Kategorier
Ivf Tanker

3 av 3

Vi fikk beskjed i går om at vi ville bli ringt opp av Porsgrunn etter kl 8 i dag, for oppdatering på hvordan eggene hadde klart seg. Vi sov så dårlig i natt, fordi vi begge var så sykt spent! 08:30 sharp ringte Porsgrunn!

Hei, det er Ane fra fertilitetavdelingen som ringer. Du tok jo ut tre egg i går, og i dag er alle sammen helt normalt befruktet

Dette er det beste resultatet vi har hatt noen sinne! Jeg jublet og skrek i telefonen. Hørtes jo nesten ut som jeg hadde vunnet i lotto. Og det var litt slik det føltes også. Jeg hadde vunnet på de tre loddene mine. Men konkurransen er ikke helt over. Jeg får førstepremie om loddene deler seg som de skal frem til onsdag. De ønsker å sette inn en blasosyst. Nå er det om å gjøre å få dagene til å gå, sånn at jeg tenker minst mulig på dette. Men hvordan går an? Er det i det hele tatt mulig å ikke tenke på det? I mitt hode er jeg allerede gravid! I mitt hode har vi er barn neste år. Men det er ikke engang sikkert at egget deler seg! Men jeg sliter litt med å tenke på den måten, og det er litt synd, for da tror jeg fallhøyden er større. Men skuffet blir man nok uansett hvordan man tenker. Men en ting er sikkert, og det er at vi fortjener å få satt inn nå. Aldri har vi fått satt inn før. Nå er det vår tur å kjenne på håp!

Kategorier
Ivf Tanker

Uttak og dagene i etterkant

Torsdag den 17 februar møtte vi nervøse og spente opp på Porsgrunn. Vi skulle møte opp kl 09,slik at jeg fikk smertestillende, beroligende og morfin før uttak 09:45. Smertestillende og beroligende fikk jeg med en gang, og jeg gikk allerede der på en skikkelig snurr. Deretter underskrev vi noen papirer før jeg gikk inn på et rom å fikk veneflon med morfin i armen. Aldri tatt morfin før, og det var en spesiell følelse.

Jeg fikk heldigvis lov å ha Hanne med meg når jeg skulle ta uttak da jeg var veldig nervøs og gruet meg masse. Det er egentlig ikke lov på grunn av corona, så jeg er evig takknemlig for at de så behovet mitt og lot henne være med. Det føltes tryggere for meg. Det første jeg la merke til var den største nåla jeg har sett i hele mitt liv. Den var så lang at jeg ikke kan beskrive det med ord. Legen betrygget meg med at ikke hele nåla skulle brukes, og jeg tok et hjertes sukk. Bedøvelsen i skjeden var ikke så vond som jeg fryktet. Det stakk litt bare, men gikk fort over. Det var to skjermer foran meg. En på laberatoriet og en innvendig. Der var veldig rart å se på når han stakk hull på foliklene, og jeg kjente stikket godt, men det var ikke uutholdelige smerter. Det siste stikket kjentes godt, men han sa det var fordi den var litt høyere opp. Når han stakk hull på en folikkel ble et rør med væske fylt opp og sendt gjennom en luke, og fra luka ropte dama. «ingen egg». Det føltes som om livet mitt falt i grus, men legen og sykepleieren sa at det ikke trenger bety noe, og han fylte to nye glass fra folikkelen før hun omsider sa «jeg fant et egg». Hanne og jeg ble så glade, og det var så rart å se mitt eget egg. Det samme skjedde med de tre andre foliklene. Ingen egg før de hadde fylt tre glass. De sa at eggene iblant satt litt fast, og at det ikke var noe å bekymre seg for.

Jeg ble trillet på rommet etter uttak og fikk slappet av der litt før jeg fikk et skriv om at de skulle ringe dagen etter etter kl 11 om hvordan det hadde gått, og at innsett ble den 2 februar om alt gikk bra. Vi dro etterhvert hjemover og hadde gode tanker for morgendagens telefon. Utover dagen fikk jeg en del smetter, men jeg sov det meste vekk, og brukte paracet for å døyve smertene.

08:39 neste morgen bråvåkner vi av at telefonen ringer. På displayet stod det «Porsgrunn». Jeg tok telefonen og hadde et lite håp, men var engstelig siden de ringte så tidlig. «Hei Ida. Vi ringer med en litt trist nyhet. Ingen av eggene overlevde». Jeg var i sjokk, og samtidig veldig skuffet. «Hva kan grunnen være?» spurte jeg. «I og med at legen måtte rense tre ganger i hver folikkel så kan det være at de ikke var helt modne». Vi snakket i en kort stund, for samtalen kom så brått på at jeg ikke hadde forberedt noen spørsmål. Da jeg la på snakket Hanne og jeg litt sammen om at «vi visste det kunne skje». Vi begge forsøkte være realistiske, men like etter braste begge to ut i gråt. Det var så vond beskjed å få. Jeg følte at vi ikke engang fikk prøvd før det tok slutt. Hvorfor ble det sånn? Hvorfor var de ikke modne? Jeg hadde fullt av spørsmål i hodet og bearbeidet meg selv. «Er det fordi jeg har tatt ibux når jeg hadde menssmerter? Er det fordi jeg drakk alkohol for 3 uker siden? Spiser jeg ikke sunt nok? Er det fordi jeg ikke har klart å kutte snusen 100%? Er det fordi jeg ikke trener?».. Fult av spørsmål dukket opp i hodet mitt, og jeg ble også veldig redd for at eggene mine ikke funker. «Duger ikke eggene mine»? Jeg ble og er livredd for at jeg ikke kan få barn. Det er min store drøm! Og når Hanne gråt følte jeg at det var min feil. Hun gråter jo fordi det ikke gikk, og det var eggene mine som ikke overlevde. Jeg bearbeidet meg utrolig mye, og det var så vondt å se Hanne gråte og føle at det var kroppen min sin «skyld». Jeg klandrer meg selv for at det ikke gikk, for jeg har ikke akkurat levd nazi de tre siste månedene (lest at egget bruker tre måneder på å modnes, så handlingene mine og mine matvaner for tre måneder siden er resultatet av eggene som ble tatt ut i uttak). Det er så lett å klandre seg selv, og det gjør så vondt! Vi fikk beskjed om at vi ikke kan gjøre nytt forsøk før i uke 22, og det er ikke før i slutten av mai. Dette er depressive greier! Vil bare prøve på nytt med en gang! Men, jeg skal i alle fall gjøre mitt beste i denne ventetiden på å gjøre drastiske endringer. Kutte ned på koffein, snus, og andre ting som kan ha negativ påvirkning. Jeg snuste rundt 18 sterke snus om dagen før, men klarte trappe ned til svakere snus og mellom 6-8 om dagen lenge før uttak. Så jeg har allerede blitt mye flinkere! Er bare så vanskelig å slutte når jeg ikke har en positiv graviditetstest i hånda, men jeg må prøve å tenke at jeg kanskje ikke får noen positiv test i det hele tatt om jeg ikke kutter helt ut. Har prøvd alt, men ingenting funker. Niktonfri snus, tyggis under leppa, nikotin tyggis, spise frukt.. Problemet er bare å få med meg samboeren på å slutte også, for hun vil virkelig ikke slutte å snuse og har heller ikke tenkt til å slutte før jeg er gravid, men jeg trenger at hun er med meg på dette, for jeg klarer ikke det her alene.

Vi leker litt med tanken om å gjøre et forsøk privat i ventetiden, og vi får se hva vi ender opp på. Noen har har noen gode erfaringer fra klinikk i Oslo og omegn?

Kategorier
Ivf planlegging Tanker

Stor oppdatering

Nå har det skjedd mye på få dager! I går var jeg på min første kontroll hos gynekolog. Han fant fire folikler på 18,17, 15 og 14 mm. Han fant også fire folikler på under 10 mm, og disse er så små at de ikke rekker vokse seg til. Jeg ble ordentlig skuffa der jeg lå.. Fire folikler høres så utrolig lite ut! Han sa «hvor gammel er du». «35», svarte jeg. «Åh, da skjønner jeg». Føltes så nedslående med den kommentaren. Føltes litt som om han gnei inn at jeg hadde lite egg og at jeg ikke lenger er i like fruktbar alder. Det kan ha vært hormonene som styrte tankene, men jeg ble ordentlig lei meg. Han mente jeg måtte på minst en kontroll til før eventuell uttak, men vi var nesten tom for medisiner.

Hanne og jeg gikk på senteret for å slå ihjel litt tid mens vi ventet på at Porsgrunn skulle ringe oss for ny resept. Vi bor på et lite sted, og de har ikke disse medisinene på vårt apotek. Jeg var skikkelig deppa, men Hanne prøvde oppmuntre meg uten hell. Vi kjøpte oss lunch, og jeg unnet meg dessert. Prøver å ikke ta helt av med kalorier nå, men trengte jeg noe godt. Kan godt si at jeg trøstespiste litt.

Etter noe som føltes som en evighet ringte endelig Porsgrunn. «Det blir uttak på torsdag kl 09:45, «. Hæ? Uttak? Fra å være så i kjelleren rett før og så rett til håp. Jeg fryktet jo at det skulle bli avbrutt forsøk eller noe. Har lest om så mange skrekkhistorier om abrbutt forsøk, og tok de med meg i tankene mine. Vi fikk beskjed om videre forløp frem til torsdag. I går tok jeg siste menopur dose, og i dag skal jeg ta siste fyremadel og sette ovitrielle (eggløsningssprøyte) i kveld kl 21:45. Herregud så spennende!

Men tanken om få egg bekymret meg videre, men etter mange fine samtaler med damene på februargruppa på babyforum fikk jeg roet meg litt. Kvalitet er så mye viktigere enn kvantitet. Finnes historier der man får ut 20 egg der ingen blir befruktet, mens en annen kan få ut 3 egg og alle blir befrukta. Og jeg har også lest at menopur gir færre, men bedre egg, og det er jo nettopp det jeg går på. Så jeg har et lite håp.

Men det er ingen hemmelighet at jeg er redd. Jeg er kjempe redd for at det ikke skal gå. Vi har kommet ett skritt videre i prosessen, men vi er ikke i mål. Det er jo nå det ordentlig spennende kommer. Overlever eggene? Og med uttak på torsdag så er det jo en helg i mellom, og det føles ekstra nervepirrende at det er en helg i mellom. Får jeg i det tatt beskjed i helgen og hvordan det går med eggene mine?

Jeg håper det går vår vei nå. Det er fire år siden i år at vi begynte med prosessen, og snart tre år siden vi var verdens lykkeligste med positiv test foran oss, og kun en måned senere fikk vi vite at hjertet hadde sluttet å slå. Det er en hard prosess å få stå i denne prosessen, og nå håper jeg virkelig at det er vår tur. Har hørt fler tilfeller om at når et liv går tapt, blir ett nytt liv til, og om det faktisk stemmer så håper jeg det skjer for oss også. Det har vært tungt å miste mamma. Trodde aldri jeg skulle klare meg uten min kjære mamma. Vi var så tette og jeg kunne alltid gå til mamma for en god klem, gode samtaler eller bare det å være. Vi har alltid vært ekstremt knyttet, og det gjorde og gjør ubeskrivelig vondt å ikke ha mamma i livet mitt. Så hvis det stemmer med circle of life, så håper jeg det stemmer for oss også. Jeg er litt overtroisk i tillegg. Kanskje mamma kan ha en finger med i spillet og hjelpe oss? ❤️

Kategorier
Ivf planlegging Tanker

Endelig er tiden inne!

Endelig kom mensen. Aldri hatt lyst på mensen før, og heller aldri vært sikker på at mensen kom hvert femtende minutt i over en uke nå, Jeg tok tredje corona vaksine den 10 januar, og jeg har nå 3 x moderna. Det har vært mye prat om at vaksina kan påvirke menstruasjonsyklusen, og det tror jeg helt klart er tilfellet hos meg. https://www.fhi.no/nyheter/2021/koronavaksinasjon-kan-pavirke-menstruasjonen/. Det er heller ingen hemmelighet at hode og kropp henger sammen, og når jeg har gått rundt å følt både det ene og det andre og fuksert så mye på at jeg få mensen, så går det ut over stressnivået i kroppen. Og stress kan jo hemme mensen fra å komme, så jeg har vært i en ond spiral. Men i går kom endelig kom mensen, en uke over tid.

Jeg begynner på hormoner i kveld kl 18, og jeg kjenner på skrekkblandet fryd. Er så klar for å sette i gang, men jeg går en uviss tid i møte. Jeg har aldri gått på hormoner før, og aner ikke hvordan kroppen min vil reagere på det. I dag begynner jeg på menopur. Det er en sprøyte som skal settes i magen fra dag 2-9 . Menopur inneholder folikkstimulerende hormon (FSH), slik at kroppen skal utvikle fler folikler. På dag 6-10 begynner jeg på enda en sprøyte, og denne heter fyremadel. Den skal hindre eggløsningen i å komme. Så på et tidspunkt skal jeg gå på hormoner for å få flere folikler, samtidig som jeg skal gå på hormoner som hindrer eggløsningen. Det hørtes ut som en skikkelig hormon kræsj spør du meg.

Jeg vet at denne behandlingen kan være tøff både fysisk og psykisk, men det jeg bekymrer meg mest for er den psykiske belastningen det kan medføre. Ikke bare på hormoner, men hele IVF prosessen.. Oppturene og nedturerene det kan ha med seg. Jeg håper vi slipper unna alt for mange nedtuter og at vi lykkes på første forsøk. Jeg prøver å tenke positivt om kroppen min, og tror at det kan hjelpe litt. Å visualisere at det går bra. Men frykten for at at det ikke skal gå bra tar jo selvfølgelig opp mange av tankene. Tankene florerer, og mange av tankene går i:

  • Hvor mange egg får vi ut?
  • Tenk om jeg får ut mange, men at ingen overlever?
  • Blir jeg overstimulert?
  • Vil eggutak gjøre veldig vondt?
  • Blir jeg gravid?

Det er så mye som kan skje på veien. Kan jo være at jeg får ut mange egg og da blir vi jo overlykkelige. Det som er skummelt da, er at det ikke finnes noen garanti for at eggene overleverer, så fallhøyden er stor fra lykke til sorg. Men jeg klarer ikke å ikke få forhåpninger hvis jeg får ut mange egg. Det tror jeg er ganske normalt. Og ventetiden fra eggutak og det å vente på telefon fra sykehuset om hvor mange egg som overlevde blir en nervepirrende tid. Det som blir ekstremt viktig nå er at Hanne og jeg tar ekstra godt vare på hverandre i denne tiden, for det kan bli krevende og tøft.

Under to timer til første sprøyte skal settes, og jeg er så spent! Hanne må nok sette første sprøyte, for jeg er så redd for å gjøre noe feil. Håper virkelig dette går veien, og jeg skal være flink til å oppdatere på bloggen min.

Hvilke opplevelser har du fra hormonstumulering?

Kategorier
planlegging Tanker

Turbulent år, men lys i enden av tunnellen

My oh my… Det er så mye som har skjedd siden sist! 2021 har vært et turbulent år med mye følelser og nedturer. 2021 var året jeg mistet mamma, det året jeg måtte hente frem uante krefter jeg ikke ante levde inni meg.. Å miste mamma er det tyngste som noen gang har hendt meg. Jeg savner henne så utrolig mye, og sorgen er fremdeles tung å bære. Første halvåret av 2021 brukte jeg på å sørge over at mamma ble dårligere og den andre halvdelen av 2021 brukte jeg på å sørge over å ha mistet mamma. Men 2021 har kommet med noen lyspunkter også. Jeg tror det ligger en mening bak det som har skjedd etter mammas bortgang. I desember overtok vi vår første leilighet. Endelig er vi stolte eiere av egen leilighet! Og to uker etter vi fikk vite at vi hadde fått leiligheten ble vi oppringt av Porsgrunn om at de hadde en time til oss for snakk om medisinering, donor osv. Så ballen har virkelig rullet, i positiv forstand.

Ventetiden på å få kommet i gang i Porsgrunn har vært uendelig lang. Porsgrunn sykehus hadde på daværende tidspunkt ikke mulighet for behandling med donorsæd, men de jobbet med å få det på plass. Det var bare flaks at vi «fant» Porsgrunn.. Eller, rettere sagt – søsteren min minnet oss på at det er fritt sykehusvalg, og dermed fant vi frem til Porsgrunn. Men i og med at de ikke hadde mulighet for behandlinger med donorsæd tok det lenger tid enn vi trodde. Først trodde legen at det var stor sannsynlighet at dette var i orden våren 2021, men våren kom og våren gikk. Jeg tok jevnlig kontakt med de, og det gikk i riktig retning. Små skritt vel og merke, og jeg fikk et ørlite håp her og der, men det ble ingen behandling i 2021. Skjønner at mye må på plass, men når man har en så stor drøm som det å få barn så blir alt så endelig lenge. Jeg takker og bukker Porsgrunn sykehus for at vi får behandling der. De har virkelig stått på for at likesinnede skal få samme mulighet som heterofile.

Timen på Porsgrunn gikk veldig bra og vi snakket med legen om donor. Vi får ikke velge selv, da vi får behandling offentlig, men vi fikk komme med noen preferanser. Han skulle forsøke finne en donor som har mørke trekk slik som Hanne sånn at det blir en blanding, men han kunne ikke love noe.

Jeg tenker tilbake på de 5 forsøkene på Stork klinikk. Vi betalte flere tusen for å velge og vrake i 2019 og 2020, men nå har vi kommet dit hen at det viktigste for oss alt i alt, er at ungen er frisk. Vi vil så gjerne ha vårt etterlengtede barn. Man får et litt annet perspektiv på ting med tiden. Først så ønsker man seg så gjerne et barn som ser sånn og sånn ut, men nå er fokuset virkelig snudd. Et friskt barn er det viktigste for oss. Så får det andre være et pluss. Et frisk barn har selvfølgelig alltid vært det viktigste, misforstå meg rett. Men når man ser en jungel av mulige donorer foran seg så blir man litt opptatt av etnisitet, høyde, hårfarge osv osv. Det eneste vi nevnte for legen var at vi gjerne ønsket oss en mørk donor. For jeg kjenner jo litt på «presset» og redselen for at Hanne ikke skal føle tilhørighet til barnet, i og med at det er jeg som bærer det frem. Det er allerede mine gener, så da hadde det vært fint om hun i alle fall kunne «kjenne seg igjen» i hudfargen.

Hanne har nevnt en problemstilling for meg. Hun er jo fra Colombia, og hun jobber i barnehage. I barnehagen har de morsmålsdagen der flagg fra hvert barn blir hengt opp for å feire språklige og kulturelle mangfold.

Hvilket flagg skal bli hengt opp for barnet vårt? For det blir feil å ha med flagg fra Norge og Colombia. For ungen vår er jo ikke fra Colombia.

Hanne

Det er så sant.. Barnet vårt er ikke fra Colombia uansett hvor mye vi ønsker det. Med mindre det på et mirakuløst vis finnes en donor fra Colombia som vi får. Men vi får uansett ikke vite hvor donoren kommer fra når vi går offentlig. Vi har ikke helt funnet ut hvordan vi gjør det enda, men tror Hanne føler det sårt at vi ikke har flagg fra der vi begge kommer fra, og samtidig synes vi det er feil å lære opp ungen vår at det er fra Colombia når det ikke er det. Skulle så ønske Hanne og jeg bare kunne fått barn sammen genetisk, så hadde alt vært så mye lettere.

Det er så uendelig viktig for meg at Hanne føler tilhørighet til barnet vårt. Har hørt fra fler at genetikk ikke spiller noen rolle, for den som ikke bærer frem har likevel vært med på hele prosessen. Og vil føle tilknytning så fort ungen er ute. Håper virkelig det stemmer. Tenk den lange veien vi kjemper sammen for å få vårt lille mirakel. Vi har gjort alt dette sammen. Alle turene med båten over til Danmark for inseminering på Stork klinikk. Alle gangene Hanne selv har fått lov til å trykke sprøyten med donorsæd inn. Alle graviditetstestene vi har nistirret på graviditetstesten mens sekundene har gått, og vi både har sett en og to streker. Dagene rundt julaften hvor vi håper at neste jul er vi tre. Alle gangene vi har stått med lys over graviditetstester og tydet streken/strekene. Alle gangene vi har håpet, alle gangene vi har måtte sørge over nok et negativt utfall. Vi har opplevd gleden ved å se to streker og være gravide, men vi har også gått gjennom å miste sammen. Alt har vi gjort sammen, og denne drømmen skal vi fortsette å gjøre sammen. Og dette etterlengtede barnet går vi gjennom ild og vann for å få sammen. Jeg bærer barnet frem, men vi bærer kampen om barnet sammen.

Kategorier
Tanker

Utålmodig

Nå begynner jeg å bli utålmodig for å sette i gang med IVF. I januar da vi var på sykehuset i Porsgrunn regnet de med at de ville ha fått i ordet donorsæd i løpet av våren og at vi kunne sette i gang forløpende. Nå er i underkant av en måned til våren er over og har enda ikke hørt noe. Har spurt de ett par ganger, men svarene er ikke direkte motiverende og positive. Jeg vet de får det i orden med tiden,men jeg har hengt meg litt opp i at det skulle være i orden i løpet av våren fordi det var det de trodde var realistisk da vi var der i januar. Så det er en liten nedtur. Hver dag har jeg ett håp om at de skal ringe meg å si at vi kan sette i gang med hormoner ved neste syklus, og like skuffa blir jeg hver gang jeg ikke hører noe. Jeg er så klar for å sette i gang. I år er det tre år siden vi ble godkjent i Danmark, og det er over 1 år siden siste forsøk.

Jeg har funnet motivasjonen jeg ikke hadde sist til å spise sunt og jeg har også begynt å trene igjen. Foreløpig gått ned 2 kilo på en måned, så alt i alt siden juni i fjor har jeg gått ned 13 kilo. Jeg har også tatt d vitaminer lenge, og folat har jeg vel gått på fast siden 2018. Så jeg har skyhøye resultater der også. Har også begynt på Q10 tabletter. Q10 skal bedre egg kvaliteten. Det beste jeg kan gjøre for meg selv frem til vi setter i gang er å ta vare på meg selv og forberede kroppen min til en graviditet. Informasjon om Q10

Kategorier
Tanker

Eggkvalitet og stress

Det har ikke skjedd noe nytt siden sist på drømmen om å få barn. Synes det er litt vanskelig å blogge når det ikke er noe å blogge om med tanke på reisen med å få barn. Vi står fremdeles bom stille og venter på at Porsgrunn skal få startet opp med sæddonasjon. Jeg har mange tanker som surrer, men akkurat nå er tankene mest om dette med mamma og hvordan det preger meg. Jeg lagde denne bloggen for å dele vår reise for å få barn, men når det ikke skjer noe på den fronten blir det stille her inne. Så jeg tenker at jeg kanskje skal blogge litt om hvordan ting er og hvordan jeg har det mens jeg venter på klarsignal fra Porsgrunn slik at bloggen ikke blir helt stille.

I går kveld da jeg la meg så tenkte jeg på eggene mine. Ikke eggene i kjøleskapet, men eggene mine. Jeg har skeiet helt ut med trening og kosthold den siste tiden. Vanskelig å holde motet oppe når det skjer vonde ting på privaten. Jeg har merket at jeg har lett for å trøstespise nå. Dette er jo ikke veldig bra for eggkvaliteten min. Jeg husker ikke helt eksakt, men tror det jeg spiser i dag påvirker egg kvaliteten 3 måneder frem i tid. Så med andre ord – det jeg spiste i desember påvirker egg kvaliteten min i dag. De på Porsgrunn håpet at sæddonasjon ville være i orden innen våren var omme, så med andre ord påvirker det jeg spiser nå eggene når vi setter i gang med forsøk (sånn ca). Så jeg må begynne å grave dypt etter motivasjon å få satt i gang å spise sunt slik at jeg har best mulig utgangspunkt når vi setter i gang prosessen . Jeg vil jo ikke spolere sjansen min fordi jeg spiste usunt. Jeg var utrolig flink med trening og kosthold rett før jul og gikk ned 13 kilo på 4 måneder. Dit vil jeg igjen. Jeg vil være flink! Og det burde være motivasjon nok å vite at det jeg spiser nå påvirker sjansen for å bli gravid noen måneder frem i tid!

Jeg bekymrer meg litt for stress også. Stress kan minske sjansen for å bli gravid. https://nhi.no/sykdommer/kvinne/diverse/stress-og-graviditet/https://nhi.no/sykdommer/kvinne/diverse/stress-og-graviditet/. Det sier seg selv at jeg er rimelig stresset for tiden med tanke på dette med mamma. Jeg sliter med søvn, konstant bekymret og redd for mamma. Jeg er så redd for at dette skal ødelegge sjansen min for å bli gravid. Men samtidig vil jeg ikke utsette forsøkene heller. Jeg vet at den biologiske klokka tikker og jeg blir jo ikke akkurat yngre. Jeg ber til høyere makter om at jeg skal klare bli gravid til tross for mye stress i livet mitt. Jeg tenker at jeg prøver når Porsgrunn har alt på plass og går det ikke på noen av eggene på første forsøk så kan jeg muligens foreslå en liten pause slik at jeg får kommet meg litt.

Er det noen her som har blitt gravid til tross for en stresset periode i livet?

Kategorier
Tanker

Nedtur på nedtur

Det har vært så utrolig mye som har skjedd den siste tiden, og jeg har ikke hatt energi til å skrive noe. For det første, som sikkert fler av dere lurer på – jeg ble ikke gravid denne gangen heller. Jeg blir så motløs. Vi skulle ta en pause om det ikke gikk denne gangen. Ta en pause for å nyte hverandres tilværelse og fokusere på forholdet. Vi skulle til syden og hadde fler koselige planer. BAM – coronaviruset kom.. Da kunne vi drite i syden og planen våre også. Det er noe annet når man er tvunget til en pause på ubestemt tid og det å selv bestemmer at vi skal ha en pause. Da har man litt kontroll, men nå aner vi ikke hvor lenge vi må vente, og pausen ble ikke slik vi ønsket.

I tillegg til corona og at jeg ikke ble gravid så har faren min vært veldig syk. Vært inn og ut av sykehuset siden starten av mars. Jeg har måtte endre tankesett fullstendig. Jeg har på kort tid måtte innfinne meg i at realiteten er at jeg vil miste pappa før jeg hadde trodd. Jeg har måtte bli kjent med nye, skumle tanker. «Dette blir nok hans siste 17 mai». «Jeg vet ikke om han er her til jul». «Jeg vil feire bursdagen min med han, for det blir nok den siste han er med på». På de mest kritiske dagene visste vi vel ikke om han kom hjem igjen noen gang. Jeg er veldig knyttet til pappa så dette har vært en tung prosess. Jeg tror aldri man kan være helt forberedt på å miste noen man er glad i. Og det at corona herjer i tillegg hjelper jo ikke på. Blir han smittet så har jeg i alle fall ikke en pappa lenger.. Men han får hjemmesykepleien til seg flere ganger daglig, og vi har blitt enige om at livsglede oppi det hele burde spille noen rolle. Så jeg er hos han noen dager hvis jeg føler meg 100% frisk. Han kan like gjerne bli smittet av en hjemmesykepleier som av noen på sykehuset eller av kona hans som jobber med mange mennesker, så vi følte dette var riktig valg å ta. Hadde det ikke vært for corona så ville jeg helt klart vært der enda oftere, men jeg er livredd for å smitte pappa med noe. Har jeg litt vondt i hodet eller tett i nesa så er det nok til at jeg holder meg hjemme. Her om dagen drømte jeg at jeg var i begravelsen hans faktisk. Helt forferdelig drøm.. Og i drømmen så drømte jeg at han døde veldig brått, og jeg ville skrive ett brev til han som han kunne få med seg i graven, men jeg rakk aldri gjøre den ordentlig bra – for alt gikk så fort.. Kanskje det er kroppen min som forsøker å forbedre meg. Jeg aner ikke. Men én ting vet jeg, og det er at jeg ikke er klar. Jeg blir aldri klar til å miste pappa. Jeg vet ikke hvordan jeg skal komme meg gjennom det.. Jeg sliter med å sovne om kveldene, for det er da de verste tankene kommer, og i blant så gråter jeg meg i søvn. Jeg kunne ønske jeg var gravid i alle fall, for da hadde jeg hatt noe positivt å se frem mot i den vonde tiden som vil komme, men neida.. Føler alt går mot meg..

Planen var at vi skulle prøve i Norge etter pausen. Men jeg måtte ned 5 kilo i vekt for å få hjelp. De siste måneden har ikke akkurat vært preget av trening og sunne vaner. Det har blitt mye dritt mat. Når jeg tenker meg om nå, så tror jeg egentlig at jeg trøstespiser. Jeg har i alle fall gått en del kilo opp på kort tid, så nå er vi enda lenger unna å få prøvd i Norge. Motivasjonen burde absolutt være der for å gå ned i vekt. Vite at da får jeg hjelp i Norge, men neida. Jeg gjør det motsatte. Jeg bare spiser meg tykk. Hvor er fornuften i det?

Når det blir lov å ta båten over til Danmark så ønsker jeg å gjøre ett forsøk til på Stork klinikk mens vi venter på at jeg skal klare gå ned i vekt. Men denne gangen tror jeg at jeg vil prøve «naturlig». Det var jo tross alt da jeg ble gravid den ene gangen. Jeg brukte ikke eggløsningssprøyte eller noe som helst. Jeg har så lyst å bli gravid! Og kvinner rundt meg blir jo gravide og føder på løpende bånd!

Venninna vår venter sitt andre barn nå. Og da hun var gravid med sitt første barn så hadde vi bestemt oss for at vi ville ha barn, og her er vi enda… Og hun venter sitt andre.. Deprimerende. Og i skrivende stund er en annen venninne på sykehuset nå for å føde sin sønn. I tillegg mistenker jeg at jeg har endometrise. Jeg har fått time på gynekoligisk på ahus i juli, så da håper jeg det går fort derifra for å få hjelp og bli utredet slik at vi fortere blir foreldre.. Som dere ser så smiler livet til oss.

Kategorier
Tanker

10dpo og en liten smell

I dag er jeg 11 dpo og jeg klarte gå på en smell i går. Hadde jo egentlig bestemt meg for å vente til testdag på fredag, men det gikk som det gikk. Desverre var testen blendahvit. Jeg prøver å tenke «det er enda tidlig», men det er ikke lett å holde motet oppe. Man får jo alltid ett slag i trynet når det kun dukker opp én strek. Grunnen til at vi tok test var fordi jeg hadde vedvarende murringer i to dager. Og da mener jeg ikke murringer som kommer og går, men konstante murringer. Jeg bruker ikke ha murringer fler dager før mensen, så jeg fikk jo litt håp,men den gang ei. Vi brukte forresten clear blue sin tidlig test som kan brukes 6 dager før forventet mens.

Vi hadde jo egentlig bestemt oss for å ikke teste før IKM, så vi hadde ikke kjøpt inn noe fra billigetester. Vi har så stor viljestyrke skjønner dere! Uansett hvor mye jeg nekter for det, så blir jeg en skikkelig testetøs. I skrivende stund holder jeg på å tisse på meg, for jeg skal teste meg igjen om en halvtimes tid! ?

I dag sovnet jeg på sofaen bare en time etter jeg hadde stått opp, og da sov jeg i to timer. Så jeg håper det kommer av at det er en liten spire i magen som vokser og ikke av andre grunner… Har så lyst til at det skal klaffe! Synes så inderlig det er vår tur nå! Som jeg skrev i forrige innlegg skal vi ta en pause fra prøvingen hvis det ikke går nå, og den pausen har jeg virkelig ikke lyst på! Orker ikke 6-7 måneder med pause, så det hadde vært så fantastisk om det satt denne gangen!

Jeg skal som sagt teste meg om litt, og skal holde dere oppdatert på svaret. Jeg legger det ut i oppdatert versjon i dette innlegget.

Hvis jeg lukker øynene kan jeg se for meg selv med mage, og det er så fantastisk! Jeg håper jeg en dag kan åpne øynene og oppdage at det ikke kun er en drøm ❤️

Oppdatering på graviditetstest:

Jeg vet ikke hva jeg skal tenke egentlig.. I begynnelsen så både Hanne og jeg antydning til to streker. Den er så svak at jeg ikke engang får den på bildet. Men jeg klarer ikke slå meg til ro med det. Har nå vridd og vendt på den forbanna testen i en evighet, og jeg ser bare den ene ordentlige streken. Tror den andre streken er en skyggestrek eller en «ripe». Er så mange av de på det glasset. Men selvfølgelig får jeg jo ett lite håp.. Kunne ønske jeg bare kunne slå meg til ro med at det var en ripe i stedet for å gå rundt å få falske forhåpninger. Noen er nødt til å slå vett i hodet mitt. Dette her er så slitsomt!

Å prøve å få barn er en stor karusell av følelser som går i alle retninger..

Kategorier
Tanker

Dpo-land og en kjip avgjørelse

Nå er det en uke til testdag (førstkommende fredag)! Tiden har egentlig gått ganske fort etter insemineringen forrige torsdag, men regner med at den verste ventetiden blir den siste uka med venting. Bruker være sånn. Jeg er 7 dpo, og som vanlig er jeg på jakt etter symtomer! Slår aldri feil! Jeg kunne egentlig ønske jeg bare kunne la være å lete etter symptomer og bare ta det som det kommer. Som en på forumet har sagt til meg «enten så er du gravid, eller så er du ikke gravid». Jeg blir ikke mer gravid av å lete etter symtomer, men jeg klarer bare ikke la være. Og på dette forsøket står det mer på spill.. Vi har brukt nærmere 100 tusen på å en baby nå, uten å lykkes. Det koster mye penger, og når vi bruker så mye penger på dette er det ikke særlig mye penger til gode som vi kan bruke på å pleie kjærligheten. Vi trenger fokusere på hverandre oppi det hele. Så hvis det ikke går nå skal vi heller spare penger til en sydenferie i juli og bare kose oss og sette fokus på oss som ett par. Jeg vet beslutningen er best for økonomien vår og for oss, men likevel er det vanskelig å slå seg til ro med det. Jeg har baby på hjernen.

Jeg tenker så mye på beslutningen vår. Hva om jeg blir gravid om vi prøver igjen f.eks i mai? Jeg ble gravid på våren i fjor (i mai), og jeg har hørt at statistisk sett er det flertall med kvinner som blir gravide på vår/sommer og generelt de månedene det er lysere. Tenk om jeg lar gullegget gå til spille? Tankene er mange…jeg vil nok ikke innfinne meg i avgjørelsen våres, men jeg vet det er best for økonomien og for oss. Jeg får håpe jeg klarer finne ro i beslutningen etterhvert. Men 6-7 måneder med pause er lenge! Skjønner ikke hvordan jeg skal innfinne meg i det, men jeg må det. Vi både fortjener og trenger en ferie! I mellomtiden skal jeg prøve å gå ned de kiloene det kreves for å få hjelp i Norge, men kjenner det kan bli tøft..

Sååå….dpo land.. Jeg føler og føler og føler litt til.. Blir gal av å kjenne etter! De tingene jeg så langt har kjent meg frem til er

  • Løs mage
  • Trøtt
  • Støl i magen
  • Litt murringer
  • Tett i nesa
  • Til tider ubehag nederst i magen når jeg lener meg fremover
  • Mye luft
  • Rumler mye i magen
  • I går hadde jeg en del ilinger i lysken på begge sider ved bevegelse
  • Vondt i hodet

Mange av disse symptomene kan være veldig tilfeldig, men jeg henger meg opp i de likevel. Det er jo så tullete å bemerke seg alt mulig, men også veldig normalt tror jeg? Og jeg går jo også på crinone (progesteron støtte). På felleskatalogen står følgende om mulige bivirkninger :

Som alle legemidler kan Crinone forårsake bivirkninger, men ikke alle får det.Under behandling med Crinone kan det forekomme tretthet, søvnighet, hodepine, ømme bryst, irritasjon i skjeden, småblødninger, irritasjon på applikasjonsstedet og overfølsomhetsreaksjoner, vanlig- vis hudutslett.

Felleskatalogen.no

Så noen av symptomene kan jo komme av crinone, men jeg følte ikke til noen av disse da jeg gikk på crinone forrige prøveperiode, og da får jeg selfølgelig litt håp. Iditot.. Jeg kunne ønske jeg kunne forvente det verste, og heller bli positivt overrasket hvis jeg får positiv test.. Men i stedet suger jeg til meg alt av håp! Og noen ganger tenker jeg : «Finner jeg opp alle symptomene eller er de virkelige?” For jeg kan føle en ting nå og så er de like fort borte. Kanskje jeg bare innbiller meg det fordi jeg har så lyst? Fader altså, dette er litt av en prøvelse… Og da jeg var gravid i mai så kjente jeg skikkelig på symtomer. Ligamentsmerter, syykt ømme bryster, stikking i brystene og jeg våknet til og med midt på natten av at det stakk som f i magen. Tror det var da egget festet seg. Det jeg føler nå kan ikke sammenlignes med det jeg følte da.

Kryss fingrene for oss og send oss noen gode tanker frem til testdato på fredag! ❤️