Ukategorisert

Åpner litt opp om sannheten

Jeg lever fremdeles! 12 mai 2020 er siste innlegg fra meg! Det er jo nesten ett helt svangerskap siden! Kunne ønske jeg kunne si at at jeg har vært borte i 8 måneder fordi jeg har vært så mye plaget med kvalme og andre typiske graviditetspalger, men det er desverre ikke tilfellet.

Jeg har en haug å oppdatere dere på! Har skjedd så utrolig mye på disse 8 månedene. Jeg vet ikke engang hvor jeg skal begynne! Men først av alt. Corona. Møkka corona! Corona kan bare kjøpe en returbillett til Kina og aldri komme tilbake! Skrev så vidt om corona før jeg tok en lang pause i fjor. For dere som har lest bloggen min så skulle Hanne og jeg dra til syden i fjor sommer og pleie kjærligheten etter alt vi har vært gjennom. Det tar på psykisk å gå gjennom slike nederlag som vi har hatt, og vi så virkelig frem til å komme oss vekk og få noe annet å tenke på. Men det fikk vi åpentbart ikke gjort. På den tiden var det ikke nekta å reise utenlands, men det var frarådet. Vi tok selvfølgelig ikke den sjansen selv om vi hadde veldig behov for å komme oss bort. Jeg skjønner egentlig ikke hvorfor det var tillatt å reise utenlands i det hele tatt tatt, og at turister skulle få komme til Norge. Folk døde og dør jo av denne pandemien, det er jo ikke en lek dette her. Skjønner de som må reise av diverse grunner, men den grunnen skal være ganske sterk spør du meg.

Da jeg startet denne bloggen var det ingen intensjon om at jeg skulle fortelle hvem vi var eller skrive noe som kunne avsløre vår identitet slik at ingen kunne gjenkjenne oss før vi faktisk var gravide. Så jeg har vridd litt på sannheten her og der så vi ikke er gjenkjennbare, men nå er jeg så lei! Lei av venting, lei av at det skal være så hemmelig og lei av å ikke kunne blottlegge meg helt her på bloggen. Så fra nå av kommer jeg til å skrive ting litt slik som de er, og ikke vri på sannheten, så får de som kjenner oss igjen bare kjenne oss igjen. Har jo en familie som har ett litt sykt syn på det at to jenter skal få barn, så det var vel derfor jeg ikke ville bli gjenkjent. Orket ikke pes fra de oppi alt vi skulle gjennom. Og jeg vil helst ikke at de skal få vite noe før vi faktisk er gravide, men sannsynligheten er vel liten for at de finner denne bloggen.

Pappa mener det er egoistisk at to av samme kjønn får barn. Barnet kan bli mobbet for å ha to mødre eller to fedre. Vet du hva pappa? Barn blir ikke født med fordommer! Det er på grunn av slike som deg som gjør at barn får fordommer. Fordommer kommer hjemmefra og fra de voksne.

Bestemor mener at det er helt feil at to av samme kjønn får barn. Det er ikke riktig i følge henne. Det skal være mann og kvinne. Bestemor, vi lever ikke i 1950, tidene har forandret seg! Hun kommer nok til å sette seg på bakbeina når hun får vite at vi er gravide en gang i fremtiden. Og jeg orker rett og slett ikke negativitet fra familien oppi alt dette.

De har alltid lurt på når søsteren min skal få barn. Hva med meg? Hvorfor har ingen spurt meg? Og da søsteren min fikk nummer 2,så sa Bestemor «nå kommer det ikke fler barnebarn.. Hva med meg?? Jeg har like rett på å få barn som søsteren min! Og i 2021 er det faktisk mer eller mindre like normalt at to kvinner får barn som mann og kvinne! Det var dagens utblåsning! Tilbake til coronaprat.

Hele 2020 har i grunn vært preget av redsel for corona. Jeg har besteforeldre som er gamle som mest sannsynlig ikke vil tåle å bli smitta og i tillegg har jeg en mor som er i risikogruppa. Ja, mor. Forrige innlegg skrev jeg at faren min er syk. Nå som jeg ikke lenger orker vri på sannheten kommer sannheten ut. Mamma er syk. Ikke pappa. Pappa snakker jeg sjeldent med. Mamma er syk. Hun har hjernekreft. Uhelbredelig! Den 1 september fikk jeg en forferdelig trist beskjed. Mamma hadde maks 1 år igjen å leve. De kunne ikke gjøre mer for henne.. Svulsten hadde vokst for mye. For to dager siden fikk jeg atter en gang ett slag i trynet. Jeg har vært så langt nede at jeg ikke visste at det gikk an å komme lenger ned. Hun har noen måneder igjen. Ut fra hvordan jeg tolket det snakker vi om kanskje 2-3 måneder. Jeg orker ikke miste mamma. Åpenbart må jeg jo det, men skjønner ikke hvordan jeg skal klare meg uten mammaen min. Vi har ett så sterkt og godt bånd, og sakte, men sikkert har jeg sett mamma svinne hen fra den mammaen hun er gang var. Mamma var en person som kunne se tvers gjennom meg og så hvis noe plaget meg, hun hadde mye godt å komme med i form av ord som jeg alltid kommer til å ta med meg videre. Det siste året har det blitt vanskeligere og vanskeligere å føre en samtale med henne, og nå er det umulig. Hun har mista mye språk. Jeg vil si sikkert 80%. Hun finner ikke ord og klarer ikke lenger føre én samtale. Kunne ønske hun hadde fått kreft i milten i stedet når hun først skulle få kreft. Da kunne jeg beholdt mamma til hun døde. Ha gode samtaler med mamma med en kopp kakao under nattehimmelen slik vi brukte. Bare høre på stillheten og ha gode samtaler. Nå har jeg mistet mamma litt og litt. Så jeg går allerede gjennom en sorg over å ha mistet mamma, og så må jeg gjennom enda en sorg når hun faktisk dør. Jeg kunne så ønske jeg kunne ha en ordentlig samtale med henne før hun dør, men det går jo ikke. Det er en stor sorg for meg.

Nå er jeg brutalt ærlig om hva jeg føler, og dette handler absolutt ikke om veien til å bli gravid, men jeg måtte bare få ut litt følelser.

En annen ting jeg har holdt skjult for å ikke røpe vår identitet er noe jeg må gå ganske langt tilbake i tid for å forklare. Det handler om da jeg var gravid i mai 2019. Jeg skrev at kusina mi også var gravid og da jeg mistet var det forferdelig vondt. Dette stemmer godt, men det var ikke kun hun som var gravid. Jeg, søstra mi og kusina mi gikk gravide samtidig. Søsteren min hadde termin i november, kusina mi i januar og jeg to uker etter kusina mi. Vi skulle kose oss så mye med å gå gravide sammen. Trioen. Så sorgen var uendelig vond da jeg mistet og jeg måtte oppleve to voksende mager i nær familie. Jeg var med i to babyshower, og det var så vondt. Begge gangene stod de å tok bilder sammen med gravidmager mens jeg stod på sidelinjen. Jeg skulle stått sammen med dem. Snart har sønnen til kusina mi bursdag, og fremdeles tenker vi på at barnet vårt snart skulle hatt bursdag to uker etter hennes sønn. Det har vært veldig sårt, men ting går bra nå altså. Nå er det såpass lenge siden at det ikke gjør vondt. Litt sårt til tider når jeg ser at de møtes med barna og vite at egentlig skulle barnet vårt vært med å lekt også, men vi kommer dit en dag at vi får barn. Det bare vet jeg.

Jeg tror jeg lager ett nytt innlegg om det som handler om veien til å bli gravid. Føler det blir litt ryddigere. Det innlegget kommer i dag det også.

Det er godt å være tilbake her!

4 kommentarer

  • C

    Så trist å lese om all motgangen dere har møtt på veien ❤️ Kjenner meg igjen i veldig mye du skriver, merkelig nok har vi mye til felles. Mistet mammaen min for litt over et år siden, ikke samme diagnose, men hun hadde demens, så det med tap av språk og det å gradvis miste en så nær, er ufattelig tungt. Jeg følte at jeg mistet mammaen min mange ganger før hun tilslutt var helt borte. Helt forferdelig trist.

    Vi har også vært i Danmark og gjennomført forsøk (to damer vi og), og har i løpet av det siste året gjennomført tre inseminasjoner og et IVF-forsøk. Har blitt gravid på to av disse, og mistet begge. Hjerteskjærende ❤️ i likhet meg deg, ble min beste venninne gravid to måneder etter meg, og hun nærmer seg slutten, mens jeg er på stedet hvil.

    Og ikke nok med det – oppskriften din fra Porsgrunn var helt lik min protokoll i DK nå sist.

    Har ikke for vane verken å lese blogger eller kommentere så mye, men jeg kjente meg så veldig igjen i mye av det du skriver, så klarte ikke la være.

    Ellers vil jeg bare ønske dere masse lykke til med prosessen videre ❤️ Håper dere lykkes veldig snart! Og hvis du vil følge min reise på veien, så finner du meg på insta – soskendrom.

    • Ida

      Så gøy når man kommer over noen man kjenner seg igjen i! Veldig trist å lese on moren din. Demens må være en forferdelig sykdom på lik linje som kreft. Det er jo også en dødelig sykdom og man mister vedkommende på mange området før man mister personen for godt 😥 Hvordan har du det nå 1 år etter? Har du noen gode råd å komme med på veien?

      Det er så vondt å miste 😥 man knytter seg jo til den lille i magen og man ser for seg fremtiden som en familie, og plutselig går alt i grus.. 😥 Skal dere prøve noe i nærmeste fremtid? Æsj, ja det er så vondt og bittert når noen man står nær er gravid. Evig påminnelse om at en selv ikke har fått det til..

      Veldig hyggelig at du la igjen en kommentar, og jeg skal definitivt gå innom instaen deres for å lese og følge historien deres.! Krysser fingrene for at vi begge lykkes snart ❤️

  • Ragnhild

    Så hyggelig med et nytt innlegg! Har jo lurt på hvordan det går med dere, siden det var så mørkt sist. Veldig trist å høre om din mors sykdom. Kan ikke forestille meg hvor vanskelig det må være ❤ håper på et lysglimt i form av et svangerskap for dere ❤

    • Ida

      Så hyggelig at du har lurt på hvor vi har blitt av. Veldig hyggelig at vi har vært savnet her inne 😊 Det er utrolig vanskelig alt sammen 😥 Hun er ikke seg selv lenger. Kun ett skall av den hun en gang var og det er vondt. Det håper virkelig jeg også 🤞🏻❤️ Da hadde jeg/vi fått tankene over på noe annet og hatt noe å se frem til ❤️

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.