Måned: september 2019

«Finnes det håp?» husker jeg at jeg spurte. Det fantes håp, det lille frøet vårt kunne være en av de som vokser tregt i begynnelsen. Det fantes absolutt håp. Ingen vits å tro det verste, men kanskje ha det litt i bakhodet at det kan gå galt hørte jeg langt i det fjerne. Knøttet vårt var på størrelse med ett embryo på 5 uker. Jeg var 6+6. Altså nesten 7 uker på vei.. Et embryo som vokser normalt vil ha ett hjerte som begynner å slå fra uke 5. Lille knøttet vårt målte 3 mm og hadde ikke noe tydelig hjerteslag enda. Det var ikke sånn det skulle være! Vi skulle jo se vår fremtidige baby på ultralyd og gråte en skvett av glede og dele bilde på termingruppa jeg var med i, slik alle de andre i gruppa gjorde. Det florerte av kvinner som delte tidlig ultralyd bilde i termingruppa «Januar 2020». Og endelig skulle det være min tur å dele bilde! Hanne og jeg skulle gå ut av bygningen, holde rundt hverandre i glede over å ha sett ett stort og tydelig embryo med ett bankende hjerte, ikke gå ut i uvisshet om hva som skjedde videre! Jeg skulle ta hcg blodprøve med to dagers mellomrom, og så komme tilbake til gynekolog en uke senere. Da ville han undersøke embryoet på nytt i tillegg til at han hadde hcg resultatene.

Vi gikk ut av lokalet og begge tenkte vel vårt. Jeg tenkte i alle fall det verste, men prøvde holde motet oppe. Hcg resultatene ga oss håp igjen. Hcg steg bra. Første hcg viste 23000. Det var veldig fine tall, og samsvarte med hvilken uke jeg faktisk var i. Stork ville gjerne ha tilbakemelding på hcg de også. De synes det var ett bra resultat og sa at det ikke var sikkert den fordoblet seg da tallene allerede var så høye. Så når neste hcg hadde steget til 30000 var både vi og Stork veldig fornøyd med stigningen. Kanskje det gikk bra likevel?

Både Hanne og jeg roet oss betraktelig og fikk håpet tilbake. Hcg hadde økt og jeg hadde alle symptomer fremdeles. Ikke hadde jeg blødd heller, så alt var som det skulle! Hver morgen kjente jeg etter symptomer, og de var der alle som en. Så deilig å kjenne symptomer!

11 juni kom og vi skulle tilbake til ultralyd. Vi hadde ett håp. Et stort håp! Hcg hadde jo økt! Gynekologen var ikke like positivt til hcg resultatet. Han synes det var litt for lavt. Jeg husker jeg nesten ble litt irritert på han. Jeg hadde jo søkt på hcg resultat og hadde veldig bra resultater og sett at det var normal stigning på Hcg kalkulator. Dessuten hadde Stork klinikk sagt det var bra stigning! Hva i huleste var det gynekologen snakket om? Jeg satte meg ned i gynekologstolen med hjertet i halsen. Hanne holdt meg i hånden og vi var begge nervøse, men trodde og håpet det beste. Nå skulle vi forhåpentligvis se at det lille knøttet vårt hadde vokst og se det bitte lille hjertet slå! Hjertet mitt falt i tusen knas når han sa at det ikke hadde vokst noe. Det var fremdeles veldig lite. Nå var jeg altså nesten i uke 8,men embryo var på størrelse med ett embryo i uke 5. «Ser dere det? Den bevegelsen dere ser der er hjertet»sa han mens han pekte på skjermen. Hva? Har hjertet begynt å slå? Det må jo bety noe? Jeg hadde jo lest at så lenge hjertet har begynt å slå er det betraktelig mindre sjanse for å miste! Dette måtte bety noe! Nå var det to hjerter som slo inni meg. Mitt hjerte og hjertet til lille knøttet vårt. Det var utrolig rart å tenke på! Jeg satt der med tårer i øynene, mens Hanne stod inntil meg å så på det bankende hjerte på skjermen. Med ett rev gynekologen håpet ut av armene våre. Han mente at embryoet mest sannsynlig ville dø ut av seg selv. At jeg mest sannsynlig ville gå eller gikk gjennom en MA, og at det var derfor det ikke hadde vokst noe. Men det forklarte jo ikke det bankende hjerte! Han sa at dersom det ikke hadde vokst noe til neste kontrolltime så ville han ta opp muligheten for abbortpille. Uaktuelt tenkte jeg! Jeg kommer aldri til å ta noen piller for å avslutte mitt svangerskap så lenge knøttet har ett hjerte som slår! Så lenge det slår finnes det håp! Jeg fikk ny time, men jeg ordnet meg time hos en annen gynekolog for en second opinion. Både Hanne og jeg ønsket en ny gynekolog som kunne se på lille knøttet vår. Abbortpille du liksom!

17 juni hadde jeg time hos en ny gynekolog. Privat, vel og merke med så kort varsel. Hanne kunne ikke bli med meg på denne timen og jeg følte meg ekstra sårbar og alene. Rundt meg på venteværelset satt det flere par. Kvinner med store flotte gravide mager og alle hadde de med seg noen. Her kommer jeg da, helt alene, redd sårbar, og stor voksene mage hadde jeg heller ikke. Jeg kunne ønske jeg kunne krøpet under jorda mens jeg satt der å ventet. Det var så uendelig vondt å sitte der å se på alle disse lykkelige, flotte damene som var kommet så langt i svangerskapet. Jeg måtte en tur på toalettet for å tørke tårene ett par ganger mens jeg ventet på min tur. Kunne så underlig ønske Hanne var der med meg. Jeg trengte hun så! I dag skulle jeg få vite hvordan fremtiden vår ble. Om vi skulle få baby og bli verdens lykkeligste eller om jeg skulle presse ut det som kunne blitt babyen vår i do noen dager senere.

«Her var det ikke mye å se. Svangerskapet har rett og slett gått til grunne». Det man før kunne se var antydning til noe som kunne likne en reke var nå helt umulig å gjenkjenne. Embryoet var dødt, men kroppen hadde ikke støtt det ut. Jeg bar på det som skulle bli var baby, men som nå var dødt! Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg var helt fra meg og der satt jeg helt alene å måtte ta i mot beskjeden. Ja, vi var klar over at det kunne være utfallet, men helt forbredt på noe sånt blir man nok aldri. Han spurte om jeg ville dra rett til sykehuset å starte behandlingen eller om jeg ville vente til Hanne kunne være med dagen etter. Jeg klarte ikke tanken på den reiseveien alene, og heller ikke starte behandlingen alene. Jeg var nødt til å ha med Hanne.

17 mai kom og vi var verdens lykkeligste! Vi skulle bli foreldre! Vi fant en terminkalkulator på nett som viste at termin ville være 26 januar. Jeg ble fulgt opp hos legen og hcg økte som den skulle. Det var helt fantastisk å føle på alle symptomene jeg kjente. Ømme bryster var vanligvis ikke noe jeg satte pris pp, men nå som jeg var gravid elsket jeg virkelig å kjenne at de var ømme. Det ga meg på en måte en ro å ha symptomer. Vi hadde allerede startet å kjøpe litt babyklær. Det startet vi vel egentlig med for flere måneder siden. Vi hadde lest at det kunne være lurt å ha noen klær fremme som man stadig så, for å minne seg på at det ville ordne seg til slutt, hvis man fikk mange negative tester osv. Det aller første vi kjøpte var ett par Adidas sko i størrelse 20 som mini kunne bruke når han/hun hadde begynt å gå. Litt tidlig å kjøpe sko kanskje, men de skoene skrek etter oss!

Dagene gikk og det var helt fantastisk å vite at det var ett lite frø i magen min som daglig vokste. For hver uke som gikk hørte vi på babyverdens podcast uke for uke. Appen kan du finne her Uke for uke. Vi leste også om embryoet uke for uke også, og der var fascinerende å lese hvordan den lille i magen utviklet seg daglig og ukelig! Jeg tok tester i blant bare for å se at jeg fortsatt var gravid. Jeg hadde jo alle symptomene og alt sånn, så jeg visste jo at jeg var gravid, men for min egen trygghetsskyld så tok jeg test i blant, og den var jo selfølgelig positiv alle som en! Men det var fint å se at hcg økte også, med tanke på ukesindikatoren øker i antall uker ut i fra hvor høy hcg man har. 5+ er det høyeste indikatoren viser. Nå hadde den økt fra 1-2, til 5+ på disse ukene.

Stork Klinikk krever at man tar tidlig ultralyd rundt uke 6. Dette for å se at alt er i orden, at fosteret utvikler seg normalt osv. Vi gledet oss utrolig mye til tidlig ultralyd! Fra å følge med på utviklingen uke for uke i en app for nå snart kunne få se den lille i magen. Vårt lille knøtt som vokser inne i magen min! Dagen kom endelig. 5 juni! Endelig skulle vi få se deg!

De neste dagene etter inseminasjon gikk fint. Jeg stresset ikke like mye som sist med å teste. Ved første forsøk testet jeg meg så tidlig som 6-7 dager etter inseminasjon. Egentlig helt tullete, men man vil så gjerne se to streker! Det som stresset meg litt var at jeg skulle ta graviditetstest på 17 mai! Selveste 17 mai! 17 mai ville bli en fantastisk fin dag, eller helt ræva..

Jeg husker jeg snakket med en bekjent om at vi prøver bli gravid. Fortalte henne at vi nettopp hadde vært i Danmark der jeg ble inseminert. Og jeg sa jeg gruet meg til å teste. Og helt ut av det blå sa hun «Det ordner seg». Hun var sikker på at jeg ville få positiv test. Merkelig nok slo jeg meg til ro med det. Men stemte det?

11 dpo tok jeg en graviditetstest, og som vanlig gransket jeg den herfra til månen. Åpnet den opp å så på stripen. Tok bilde av den med negativ, gikk ut i sollys og Gud vet hva jeg ikke gjorde for å se etter to streker. Men det verste var ar jeg synes jeg så to streker! Ville ikke gi Hanne noen falske forhåpninger, for jeg ga hun nok av falske forhåpninger forrige forsøk med å vise hun hver eneste test jeg tenkte kanskje kunne være positiv. De var jo aldri positive, men legger du godvilja til kan du se alt du vil… Jeg bare ga den til Hanne og hun så på den og det var det. Den var nok ikke positiv denne heller… Det var jo fremdeles flere dager til 17 mai. Var fremdeles 5 dager igjen! Men vi tenkte nok begge to at det ikke gikk denne gangen heller…

Dagen etter hadde vi vært på et kjøpesenter, og inne på det ene apoteket var det en del tilbud på litt forskjellige merker, blant annet graviditetstester. Da kjøpte vi to tester. En med ukesindikator og en vanlig test, begge fra ClearBlue. Vi tenkte å vente noen dager med å teste, for jeg testet jo tross alt i går… Men vi klarte ikke vente så lenge.. Vi er nok ikke alene om å slite med å la graviditetstester bli liggende i flere dager uten å teste.

Vi ble enige om å teste. Det var alt for vanskelig å la de ligge. Man ønsker seg jo inderlig to streker! Det er det eneste man tenker på i en pp(prøveperiode). Det går jo helt i hodet på en.. Jeg tok testen og ventet som vanlig på kun en strek. Mens jeg satt der på do å ventet utålmodig på at testen skulle bli ferdig så jeg at en lys blå strek sakte kom til synet. Jeg fikk tårer i øynene, og sa «Hanne… Jeg..jeg tror jeg er gravid!»

Vi studerte testen.. Så vi virkelig riktig? Var vi gravide?? Vi satt begge to rimelig i sjokk på baderomsgulvet.. Jeg tok den andre testen med ukesindikator.. 1-2 uker gravid! Gravid! Vi skulle ha barn! Jenta mi, vi skal bli foreldre!!!

Vi kjøpte inn enda fler tester for å være 100 % sikker. Vi var vel egentlig sikker, men vi turte ikke tro på det.. I tillegg tok jeg noen andre tester vi hadde hjemme som vi hadde bestilt fra billige-tester. Det ble en del tester til slutt, men alle var positive! Vi var i sjokk fremdeles… Vi skulle ha barn!

I ettertid før positiv test la jeg merke til at det stakk i magen når jeg nøys, hostet eller strakk meg. Jeg tenkte ikke noe over det. Ikke før jeg søkte på tidlige symptomer på graviditet og jeg kom over ei som spurte om det kunne være ett tegn å få vondt i magen når hun nøys og hostet. Det var jo akkurat slik jeg hadde det jo! Svaret hun fikk var at det kunne være et symptom på graviditet. Ligamentsmerter heter og det er smerter i «festene» der livmoren sitter fast, disse kommer ofte pga livmor vokser og strekker seg. Jeg hadde også litt ømme bryster, men denne gangen kjente jeg ikke etter slik som første forsøk. Da kjente jeg så godt etter at jeg hadde alt av symptomer. Kjenner man godt nok etter så kan man kjenne det man vil kjenne tenker jeg.. Så på dette forsøket kjente jeg ikke etter. Men bemerket meg disse stikkingene og ømme bryster..

Den kvelden etter positiv test var spesiell.. Det var ikke lenger bare oss to lenger. Det var oss to og ett lite frø i magen min som skulle få ett bankende hjerte og som skulle bli babyen vår!

Som jeg skrev i forrige innlegg var det flystreik, så vi tok båten over til Danmark. Stork Klinikk har hele veien sagt jeg skal ta eggløsningstester morgen og kveld, og det gjorde jeg. Jeg husker jeg tok en kl 9 på morningen som ikke viste maksimal fertilitet, men noe fikk meg til å ville ta en ny test kl 13 samme dag. Jeg aner ikke hvorfor, men jeg tok da en ny test. Maksimal fertil! Da fly ikke var aktuelt for oss så ble det Danskebåten, og jeg kjente jeg var glad for at jeg tok en eggløsningstest ekstra, for hadde jeg ventet til kvelden med ny test, og allerede vært maksimal fertil siden formiddagen samme dag så kunne det fort vært for sent med inseminering. Da kunne vi ikke ha tatt båten før dagen etter, og ikke vært fremme før morningen etter der igjen. Altså nesten to døgn etter maksimal fertil.. Da hadde det nok vært for sent for ett forsøk.

Vi hadde time hos Stork klinikk den 2 mai, kl 11:30. Vi kom i land rundt 8, så vi hadde noen timer på oss i København før timen. Vi leide elektrisk sparkesykkel for å komme oss rundt i København. Vi var veldig rolige.. Vi kjente ikke på noen nervøsitet eller noe som helst!

Da vi kom inn på klinikken ble vi som vanlig møtt med varme. Hanne skrev på ny i dagboken, og denne gangen skrev hun at hun håpet dette var siste gang vi kom til Stork før søskenforsøk. Vi hadde på forhånd spurt etter samme dame som inseminerte meg sist, så gleden var stor da det var hun som hentet oss. Hadde det vært en helt normal gynekologisk undersøkelse så hadde det ikke spilt noen rolle om det var forskjellige personer, men når man skal gjøre noe så stort som å prøve å få barn og ligger der sårbar og «naken» så er det godt å ha noen man «kjenner», og som også «kjenner» oss. Blir en liten trygghet i det også. Inseminasjonen var fort gjennomført, men denne gangen «følte» jeg ikke så mye verken fysisk og psykisk. Hadde ikke disse typiske menstruasjonssmertene slik som sist, og ikke følte vi noe spesielt psykisk heller. Vi tok det helt med ro, og det var nesten litt skremmende at vi ikke reagerte slik som sist. Vi lå der en times tid, deretter dro vi videre. Det var fremdeles noen timer til båten gikk så vi spiste litt mat og slappet av. Vi dro også innom en butikk å kjøpte ananas juice. Det skal visstnok være ett kjærringråd å spise ananas etter inseminasjon, og det skal hjelpe på implantasjon av embryo. Om det stemmer vet jeg ikke, men det skader ikke å prøve. Ananas juice var i alle fall det nærmeste jeg kom på båten.

Det er stor forskjell på prisen for donorsæd. Det avhenger om du ønsker anonym eller ikke anonym donor, om du velger IUI eller ICI sæd og hvor mye MOT du bestiller.

Jeg skjønner at du kanskje ikke forstår noe av det jeg skrev over, og derfor skal jeg forklare disse begrepene litt nærmere.

IUI og ICI sæd

ICI sæd er ikke renset. Denne sæden inneholder alle de naturlige væskene som finnes i et normalt ejakulat.

ICI sæd (urenset sæd) kan brukes til ICI ( intracervical inseminasjon). På denne behandlingen brukes en sprøyte for å inseminere sæden vaginalt. Dette blir nesten som samleie.

ICI sæd kan kun brukes til IUI-, IVF- eller ICSI-behandling hvis klinikken du skal behandles på kan rense strået før behandlingen. ICI donorsæd kan ikke brukes til IUI da urenset sæd direkte inn i livmoren kan foårsake en uheldig reaksjon.

IUI sæd inneholder renset sæd tibredt på et laboratorium. De naturlige sædvæskene er fjernet og det inneholder kun svømmedyktige sædceller.

IUI sæd er klar til bruk til inseminering der sæden blir direkte inseminert i livmoren. Med denne metoden når mange sædceller egget, og derfor er sjansene for å bli gravid større sammenlignet med ICI behandling der sædcellene kun blir sprøytet inn i vagina.

IUI sæd vil da naturligvis være dyrere, da den er renset og klar til bruk.

MOT (motility) er et tall som viser hvor mange sædceller som er svømmedyktige. MOT måles i millioner pr. ml. Vi brukte MOT20, så så det vil da bety at det var 10 millioner levende sædceller i en dose på 0,5ml. Det er 20 millioner pr.ml.

MOT vil altså si hvor god kvalitet det er på spermen. Jo høyere MOT, jo større sjanse for å bli gravid. Er det inseminasjon du skal gå for så bør du gå for MOT20 eller høyere om du finner.

Velger du derimot IVF som behandlingsmetode, så er ikke anfall sædceller like viktig, da befruktningen foregår utenfor kroppen. Det kan likevel hende klinikken ønsker høy MOT, så det kan være lurt å høre med klinikken på forhånd.

Ved vårt første forsøk brukte vi som sagt MOT 20 og IUI sæd. Vi tenkte det var bedre å betale litt ekstra enn å betale mindre og kanskje ha mindre sjanse for å lykkes. Nå viste det seg jo at jeg ikke ble gravid, så det trenger ikke nødvendig ha noe å si, men det kan lønne seg å ha høy MOT

Hva betalte vi?

For IUI sæd og 20MOT betalte vi 1032 Euro, som tilsvarer 10856 Norske kroner. I tillegg kommer det en kostnad på frakt fra sædbanken du bestiller fra, til klinikken du skal behandles på. Klinikken tar seg betalt for å oppbevare den. Det er ett depotgebyr på 1500 DK i året. Det tilsvarer 2100kr. Jeg husker ikke beløpet for frakt. Men til sammen, med depot og sæd kom det nok på rundt 14-15000 kr alt i alt.

Så må du ikke glemme transport. Du må jo komme deg dit også. Vi valgte fly første gang, noe som var veldig dyrt. SAS vet å ta seg betalt, så vi gikk for Norwegian. Tur retur kom vel det på rundt 6-7000 kr. Man må jo bare kaste seg rundt og komme seg til Danmark så fort man er maksimal fertil.

For selve inseminasjonen betalte vi 3750 DK, som i Norske tilsvarer 5240 kr. Nå er vi allerede oppe i rundt 26000 kr.

Vi valgte å bo på hotell en natt etter inseminasjonen, da vi hadde hørt at det var gunstig etter en behandling. Ikke stresse og bare slappe av. I tillegg måtte vi jo ha mat og drikke på turen. Så for å runde av alt i alt så kom første forsøk på nesten 30000 kr. Det er mye penger når man ikke engang sitter med en voksene mage og positiv test…

Man må jo nesten bare prøve å tenke positivt på det hele. Før eller siden vil man jo ha premien i armene. Det vil være verdt det til syvende og sist, det bare vet jeg!

Neste forsøk (som var 2 mai) ble langt billigere, da vi fant ut at 30000 for hvert forsøk ble litt mye. Nå hadde vi jo valgt mister right som donor og valgt den dyreste måten å komme seg til Danmark på. Sånn hadde vi ikke råd til å fortsette i det lengre løp.. Denne gangen måtte vi senke kriteriene litt. Vi kunne ikke være så nøye på donoren vår. Vi kunne ikke lenger grave dypt i Cryos skattkammer for å finne den «perfekte» donoren som lignet mest mulig på Hanne.

Denne gangen hørte vi med klinikken om de hadde noen donorer som kunne passe oss, da dette var langt billigere. Alternativ A synes vi hørtes alt for lys ut. Vi ønsket en donor med svart hår, for å matche Hanne litt i alle fall, og alternativ B følte vi ikke passet oss da barnet mest sannsynlig ville fått afro, og når ingen av oss har det bekymret vi oss for om barnet ville følt seg utenfor og anderledes blant oss.

Men så kom de med ett annet forslag som var akkurat det vi gikk for. De kunne finne noen donorer på European sperm bank som passet våre kriterier og sende oss noen forslag, så kunne vi velge blant en av dem. Vi fikk ikke opp noe bilde av donorene, og det var nok derfor det ble billigere. Så da valgte vi en donor kun ut i fra den lille informasjon vi fikk fra dem. Høyde, vekt, etnisitet, øyenfarge og hårfarge. Dette kostet 4200 DK som tilsvarer 5869 Kr, pluss 895 DK som til svarerer 1250 kr for frakt. Det vil si rundt 7000 kr. Forrige donor kostet nesten 11000,så allerede her hadde vi spart 4 tusen bare på å ikke være så «kresne» i valg av donor.

Denne gangen tok vi heller ikke fly, for det var flystreik akkurat rundt den tiden jeg var maksimal fertil, så Norwegian visste å utbytte det og tok 16 tusen kroner for tur retur Danmark! Det kom ikke på tale! Så da ble det Danskebåten! Det ble faktisk en utrolig koselig tur. Nesten en liten miniferie, og vi fikk noe helt annet å tenke på på vei hjem. I neste innlegg vil jeg fortelle dere hvordan dette forsøket gikk.