My oh my… Det er så mye som har skjedd siden sist! 2021 har vært et turbulent år med mye følelser og nedturer. 2021 var året jeg mistet mamma, det året jeg måtte hente frem uante krefter jeg ikke ante levde inni meg.. Å miste mamma er det tyngste som noen gang har hendt meg. Jeg savner henne så utrolig mye, og sorgen er fremdeles tung å bære. Første halvåret av 2021 brukte jeg på å sørge over at mamma ble dårligere og den andre halvdelen av 2021 brukte jeg på å sørge over å ha mistet mamma. Men 2021 har kommet med noen lyspunkter også. Jeg tror det ligger en mening bak det som har skjedd etter mammas bortgang. I desember overtok vi vår første leilighet. Endelig er vi stolte eiere av egen leilighet! Og to uker etter vi fikk vite at vi hadde fått leiligheten ble vi oppringt av Porsgrunn om at de hadde en time til oss for snakk om medisinering, donor osv. Så ballen har virkelig rullet, i positiv forstand.

Ventetiden på å få kommet i gang i Porsgrunn har vært uendelig lang. Porsgrunn sykehus hadde på daværende tidspunkt ikke mulighet for behandling med donorsæd, men de jobbet med å få det på plass. Det var bare flaks at vi «fant» Porsgrunn.. Eller, rettere sagt – søsteren min minnet oss på at det er fritt sykehusvalg, og dermed fant vi frem til Porsgrunn. Men i og med at de ikke hadde mulighet for behandlinger med donorsæd tok det lenger tid enn vi trodde. Først trodde legen at det var stor sannsynlighet at dette var i orden våren 2021, men våren kom og våren gikk. Jeg tok jevnlig kontakt med de, og det gikk i riktig retning. Små skritt vel og merke, og jeg fikk et ørlite håp her og der, men det ble ingen behandling i 2021. Skjønner at mye må på plass, men når man har en så stor drøm som det å få barn så blir alt så endelig lenge. Jeg takker og bukker Porsgrunn sykehus for at vi får behandling der. De har virkelig stått på for at likesinnede skal få samme mulighet som heterofile.

Timen på Porsgrunn gikk veldig bra og vi snakket med legen om donor. Vi får ikke velge selv, da vi får behandling offentlig, men vi fikk komme med noen preferanser. Han skulle forsøke finne en donor som har mørke trekk slik som Hanne sånn at det blir en blanding, men han kunne ikke love noe.

Jeg tenker tilbake på de 5 forsøkene på Stork klinikk. Vi betalte flere tusen for å velge og vrake i 2019 og 2020, men nå har vi kommet dit hen at det viktigste for oss alt i alt, er at ungen er frisk. Vi vil så gjerne ha vårt etterlengtede barn. Man får et litt annet perspektiv på ting med tiden. Først så ønsker man seg så gjerne et barn som ser sånn og sånn ut, men nå er fokuset virkelig snudd. Et friskt barn er det viktigste for oss. Så får det andre være et pluss. Et frisk barn har selvfølgelig alltid vært det viktigste, misforstå meg rett. Men når man ser en jungel av mulige donorer foran seg så blir man litt opptatt av etnisitet, høyde, hårfarge osv osv. Det eneste vi nevnte for legen var at vi gjerne ønsket oss en mørk donor. For jeg kjenner jo litt på «presset» og redselen for at Hanne ikke skal føle tilhørighet til barnet, i og med at det er jeg som bærer det frem. Det er allerede mine gener, så da hadde det vært fint om hun i alle fall kunne «kjenne seg igjen» i hudfargen.

Hanne har nevnt en problemstilling for meg. Hun er jo fra Colombia, og hun jobber i barnehage. I barnehagen har de morsmålsdagen der flagg fra hvert barn blir hengt opp for å feire språklige og kulturelle mangfold.

Hvilket flagg skal bli hengt opp for barnet vårt? For det blir feil å ha med flagg fra Norge og Colombia. For ungen vår er jo ikke fra Colombia.

Hanne

Det er så sant.. Barnet vårt er ikke fra Colombia uansett hvor mye vi ønsker det. Med mindre det på et mirakuløst vis finnes en donor fra Colombia som vi får. Men vi får uansett ikke vite hvor donoren kommer fra når vi går offentlig. Vi har ikke helt funnet ut hvordan vi gjør det enda, men tror Hanne føler det sårt at vi ikke har flagg fra der vi begge kommer fra, og samtidig synes vi det er feil å lære opp ungen vår at det er fra Colombia når det ikke er det. Skulle så ønske Hanne og jeg bare kunne fått barn sammen genetisk, så hadde alt vært så mye lettere.

Det er så uendelig viktig for meg at Hanne føler tilhørighet til barnet vårt. Har hørt fra fler at genetikk ikke spiller noen rolle, for den som ikke bærer frem har likevel vært med på hele prosessen. Og vil føle tilknytning så fort ungen er ute. Håper virkelig det stemmer. Tenk den lange veien vi kjemper sammen for å få vårt lille mirakel. Vi har gjort alt dette sammen. Alle turene med båten over til Danmark for inseminering på Stork klinikk. Alle gangene Hanne selv har fått lov til å trykke sprøyten med donorsæd inn. Alle graviditetstestene vi har nistirret på graviditetstesten mens sekundene har gått, og vi både har sett en og to streker. Dagene rundt julaften hvor vi håper at neste jul er vi tre. Alle gangene vi har stått med lys over graviditetstester og tydet streken/strekene. Alle gangene vi har håpet, alle gangene vi har måtte sørge over nok et negativt utfall. Vi har opplevd gleden ved å se to streker og være gravide, men vi har også gått gjennom å miste sammen. Alt har vi gjort sammen, og denne drømmen skal vi fortsette å gjøre sammen. Og dette etterlengtede barnet går vi gjennom ild og vann for å få sammen. Jeg bærer barnet frem, men vi bærer kampen om barnet sammen.

Du vil kanskje også like...

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.