Tanker

Nedtur på nedtur

Det har vært så utrolig mye som har skjedd den siste tiden, og jeg har ikke hatt energi til å skrive noe. For det første, som sikkert fler av dere lurer på – jeg ble ikke gravid denne gangen heller. Jeg blir så motløs. Vi skulle ta en pause om det ikke gikk denne gangen. Ta en pause for å nyte hverandres tilværelse og fokusere på forholdet. Vi skulle til syden og hadde fler koselige planer. BAM – coronaviruset kom.. Da kunne vi drite i syden og planen våre også. Det er noe annet når man er tvunget til en pause på ubestemt tid og det å selv bestemmer at vi skal ha en pause. Da har man litt kontroll, men nå aner vi ikke hvor lenge vi må vente, og pausen ble ikke slik vi ønsket.

I tillegg til corona og at jeg ikke ble gravid så har faren min vært veldig syk. Vært inn og ut av sykehuset siden starten av mars. Jeg har måtte endre tankesett fullstendig. Jeg har på kort tid måtte innfinne meg i at realiteten er at jeg vil miste pappa før jeg hadde trodd. Jeg har måtte bli kjent med nye, skumle tanker. «Dette blir nok hans siste 17 mai». «Jeg vet ikke om han er her til jul». «Jeg vil feire bursdagen min med han, for det blir nok den siste han er med på». På de mest kritiske dagene visste vi vel ikke om han kom hjem igjen noen gang. Jeg er veldig knyttet til pappa så dette har vært en tung prosess. Jeg tror aldri man kan være helt forberedt på å miste noen man er glad i. Og det at corona herjer i tillegg hjelper jo ikke på. Blir han smittet så har jeg i alle fall ikke en pappa lenger.. Men han får hjemmesykepleien til seg flere ganger daglig, og vi har blitt enige om at livsglede oppi det hele burde spille noen rolle. Så jeg er hos han noen dager hvis jeg føler meg 100% frisk. Han kan like gjerne bli smittet av en hjemmesykepleier som av noen på sykehuset eller av kona hans som jobber med mange mennesker, så vi følte dette var riktig valg å ta. Hadde det ikke vært for corona så ville jeg helt klart vært der enda oftere, men jeg er livredd for å smitte pappa med noe. Har jeg litt vondt i hodet eller tett i nesa så er det nok til at jeg holder meg hjemme. Her om dagen drømte jeg at jeg var i begravelsen hans faktisk. Helt forferdelig drøm.. Og i drømmen så drømte jeg at han døde veldig brått, og jeg ville skrive ett brev til han som han kunne få med seg i graven, men jeg rakk aldri gjøre den ordentlig bra – for alt gikk så fort.. Kanskje det er kroppen min som forsøker å forbedre meg. Jeg aner ikke. Men én ting vet jeg, og det er at jeg ikke er klar. Jeg blir aldri klar til å miste pappa. Jeg vet ikke hvordan jeg skal komme meg gjennom det.. Jeg sliter med å sovne om kveldene, for det er da de verste tankene kommer, og i blant så gråter jeg meg i søvn. Jeg kunne ønske jeg var gravid i alle fall, for da hadde jeg hatt noe positivt å se frem mot i den vonde tiden som vil komme, men neida.. Føler alt går mot meg..

Planen var at vi skulle prøve i Norge etter pausen. Men jeg måtte ned 5 kilo i vekt for å få hjelp. De siste måneden har ikke akkurat vært preget av trening og sunne vaner. Det har blitt mye dritt mat. Når jeg tenker meg om nå, så tror jeg egentlig at jeg trøstespiser. Jeg har i alle fall gått en del kilo opp på kort tid, så nå er vi enda lenger unna å få prøvd i Norge. Motivasjonen burde absolutt være der for å gå ned i vekt. Vite at da får jeg hjelp i Norge, men neida. Jeg gjør det motsatte. Jeg bare spiser meg tykk. Hvor er fornuften i det?

Når det blir lov å ta båten over til Danmark så ønsker jeg å gjøre ett forsøk til på Stork klinikk mens vi venter på at jeg skal klare gå ned i vekt. Men denne gangen tror jeg at jeg vil prøve «naturlig». Det var jo tross alt da jeg ble gravid den ene gangen. Jeg brukte ikke eggløsningssprøyte eller noe som helst. Jeg har så lyst å bli gravid! Og kvinner rundt meg blir jo gravide og føder på løpende bånd!

Venninna vår venter sitt andre barn nå. Og da hun var gravid med sitt første barn så hadde vi bestemt oss for at vi ville ha barn, og her er vi enda… Og hun venter sitt andre.. Deprimerende. Og i skrivende stund er en annen venninne på sykehuset nå for å føde sin sønn. I tillegg mistenker jeg at jeg har endometrise. Jeg har fått time på gynekoligisk på ahus i juli, så da håper jeg det går fort derifra for å få hjelp og bli utredet slik at vi fortere blir foreldre.. Som dere ser så smiler livet til oss.

Én kommentar

  • Ragnhild

    Uff, så vondt at livet butter sånn i mot i perioder. Håper du får beholde pappaen din litt til, og at du snart sitter med en liten baby i magen <3

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *