på for at likesinnede skal få samme mulighet som heterofile.

Timen på Porsgrunn gikk veldig bra og vi snakket med legen om donor. Vi får ikke velge selv, da vi får behandling offentlig, men vi fikk komme med noen preferanser. Han skulle forsøke finne en donor som har mørke trekk slik som Hanne sånn at det blir en blanding, men han kunne ikke love noe.

Jeg tenker tilbake på de 5 forsøkene på Stork klinikk. Vi betalte flere tusen for å velge og vrake i 2019 og 2020, men nå har vi kommet dit hen at det viktigste for oss alt i alt, er at ungen er frisk. Vi vil så gjerne ha vårt etterlengtede barn. Man får et litt annet perspektiv på ting med tiden. Først så ønsker man seg så gjerne et barn som ser sånn og sånn ut, men nå er fokuset virkelig snudd. Et friskt barn er det viktigste for oss. Så får det andre være et pluss. Et frisk barn har selvfølgelig alltid vært det viktigste, misforstå meg rett. Men når man ser en jungel av mulige donorer foran seg så blir man litt opptatt av etnisitet, høyde, hårfarge osv osv. Det eneste vi nevnte for legen var at vi gjerne ønsket oss en mørk donor. For jeg kjenner jo litt på «presset» og redselen for at Hanne ikke skal føle tilhørighet til barnet, i og med at det er jeg som bærer det frem. Det er allerede mine gener, så da hadde det vært fint om hun i alle fall kunne «kjenne seg igjen» i hudfargen.

Hanne har nevnt en problemstilling for meg. Hun er jo fra Colombia, og hun jobber i barnehage. I barnehagen har de morsmålsdagen der flagg fra hvert barn blir hengt opp for å feire språklige og kulturelle mangfold.

Hvilket flagg skal bli hengt opp for barnet vårt? For det blir feil å ha med flagg fra Norge og Colombia. For ungen vår er jo ikke fra Colombia.

Hanne

Det er så sant.. Barnet vårt er ikke fra Colombia uansett hvor mye vi ønsker det. Med mindre det på et mirakuløst vis finnes en donor fra Colombia som vi får. Men vi får uansett ikke vite hvor donoren kommer fra når vi går offentlig. Vi har ikke helt funnet ut hvordan vi gjør det enda, men tror Hanne føler det sårt at vi ikke har flagg fra der vi begge kommer fra, og samtidig synes vi det er feil å lære opp ungen vår at det er fra Colombia når det ikke er det. Skulle så ønske Hanne og jeg bare kunne fått barn sammen genetisk, så hadde alt vært så mye lettere.

Det er så uendelig viktig for meg at Hanne føler tilhørighet til barnet vårt. Har hørt fra fler at genetikk ikke spiller noen rolle, for den som ikke bærer frem har likevel vært med på hele prosessen. Og vil føle tilknytning så fort ungen er ute. Håper virkelig det stemmer. Tenk den lange veien vi kjemper sammen for å få vårt lille mirakel. Vi har gjort alt dette sammen. Alle turene med båten over til Danmark for inseminering på Stork klinikk. Alle gangene Hanne selv har fått lov til å trykke sprøyten med donorsæd inn. Alle graviditetstestene vi har nistirret på graviditetstesten mens sekundene har gått, og vi både har sett en og to streker. Dagene rundt julaften hvor vi håper at neste jul er vi tre. Alle gangene vi har stått med lys over graviditetstester og tydet streken/strekene. Alle gangene vi har håpet, alle gangene vi har måtte sørge over nok et negativt utfall. Vi har opplevd gleden ved å se to streker og være gravide, men vi har også gått gjennom å miste sammen. Alt har vi gjort sammen, og denne drømmen skal vi fortsette å gjøre sammen. Og dette etterlengtede barnet går vi gjennom ild og vann for å få sammen. Jeg bærer barnet frem, men vi bærer kampen om barnet sammen.

Kategorier
Tanker

Utålmodig

Nå begynner jeg å bli utålmodig for å sette i gang med IVF. I januar da vi var på sykehuset i Porsgrunn regnet de med at de ville ha fått i ordet donorsæd i løpet av våren og at vi kunne sette i gang forløpende. Nå er i underkant av en måned til våren er over og har enda ikke hørt noe. Har spurt de ett par ganger, men svarene er ikke direkte motiverende og positive. Jeg vet de får det i orden med tiden,men jeg har hengt meg litt opp i at det skulle være i orden i løpet av våren fordi det var det de trodde var realistisk da vi var der i januar. Så det er en liten nedtur. Hver dag har jeg ett håp om at de skal ringe meg å si at vi kan sette i gang med hormoner ved neste syklus, og like skuffa blir jeg hver gang jeg ikke hører noe. Jeg er så klar for å sette i gang. I år er det tre år siden vi ble godkjent i Danmark, og det er over 1 år siden siste forsøk.

Jeg har funnet motivasjonen jeg ikke hadde sist til å spise sunt og jeg har også begynt å trene igjen. Foreløpig gått ned 2 kilo på en måned, så alt i alt siden juni i fjor har jeg gått ned 13 kilo. Jeg har også tatt d vitaminer lenge, og folat har jeg vel gått på fast siden 2018. Så jeg har skyhøye resultater der også. Har også begynt på Q10 tabletter. Q10 skal bedre egg kvaliteten. Det beste jeg kan gjøre for meg selv frem til vi setter i gang er å ta vare på meg selv og forberede kroppen min til en graviditet. Informasjon om Q10

Kategorier
Tanker

Eggkvalitet og stress

Det har ikke skjedd noe nytt siden sist på drømmen om å få barn. Synes det er litt vanskelig å blogge når det ikke er noe å blogge om med tanke på reisen med å få barn. Vi står fremdeles bom stille og venter på at Porsgrunn skal få startet opp med sæddonasjon. Jeg har mange tanker som surrer, men akkurat nå er tankene mest om dette med mamma og hvordan det preger meg. Jeg lagde denne bloggen for å dele vår reise for å få barn, men når det ikke skjer noe på den fronten blir det stille her inne. Så jeg tenker at jeg kanskje skal blogge litt om hvordan ting er og hvordan jeg har det mens jeg venter på klarsignal fra Porsgrunn slik at bloggen ikke blir helt stille.

I går kveld da jeg la meg så tenkte jeg på eggene mine. Ikke eggene i kjøleskapet, men eggene mine. Jeg har skeiet helt ut med trening og kosthold den siste tiden. Vanskelig å holde motet oppe når det skjer vonde ting på privaten. Jeg har merket at jeg har lett for å trøstespise nå. Dette er jo ikke veldig bra for eggkvaliteten min. Jeg husker ikke helt eksakt, men tror det jeg spiser i dag påvirker egg kvaliteten 3 måneder frem i tid. Så med andre ord – det jeg spiste i desember påvirker egg kvaliteten min i dag. De på Porsgrunn håpet at sæddonasjon ville være i orden innen våren var omme, så med andre ord påvirker det jeg spiser nå eggene når vi setter i gang med forsøk (sånn ca). Så jeg må begynne å grave dypt etter motivasjon å få satt i gang å spise sunt slik at jeg har best mulig utgangspunkt når vi setter i gang prosessen . Jeg vil jo ikke spolere sjansen min fordi jeg spiste usunt. Jeg var utrolig flink med trening og kosthold rett før jul og gikk ned 13 kilo på 4 måneder. Dit vil jeg igjen. Jeg vil være flink! Og det burde være motivasjon nok å vite at det jeg spiser nå påvirker sjansen for å bli gravid noen måneder frem i tid!

Jeg bekymrer meg litt for stress også. Stress kan minske sjansen for å bli gravid. https://nhi.no/sykdommer/kvinne/diverse/stress-og-graviditet/https://nhi.no/sykdommer/kvinne/diverse/stress-og-graviditet/. Det sier seg selv at jeg er rimelig stresset for tiden med tanke på dette med mamma. Jeg sliter med søvn, konstant bekymret og redd for mamma. Jeg er så redd for at dette skal ødelegge sjansen min for å bli gravid. Men samtidig vil jeg ikke utsette forsøkene heller. Jeg vet at den biologiske klokka tikker og jeg blir jo ikke akkurat yngre. Jeg ber til høyere makter om at jeg skal klare bli gravid til tross for mye stress i livet mitt. Jeg tenker at jeg prøver når Porsgrunn har alt på plass og går det ikke på noen av eggene på første forsøk så kan jeg muligens foreslå en liten pause slik at jeg får kommet meg litt.

Er det noen her som har blitt gravid til tross for en stresset periode i livet?