Kategorier
Uncategorized

Følelser i etterkant

Jeg følte meg veldig alene i sorgen om å miste. Hanne synes jo det var trist og vondt, men det var jeg som hadde kjent symptomene, og det var jeg gikk rundt med det lille frøet i magen, og det var kroppen min som måtte gå gjennom aborten. Det vil nok alltid være den som går gravid som vil slite mest med en abort. Jeg brukte mye lenger tid på å komme meg over det. Å miste kalles også «den ensomme sorgen». Om det er fordi det er kvinnen som gikk gravid som føler på en sorg alene som ikke partneren kan kjenne seg igjen i, eller om det kalles det fordi det er så lite snakk om abort vet jeg ikke. Jeg vet i alle fall hvor viktig det har vært for meg å lese at jeg ikke alene i å ha mistet. Abort er tabu, men det bør det ikke være!

Tiden etter aborten var veldig varierende. Jeg tror jeg forsøkte lure meg selv og menneskene rundt meg til å tro at alt var i orden.. Men dypt inne i meg selv så var det sårt. Spesielt sårt var det å gå rundt å ha graviditetssyntomer uten å være gravid. Symptomene jeg før ble så glad for å kjenne på, svei nå langt inn i hjerterota. Det er vanlig å ha graviditetssyntomer i noen uker etter man har mistet, fordi det tar en stund før graviditetshormonet Hcg forlater kroppen.

Noe annet som jeg synes var sårt var å se baby’er og gravide kvinner. Jeg følte på en urettferdighet. Hva med de som ikke visste at de var gravide? Som har levd ett helt normalt liv med alkohol eller tobakk? Som ikke har holdt seg unna det «vanlige» man skal holde seg unna under en graviditet, sånn som salami, upasteuriserte oster og for mye kaffe? Hvorfor klarte de å bære frem ett barn og ikke jeg? Jeg passet meg for alt. Tok absolutt alle forhåndsregler og var jeg usikker på en ingrediens så søkte jeg det opp. Jeg droppet også kaffe umiddelbart også. Jeg følte meg så mislykket. Kroppen min hadde sviktet meg.

Har jeg sett serier eller filmer på tv der kvinnen finner ut av hun er gravid, så har jeg tenkt «Ja, du kommer sikkert ikke til å miste du, for det er det bare jeg som gjør «, eller motsatt, «ikke vits å være glad, du kommer til å miste snart».

I etterkant har jeg funnet ut at det er mange bekjente som er gravide. Minst fem stykker som jeg kjenner som har termin i samme måned som jeg ville hatt. Det er som om verden gnir det inn at jeg ikke fikk det til. Det er nok nå liksom!

Jeg har måttet jobbe masse med meg selv. Har følt at jeg er den eneste som mister, men det er faktisk veldig vanlig å miste første gangen. Det kunne jeg ønske noen fortalte meg da jeg var gravid. Man er ikke alene, selv om man føler seg veldig alene der og da. Og det er ingen fasitsvar på hvor lenge en skal sørge. Det er helt opp til hver og en. Jeg prøver å slå meg til ro med at jeg har mistet. Prøver å tenke at det var kroppens måte å ordne opp på. At det ikke ville vært forenelig med noe liv. Det var noe som gikk galt underveis, og det var ikke min feil. Og en dag vil jeg bli gravid igjen! Det høres stygt ut, men nå vet jeg i alle fall at jeg kan bli gravid. Tenker på de som prøver i flere år uten i det hele tatt få to streker. Det må jo nesten være like ille. Å ikke engang vite om en kan bli gravid!

Har du mistet før?

5 svar til “Følelser i etterkant”

Hanne ❤ Ida.
Kjenner meg igjen i denne posten, Ida. Jeg hadde en SA i juli, i uke 9. Så normalt embryo og hørte hjertelyd mandag, natt til lørdag mistet jeg. Det er det mest brutale jeg har opplevd i hele mitt liv.
Siden vi var på UL og alt så bra ut (95% sjanse for at alt skulle gå bra, 5% sjanse for ikke…), så hadde vi fortalt endel. ? Men for min del var det faktisk godt at jeg hadde fortalt. For når jeg fortalt venninner, så kom det frem at omtrent alle hadde mistet før de og! Så jeg fikk litt trøst der.
Jeg skulle hatt termin i februar 2020, og i går kikket jeg inn i termingruppa (er på samme sted som deg), og det var vondt. Det skal jeg ikke gjøre mer.
Gynekologen jeg var hos etter SA sa at etter en abort er man ekstra fertil.
Jeg krysser fingre og tær og fletter håret for at vi skal få en terminspire snart igjen, begge to. ❤
Klem.

Hei Peony!
Jeg er så lei meg for at du må kjenne deg igjen i dette innlegget ? Men det er godt å få en bekreftelse på at disse tankene er normale. Det er trist å lese din historie ? Og når man i tillegg har oddsene med seg og ikke mot seg..
Så bra du opplevde å ikke føle deg alene. Det er nok mye mer vanlig med abort en man tror, men det er få som snakker om det, desverre. Det hjelper å høre at man ikke er alene, da føler man kanskje ikke like mye på skyld. Vi fortalte det til noen få vi få vi også, og det var veldig godt å ha noen å lene seg mot, og to av de få jeg fortalte det til hadde opplevd å miste de også.
Jeg har også vært innom termingruppa flere ganger etter jeg mistet. Hvorfor gjør vi hverandre så vondt? Det er jo bare å gni det inn langt inn i sjela å gå inn der. Se hvor langt i svangerskapet vi kunne vært, om vi ikke mista… Jeg har vært der flere ganger, men jeg angrer hver gang!
Jeg har hørt det samme som deg, at man er ekstra fertil etter en abort. Jeg krysser fingre og tær for oss begge for at vi snart sitter her med positiv test og stor mage ❤️
Klem

Jeg synes det er trist at det ikke skal snakkes om. Er nok derfor det føles så ensomt. Føles som man har feilet.
Men vi er ikke alene! Av 10 jeg fortalte, var det 1 som ikke hadde opplevd SA/MA.
Jeg skjønner ikke helt hvorfor vi gjør det… Går inn i termingruppa. Kan det være en form for bearbeidelse av sorgen?
Vi hadde forøvrig prøvd i 3 år da jeg ble gravid. Var satt opp til time for IVF!
Kommer til å følge dere videre. ❤ Og hadde vært gøy om vi snart havnet i samme termingruppe.
Klem.

Det er nok helt sikkert derfor! Kanskje vi skal gå frem som ett godt eksempel å snakke høyt om det? Man har jo ikke gjort noe galt, men ja, det føles som man har feilet.. Men så hører man hvor mange som har opplevd det samme og innser at man ikke har gjort noe galt!

Ja, kanskje det er en form for bearbeidelse å gå inn på termingruppa? For meg føles det bare som å strø salt i såret.. Men kanskje det det er underliggende grunn til at vi gjør det.

3 år.. Det var lenge! Nå fikk jeg ordentlig vondt i hjertet mitt! 3 år er lenge! Mistet dere timen dere for IVF eller står dere fortsatt i kø?

Vi før krysse fingrene for samme termingruppe! Det hadde vært kjempe gøy! ❤️

Klem

Uff… jeg tente faktisk et lys for dere i går. I går var det nemlig den internasjonale minnedagen for barn som døde i svangerskapet i livets begynnelse. 15 oktober hvert år. Jeg har selv en liten stjerne jeg tenner lys for som hadde termin på datoen ti år før min neste termin som ble til storesøster.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.