Kategorier
Ivf Tanker

3 av 3

Vi fikk beskjed i går om at vi ville bli ringt opp av Porsgrunn etter kl 8 i dag, for oppdatering på hvordan eggene hadde klart seg. Vi sov så dårlig i natt, fordi vi begge var så sykt spent! 08:30 sharp ringte Porsgrunn!

Hei, det er Ane fra fertilitetavdelingen som ringer. Du tok jo ut tre egg i går, og i dag er alle sammen helt normalt befruktet

Dette er det beste resultatet vi har hatt noen sinne! Jeg jublet og skrek i telefonen. Hørtes jo nesten ut som jeg hadde vunnet i lotto. Og det var litt slik det føltes også. Jeg hadde vunnet på de tre loddene mine. Men konkurransen er ikke helt over. Jeg får førstepremie om loddene deler seg som de skal frem til onsdag. De ønsker å sette inn en blasosyst. Nå er det om å gjøre å få dagene til å gå, sånn at jeg tenker minst mulig på dette. Men hvordan går an? Er det i det hele tatt mulig å ikke tenke på det? I mitt hode er jeg allerede gravid! I mitt hode har vi er barn neste år. Men det er ikke engang sikkert at egget deler seg! Men jeg sliter litt med å tenke på den måten, og det er litt synd, for da tror jeg fallhøyden er større. Men skuffet blir man nok uansett hvordan man tenker. Men en ting er sikkert, og det er at vi fortjener å få satt inn nå. Aldri har vi fått satt inn før. Nå er det vår tur å kjenne på håp!

Kategorier
diverse Ivf

Lang protokoll og giga egg

Jeg er inne i tredje ivf forsøk nå. Faktisk på slutten av et forsøk. Dette forsøket har vært så krevende at jeg ikke helt har hatt energi eller ork til å oppdatere dere.

Denne gangen går jeg på lang protokoll. De to andre forsøkene har jeg gått på kort protokoll. Kort oppsummert fra slik jeg har skjønt lang protokoll så går jeg på en nesespray som heter synarela som gjør at jeg går inn i en kunstig overgangsalder, og da går alle foliklene i dvale. Dette er for at alle foliklene skal vokse likt når man begynner på hormoner, sånn at fler folikler vokser, og at det ikke er en folikkel som er dominant som hindrer de andre foliklene å vokse seg store. Jeg har jo kun fått ut tre og fire egg tidligere, så det var verdt å prøve lang protokoll

Denne runden har vært beintøff! Jeg begynte på synarela 2 september og tok fire doser daglig. To på morgen og to på kveld. Fast. 08:00 og 20:00. Sliter med søvnvansker fra før, og hjalp ikke å gå på synarela som har søvnvansker som bivirkninger. Brukte lang tid på å sovne, og det å vite at jeg måtte opp kl 08 stresset meg. Kan telle på en hånd hvor mange ganger jeg sov i 8 timer på en måned. Jeg tok fire spray daglig, frem til 17 september. Da begynte jeg på hormoner i tilegg. Gonal-f 225 IE og menopur 225 IE. Ved hormonstart kuttet jeg ned på synarela. Skulle tas ved samme tidspunkt, men kun en dose morgen og en kveld.

Jeg ble helt utslitt av synarela. Den sprayen er heftig, og det må den jo også være for at den skal kunne sette en kvinne i kunstig overgangsalder. Jeg ble veldig hormonell. Følte jeg var i en evig berg og dalbane av følelser som aldri tok slutt. Jeg klarte ikke kontrollere følelsene mine, og samtidig visste jeg ikke om jeg var i Sahara eller i Nordpolen. Varm og kald om hverandre. Hanne har vært verdens beste kjæreste og støttespiller mens jeg har gått på disse medisinene. Hun har virkelig vært der for meg og sett hvor mye dette har kostet meg. Jeg kunne ikke klart dette uten hennes støtte.

28 september var jeg på en andre kontroll hos gynekologen. Heldigvis hadde de tre foliklene som var størst ved første kontroll vokst seg store og fine og legen på Porsgrunn bestemte at jeg skulle ha uttak 30 september

Den 28 september tok jeg siste dose av synarela, pluss siste sprøyte av gonal f og menopur. Kl 22:30 satte jeg eggløsningssprøyte. Da regnet jeg på at jeg hadde brukt synarela i 4 uker, og sprøyter i 12 dager. 88 spray med synarela og 25 sprøytestikk på 12 dager. Heftig greier!

Jeg synes egentlig det er litt trist å slutte med medisiner. Mulig jeg er rar, men mens jeg går på medisiner så vet jeg at vi er i prosessen med å få barn. Men så fort siste dosen er tatt, så vet jeg at det er over 3 måneder til neste forsøk. Litt bittersøtt. Kan hende jeg føler det på denne måten, fordi begge de tidligere forsøkene har endt i avbrutt, og at jeg aldri har fått sjansen til å få satt inn. Er så forferdelig vondt å proppe kroppen full av hormoner for så å få avbrutt, brått og brutalt.

Da vi ankom Porsgrunn i går så fikk jeg den vanlige dosen med piller. En deilig liten cocktail. Det satt mange par i gangene og ventet like spent som Hanne og meg. Så mange par. Jeg tenkte for meg selv at noen av disse parene måtte jo lykkes denne gangen, og jeg håpet at vi var en av dem. Det satt til og med noen i skranken som skulle på sin første samtale. Herregud, det er lenge siden vi var på det!

Jeg ble ropt opp, og Hanne fikk ikke være med inn nå heller. Dette gjelder alle, pga corona. Jeg håper det faller tilbake til normalen etterhvert, for det å ha uttak er ett ganske stort øyeblikk som man ønsker dele med sin bedre halvdel. Jeg ringte Hanne opp på mobilen da, så hun fikk vært med på uttaket på best mulig måte og slik at hun fikk sett på. Det var en trygghet å ha hun med på telefon. De andre uttakene så har det vært så og si umulig å se eggene, men denne gangen var det så lett å se. De var gigantiske i forhold til tidligere! Følte at eggene mine denne gangen var superegg! Den lille firkanten på høyre side av skjermen viser inne på labratoriet. Og den grå rundingen er egget mitt. Wow sier jeg bare.

Vi fikk med oss et skriv om når innsett finner sted. Onsdag 5 oktober kl 13. De to andre gangene vi har fått med oss det skrivet hjem så har det bare vært vondt. For det kommer aldri så langt som til innsett. Første forsøk så var ikke eggene modne. Andre forsøk fikk de ut 3 egg, og ett ble befruktet normalt, men sluttet å dele seg. I går fikk jeg ut 3 egg. Jeg synes virkelig vi fortjener en opptur nå. vi fortjener at det går vår vei.

Kategorier
Ivf

Hvordan endte forsøket i juni?

Eggutaket onsdag den 8 juni gikk fint, og det ble 3 egg ut. Jeg tror jeg bare må bli vant til at jeg får ut få egg. Eggstokkene mine er ikke super gira på disse hormonene tror jeg. Som gynekologen min sa:

Noen eggstokker liker ikke å bli tukla med

Jeg tror jeg er en av de. Desverre. Men, som jeg prøver å tenke, man trenger kun ett godt egg, ikke 20 dårlige! Kvalitet er viktigere enn kvantitet!

Dagen etter uttak ringte Porsgrunn meg for å fortelle hvordan det gikk med eggene.

Ett egg er befruktet, og det blir innsett i morgen kl 13:00

Jeg trodde jeg skulle gå i bakken. Jeg gråt av glede og visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Dette var en telefon jeg hadde ventet lenge på. Jeg fikk beskjed om å ha full blære til innsett og vi snakket litt rundt prosedyren. Hun nevnte også at dersom de ringte før kl 09 så ble det ikke noe insett jo 13. Da hadde delingen stoppet opp. Men vi satset på at det skulle gå bra og at vi skulle møte opp kl 13 dagen etter.

Det første jeg gjorde da jeg la på, var å ringe Hanne som var på jobb, og vi gråt litt av glede sammen. Endelig var det vår tur!

En liten del av meg var redd for at det ikke ble noe av. Tror det er en forsvarsmekanisme jeg har for å beskytte meg selv fra å bli såret. Dagen etter våknet jeg grytidlig, desverre. Hadde det vært opp til meg hadde jeg sovet til 08:59 for å slippe bekymre meg for at telefonen skulle ringe. Klokken gikk så sakte! Saktere enn noen gang før. Et minutt føltes som 1 time. Klokken nærmet seg kvart på 8., og jeg hadde enda ikke hørt noe. Blir det noe av kanskje?. Jeg turte begynte å håpe. Jeg turte ta meg en dusj. Turte lage niste til den lange bilturen. Turte håpe. Jeg lot mobilen bli igjen hjemme mens jeg gikk på tur med hunden. Jeg husker jeg gikk i museskritt, for jeg ville ikke hjem før kl var 9. Jeg ville ikke hjem før det var trygt. Men hjem måtte jeg jo. Det første jeg hører da jeg låser opp døra var telefonen. Porsgrunn lyste mot meg i displayet.

Knust. Jeg var helt knust. Hvorfor måtte dette skje?

Delingen har stoppet opp.

Fuck det her!

Endelig gikk det vår vei. Trodde vi.. Etter dette forsøket gikk jeg inn i en tøff periode i livet mitt. Jeg ble rett og slett deprimert. Denne prosessen er så ufattelig mye tøffere enn man tror. Alle disse hormonene man propper kroppen full av, for så å stoppe brått er ikke bra for psyken. All håp som blir bygget opp, som brutalt blir revet ned på slutten av hvert forsøk.

Etter nederlaget og en liten pust i bakken fikk vi time med legen på Porsgrunn. Neste forsøk ville de prøve med lang protokoll. Akkurat det jeg ønsket! Jeg begynte se frem mot nytt forsøk.

Kategorier
Ukategorisert

Vi prøver igjen!

Nå er det en stund siden jeg har skrevet her. Det blir ikke så mye spennende å skrive om når det er tre måneder mellom hvert forsøk. Men nå er vi på’n igien, og har holdt på i snart to uker. Jeg kjenner jeg begynner å bli rimelig sliten nå. Dette forsøket går jeg ikke kun på menopur, men også noe som heter bemfola. Og forskjellen er veldig merkbar. Jeg er så forbanna hormonell 😅 Ikke på mine nære og kjære, men alt rundt meg.

Jeg er også veldig følelsom. Gråter av alt og ingenting. Her om dagen gråt jeg fordi svigerinna mi sa hun hadde bakt sjokoladekake, for deretter å si at hun tullet. Jeg elsker sjokoladekake, det er den beste kaka som finnes i mine øyne. Så da satt jeg der å gråt, før hun fikk dårlig samvittighet og sa at «jeg bare tuller, jeg HAR bakt sjokoladekake». Herrefred så mye man skal gråte over nå! Noe annet jeg merker utoroig godt er hvor sykt oppblåst jeg er. Jeg ser gravid ut i 6 måned eller noe 😅 Det er helt vilt hvor stor magen min er, og nei, det er ikke fare for overstimulering (vet at det kan være et symptom).

Jeg er IKKE gravid, men man ser knapt tærne mine

Denne gangen vokste foliklene mye tregere enn forrige forsøk i februar. I februar var jeg på en kontroll og fikk time til uttak tre dager etter. Når jeg var på første kontroll denne gangen var de største foliklene kun 11mm. Jeg ble så utrolig skuffet, for jeg sammenlignet jo med en gang fra forrige kontroll da den største folikklen var på 18 etter første kontroll. Jeg gikk på en skikkelig smell, og det hjalp ikke da sykepleien fra Porsgrunn ringte meg og jeg knakk helt sammen da hun sa at alderen jobber mot meg og at jeg nesten går på maks dose. Det var ikke det jeg trengte å høre. To dager etter var jeg på ny kontroll, og da var de største foliklene på 14 mm og det ble bestemt uttaksdato.

I morgen den 8 juni har jeg uttak, og jeg er så spent! Jeg kjenner at jeg er helt ferdig i kropp og sinn. Jeg er så vanvittig sliten nå. 34 sprøyter satt på 13 dager. Det er ikke bare bare å proppe kroppen full av hormoner..

Menopur, Bemfola og fyremadel

Denne kombinasjonen har egentlig ikke gitt meg flere egg enn sist. Sist gang fikk jeg ut 4 egg, og tror det blir ca lik menge av egg ut denne gangen også, men håper kvaliteten er bedre denne gangen. Det var så vanvittig vondt å få den telefonen i februar om at ingen av eggene overlevde. Jeg kjenner egentlig at jeg ikke orker et nytt nederlag nå. Den 11 juni er det 1 år siden mamma døde, så å få en nedslående beskjed et par dagen før den datoen orker jeg virkelig ikke.

Kryss fingre og tær for meg!

Kategorier
Ivf Tanker

Uttak og dagene i etterkant

Torsdag den 17 februar møtte vi nervøse og spente opp på Porsgrunn. Vi skulle møte opp kl 09,slik at jeg fikk smertestillende, beroligende og morfin før uttak 09:45. Smertestillende og beroligende fikk jeg med en gang, og jeg gikk allerede der på en skikkelig snurr. Deretter underskrev vi noen papirer før jeg gikk inn på et rom å fikk veneflon med morfin i armen. Aldri tatt morfin før, og det var en spesiell følelse.

Jeg fikk heldigvis lov å ha Hanne med meg når jeg skulle ta uttak da jeg var veldig nervøs og gruet meg masse. Det er egentlig ikke lov på grunn av corona, så jeg er evig takknemlig for at de så behovet mitt og lot henne være med. Det føltes tryggere for meg. Det første jeg la merke til var den største nåla jeg har sett i hele mitt liv. Den var så lang at jeg ikke kan beskrive det med ord. Legen betrygget meg med at ikke hele nåla skulle brukes, og jeg tok et hjertes sukk. Bedøvelsen i skjeden var ikke så vond som jeg fryktet. Det stakk litt bare, men gikk fort over. Det var to skjermer foran meg. En på laberatoriet og en innvendig. Der var veldig rart å se på når han stakk hull på foliklene, og jeg kjente stikket godt, men det var ikke uutholdelige smerter. Det siste stikket kjentes godt, men han sa det var fordi den var litt høyere opp. Når han stakk hull på en folikkel ble et rør med væske fylt opp og sendt gjennom en luke, og fra luka ropte dama. «ingen egg». Det føltes som om livet mitt falt i grus, men legen og sykepleieren sa at det ikke trenger bety noe, og han fylte to nye glass fra folikkelen før hun omsider sa «jeg fant et egg». Hanne og jeg ble så glade, og det var så rart å se mitt eget egg. Det samme skjedde med de tre andre foliklene. Ingen egg før de hadde fylt tre glass. De sa at eggene iblant satt litt fast, og at det ikke var noe å bekymre seg for.

Jeg ble trillet på rommet etter uttak og fikk slappet av der litt før jeg fikk et skriv om at de skulle ringe dagen etter etter kl 11 om hvordan det hadde gått, og at innsett ble den 2 februar om alt gikk bra. Vi dro etterhvert hjemover og hadde gode tanker for morgendagens telefon. Utover dagen fikk jeg en del smetter, men jeg sov det meste vekk, og brukte paracet for å døyve smertene.

08:39 neste morgen bråvåkner vi av at telefonen ringer. På displayet stod det «Porsgrunn». Jeg tok telefonen og hadde et lite håp, men var engstelig siden de ringte så tidlig. «Hei Ida. Vi ringer med en litt trist nyhet. Ingen av eggene overlevde». Jeg var i sjokk, og samtidig veldig skuffet. «Hva kan grunnen være?» spurte jeg. «I og med at legen måtte rense tre ganger i hver folikkel så kan det være at de ikke var helt modne». Vi snakket i en kort stund, for samtalen kom så brått på at jeg ikke hadde forberedt noen spørsmål. Da jeg la på snakket Hanne og jeg litt sammen om at «vi visste det kunne skje». Vi begge forsøkte være realistiske, men like etter braste begge to ut i gråt. Det var så vond beskjed å få. Jeg følte at vi ikke engang fikk prøvd før det tok slutt. Hvorfor ble det sånn? Hvorfor var de ikke modne? Jeg hadde fullt av spørsmål i hodet og bearbeidet meg selv. «Er det fordi jeg har tatt ibux når jeg hadde menssmerter? Er det fordi jeg drakk alkohol for 3 uker siden? Spiser jeg ikke sunt nok? Er det fordi jeg ikke har klart å kutte snusen 100%? Er det fordi jeg ikke trener?».. Fult av spørsmål dukket opp i hodet mitt, og jeg ble også veldig redd for at eggene mine ikke funker. «Duger ikke eggene mine»? Jeg ble og er livredd for at jeg ikke kan få barn. Det er min store drøm! Og når Hanne gråt følte jeg at det var min feil. Hun gråter jo fordi det ikke gikk, og det var eggene mine som ikke overlevde. Jeg bearbeidet meg utrolig mye, og det var så vondt å se Hanne gråte og føle at det var kroppen min sin «skyld». Jeg klandrer meg selv for at det ikke gikk, for jeg har ikke akkurat levd nazi de tre siste månedene (lest at egget bruker tre måneder på å modnes, så handlingene mine og mine matvaner for tre måneder siden er resultatet av eggene som ble tatt ut i uttak). Det er så lett å klandre seg selv, og det gjør så vondt! Vi fikk beskjed om at vi ikke kan gjøre nytt forsøk før i uke 22, og det er ikke før i slutten av mai. Dette er depressive greier! Vil bare prøve på nytt med en gang! Men, jeg skal i alle fall gjøre mitt beste i denne ventetiden på å gjøre drastiske endringer. Kutte ned på koffein, snus, og andre ting som kan ha negativ påvirkning. Jeg snuste rundt 18 sterke snus om dagen før, men klarte trappe ned til svakere snus og mellom 6-8 om dagen lenge før uttak. Så jeg har allerede blitt mye flinkere! Er bare så vanskelig å slutte når jeg ikke har en positiv graviditetstest i hånda, men jeg må prøve å tenke at jeg kanskje ikke får noen positiv test i det hele tatt om jeg ikke kutter helt ut. Har prøvd alt, men ingenting funker. Niktonfri snus, tyggis under leppa, nikotin tyggis, spise frukt.. Problemet er bare å få med meg samboeren på å slutte også, for hun vil virkelig ikke slutte å snuse og har heller ikke tenkt til å slutte før jeg er gravid, men jeg trenger at hun er med meg på dette, for jeg klarer ikke det her alene.

Vi leker litt med tanken om å gjøre et forsøk privat i ventetiden, og vi får se hva vi ender opp på. Noen har har noen gode erfaringer fra klinikk i Oslo og omegn?

Kategorier
Ivf planlegging Tanker

Stor oppdatering

Nå har det skjedd mye på få dager! I går var jeg på min første kontroll hos gynekolog. Han fant fire folikler på 18,17, 15 og 14 mm. Han fant også fire folikler på under 10 mm, og disse er så små at de ikke rekker vokse seg til. Jeg ble ordentlig skuffa der jeg lå.. Fire folikler høres så utrolig lite ut! Han sa «hvor gammel er du». «35», svarte jeg. «Åh, da skjønner jeg». Føltes så nedslående med den kommentaren. Føltes litt som om han gnei inn at jeg hadde lite egg og at jeg ikke lenger er i like fruktbar alder. Det kan ha vært hormonene som styrte tankene, men jeg ble ordentlig lei meg. Han mente jeg måtte på minst en kontroll til før eventuell uttak, men vi var nesten tom for medisiner.

Hanne og jeg gikk på senteret for å slå ihjel litt tid mens vi ventet på at Porsgrunn skulle ringe oss for ny resept. Vi bor på et lite sted, og de har ikke disse medisinene på vårt apotek. Jeg var skikkelig deppa, men Hanne prøvde oppmuntre meg uten hell. Vi kjøpte oss lunch, og jeg unnet meg dessert. Prøver å ikke ta helt av med kalorier nå, men trengte jeg noe godt. Kan godt si at jeg trøstespiste litt.

Etter noe som føltes som en evighet ringte endelig Porsgrunn. «Det blir uttak på torsdag kl 09:45, «. Hæ? Uttak? Fra å være så i kjelleren rett før og så rett til håp. Jeg fryktet jo at det skulle bli avbrutt forsøk eller noe. Har lest om så mange skrekkhistorier om abrbutt forsøk, og tok de med meg i tankene mine. Vi fikk beskjed om videre forløp frem til torsdag. I går tok jeg siste menopur dose, og i dag skal jeg ta siste fyremadel og sette ovitrielle (eggløsningssprøyte) i kveld kl 21:45. Herregud så spennende!

Men tanken om få egg bekymret meg videre, men etter mange fine samtaler med damene på februargruppa på babyforum fikk jeg roet meg litt. Kvalitet er så mye viktigere enn kvantitet. Finnes historier der man får ut 20 egg der ingen blir befruktet, mens en annen kan få ut 3 egg og alle blir befrukta. Og jeg har også lest at menopur gir færre, men bedre egg, og det er jo nettopp det jeg går på. Så jeg har et lite håp.

Men det er ingen hemmelighet at jeg er redd. Jeg er kjempe redd for at det ikke skal gå. Vi har kommet ett skritt videre i prosessen, men vi er ikke i mål. Det er jo nå det ordentlig spennende kommer. Overlever eggene? Og med uttak på torsdag så er det jo en helg i mellom, og det føles ekstra nervepirrende at det er en helg i mellom. Får jeg i det tatt beskjed i helgen og hvordan det går med eggene mine?

Jeg håper det går vår vei nå. Det er fire år siden i år at vi begynte med prosessen, og snart tre år siden vi var verdens lykkeligste med positiv test foran oss, og kun en måned senere fikk vi vite at hjertet hadde sluttet å slå. Det er en hard prosess å få stå i denne prosessen, og nå håper jeg virkelig at det er vår tur. Har hørt fler tilfeller om at når et liv går tapt, blir ett nytt liv til, og om det faktisk stemmer så håper jeg det skjer for oss også. Det har vært tungt å miste mamma. Trodde aldri jeg skulle klare meg uten min kjære mamma. Vi var så tette og jeg kunne alltid gå til mamma for en god klem, gode samtaler eller bare det å være. Vi har alltid vært ekstremt knyttet, og det gjorde og gjør ubeskrivelig vondt å ikke ha mamma i livet mitt. Så hvis det stemmer med circle of life, så håper jeg det stemmer for oss også. Jeg er litt overtroisk i tillegg. Kanskje mamma kan ha en finger med i spillet og hjelpe oss? ❤️

Kategorier
Ukategorisert

Hormoner og det som følger med

5 dager på hormoner er gjennomført og det er så godt å være i gang! Selve sprøyta har vært grei å ta. Hanne som har satt den for meg. Vi ser på det som litt fint at hun kan være med på så mye som mulig av prosessen. Det er liten sannsynlighet for at Hanne får vært med på eggutak og innsett, grunnet covid, så da gjør vi alt som er mulig å gjøre, sammen. Sprøyta har vært uproblematisk, men har kjent at det har vært mer ubehagelig på høyre side av magen enn venstre. Hvorfor aner jeg ikke. Men det har svidd når hun har satt sprøyta, og i noen timer i etterkant  har det føltes som om sprøytespissen satt igjen inni magen. Litt sånn stikkende følelse inni huden. Men det er så deilig å være i gang!

Første sprøyte på vår ivf reise

Jeg har på forhånd av stimuleringen vært spent på bivirkninger som kunne komme. Dette er min opplevelse, og det betyr ikke at andre vil oppleve det likt: På dag 2 og 3 stakk det mye i eggstokkene mine, og litt hodeverk. Dag 3 og 4 og 5 kjente/kjenner jeg meg veldig lett irritabel, trøtt, lite energi og synes i grunn «alt» er et ork. Hodeverken kommer og går.

I dag var første dag med to sprøyter, og jeg gruet meg noe så inni granskauen mye til det. Dum nok som jeg er Googler jeg mye, og da fant jeg ut av fyremadel kan være vanskelig å sette, og at man må ha sette nålen med litt kraft. Det stresset meg desto mer. Og at det i ettertid kan bli hovent og føles som et vepsestikk, og at man bør ise ned stillstedet i forkant for at det skal gjøre mindre vondt. Lite trøst hos en som allerede er stressa. Men det gikk jo som smurt! Var jo en ikke så ille som jeg fryktet i det hele tatt! Begynner allerede å føle meg som en nålpute, enda jeg «kun» har satt 6 sprøyter. Har fått time for kontroll førstkommende mandag, og håper på gode nyheter der. Men er forberedt på at jeg må stimuleres lenger. Men er jo lov å håpe.. Prøver å tenke at jeg har superegg og at alt kommer til å gå på skinner. Vi får se da.

Stimuleringsdag 5 og første gang med 2 sprøyter

Det er virkelig en milepæl å sette i gang. Vi er endelig i gang! Går det ikke på første forsøk, så prøver jeg å tenke at jo fler nei, jo nærmere kommer vi et ja, at vi får positiv test. Har jo vært gravid før, så jeg vet jeg kan bli gravid igjen. Jeg har en god følelse på at vi skal lykkes, og håper den følelsen forsetter.

Kategorier
Ivf planlegging Tanker

Endelig er tiden inne!

Endelig kom mensen. Aldri hatt lyst på mensen før, og heller aldri vært sikker på at mensen kom hvert femtende minutt i over en uke nå, Jeg tok tredje corona vaksine den 10 januar, og jeg har nå 3 x moderna. Det har vært mye prat om at vaksina kan påvirke menstruasjonsyklusen, og det tror jeg helt klart er tilfellet hos meg. https://www.fhi.no/nyheter/2021/koronavaksinasjon-kan-pavirke-menstruasjonen/. Det er heller ingen hemmelighet at hode og kropp henger sammen, og når jeg har gått rundt å følt både det ene og det andre og fuksert så mye på at jeg få mensen, så går det ut over stressnivået i kroppen. Og stress kan jo hemme mensen fra å komme, så jeg har vært i en ond spiral. Men i går kom endelig kom mensen, en uke over tid.

Jeg begynner på hormoner i kveld kl 18, og jeg kjenner på skrekkblandet fryd. Er så klar for å sette i gang, men jeg går en uviss tid i møte. Jeg har aldri gått på hormoner før, og aner ikke hvordan kroppen min vil reagere på det. I dag begynner jeg på menopur. Det er en sprøyte som skal settes i magen fra dag 2-9 . Menopur inneholder folikkstimulerende hormon (FSH), slik at kroppen skal utvikle fler folikler. På dag 6-10 begynner jeg på enda en sprøyte, og denne heter fyremadel. Den skal hindre eggløsningen i å komme. Så på et tidspunkt skal jeg gå på hormoner for å få flere folikler, samtidig som jeg skal gå på hormoner som hindrer eggløsningen. Det hørtes ut som en skikkelig hormon kræsj spør du meg.

Jeg vet at denne behandlingen kan være tøff både fysisk og psykisk, men det jeg bekymrer meg mest for er den psykiske belastningen det kan medføre. Ikke bare på hormoner, men hele IVF prosessen.. Oppturene og nedturerene det kan ha med seg. Jeg håper vi slipper unna alt for mange nedtuter og at vi lykkes på første forsøk. Jeg prøver å tenke positivt om kroppen min, og tror at det kan hjelpe litt. Å visualisere at det går bra. Men frykten for at at det ikke skal gå bra tar jo selvfølgelig opp mange av tankene. Tankene florerer, og mange av tankene går i:

  • Hvor mange egg får vi ut?
  • Tenk om jeg får ut mange, men at ingen overlever?
  • Blir jeg overstimulert?
  • Vil eggutak gjøre veldig vondt?
  • Blir jeg gravid?

Det er så mye som kan skje på veien. Kan jo være at jeg får ut mange egg og da blir vi jo overlykkelige. Det som er skummelt da, er at det ikke finnes noen garanti for at eggene overleverer, så fallhøyden er stor fra lykke til sorg. Men jeg klarer ikke å ikke få forhåpninger hvis jeg får ut mange egg. Det tror jeg er ganske normalt. Og ventetiden fra eggutak og det å vente på telefon fra sykehuset om hvor mange egg som overlevde blir en nervepirrende tid. Det som blir ekstremt viktig nå er at Hanne og jeg tar ekstra godt vare på hverandre i denne tiden, for det kan bli krevende og tøft.

Under to timer til første sprøyte skal settes, og jeg er så spent! Hanne må nok sette første sprøyte, for jeg er så redd for å gjøre noe feil. Håper virkelig dette går veien, og jeg skal være flink til å oppdatere på bloggen min.

Hvilke opplevelser har du fra hormonstumulering?

Kategorier
planlegging

Oppstart og coronafrykt

På timen vi hadde på Porsgrunn fikk vi oppstartsdato. Eller, ikke en spesifikk dato, for det kommer helt an på når mensen min kommer. Men mensen er ventet den 30 januar, og det er jo bare en uke til. Du midle himmel, nå er det like før!

Jeg tok tredje dose av corona vaksine for et par uker siden, og det er jo kjent sak at syklusen kan bli klusset til av vaksina. Jeg håper ikke det er tilfellet for meg. Jeg har en veldig regelmessig syklus som er på 26-28 dager, og under de to andre vaksinene ble syklusen klusset til med kun et par dager, og jeg håper det er tilfellet nå også, om den først skal bli litt endret. Jeg har aldri ventet på mensen så mye som jeg gjør nå.

Jeg begynner på hormoner på dag 2 av syklusen min, så ca 31 januar om alt går som det skal. Men, jeg klarer ikke glede meg helt. Det er mye corona smitte nå, og på jobben til Hanne har det vært mye smitte den siste uken. Hun har heldigvis klart å holde seg frisk, og jeg håper det fortsetter sånn. For får en av oss corona blir det ingen behandling. Egentlig kan jeg i følge de nye reglene teste meg ut av karantene, men disse reglene gjelder ikke påsykehuset.. Jeg ber til høyere makter om at vi fortsetter å holde oss friske. Jeg synes virkelig at vi fortjener at noe går vår vei nå. Jeg har så lyst å glede meg, for det burde man jo i en slik situasjon, men samtidig klarer jeg ikke slippe gleden løs. Dette er et stort høydepunkt i livet vårt, som vi har ventet veldig lenge på å å få starte opp med, og det er veldig synd at vi ikke tør glede oss på grunn av corona. Får en av oss corona når jeg har begynt på medisiner så er over 11 tusen kroner kastet rett ut av vinduet. Dette føles som gambling med våre penger, men vi kan jo ikke sitte her å vente på en pandemifri tilværelse, for det kan ta år og dager. Vi får bare krysse fingre og tær, og håpe at positive hendelser er med oss slik at dette går i boks.

Jeg har hentet ut medisinene mine, og jeg er så spent på på å starte opp med dem. Blir jeg er hormonelt vrak eller vil jeg klare meg greit? Det gjenstår å se, men en ting er helt sikkert – det er viktig at Hanne og jeg tar vare på hverandre i denne prosessen. Det er viktig for at dette skal bli en god opplevelse og at vi kommer styrket ut av det ❤️

Kategorier
planlegging Tanker

Turbulent år, men lys i enden av tunnellen

My oh my… Det er så mye som har skjedd siden sist! 2021 har vært et turbulent år med mye følelser og nedturer. 2021 var året jeg mistet mamma, det året jeg måtte hente frem uante krefter jeg ikke ante levde inni meg.. Å miste mamma er det tyngste som noen gang har hendt meg. Jeg savner henne så utrolig mye, og sorgen er fremdeles tung å bære. Første halvåret av 2021 brukte jeg på å sørge over at mamma ble dårligere og den andre halvdelen av 2021 brukte jeg på å sørge over å ha mistet mamma. Men 2021 har kommet med noen lyspunkter også. Jeg tror det ligger en mening bak det som har skjedd etter mammas bortgang. I desember overtok vi vår første leilighet. Endelig er vi stolte eiere av egen leilighet! Og to uker etter vi fikk vite at vi hadde fått leiligheten ble vi oppringt av Porsgrunn om at de hadde en time til oss for snakk om medisinering, donor osv. Så ballen har virkelig rullet, i positiv forstand.

Ventetiden på å få kommet i gang i Porsgrunn har vært uendelig lang. Porsgrunn sykehus hadde på daværende tidspunkt ikke mulighet for behandling med donorsæd, men de jobbet med å få det på plass. Det var bare flaks at vi «fant» Porsgrunn.. Eller, rettere sagt – søsteren min minnet oss på at det er fritt sykehusvalg, og dermed fant vi frem til Porsgrunn. Men i og med at de ikke hadde mulighet for behandlinger med donorsæd tok det lenger tid enn vi trodde. Først trodde legen at det var stor sannsynlighet at dette var i orden våren 2021, men våren kom og våren gikk. Jeg tok jevnlig kontakt med de, og det gikk i riktig retning. Små skritt vel og merke, og jeg fikk et ørlite håp her og der, men det ble ingen behandling i 2021. Skjønner at mye må på plass, men når man har en så stor drøm som det å få barn så blir alt så endelig lenge. Jeg takker og bukker Porsgrunn sykehus for at vi får behandling der. De har virkelig stått på for at likesinnede skal få samme mulighet som heterofile.

Timen på Porsgrunn gikk veldig bra og vi snakket med legen om donor. Vi får ikke velge selv, da vi får behandling offentlig, men vi fikk komme med noen preferanser. Han skulle forsøke finne en donor som har mørke trekk slik som Hanne sånn at det blir en blanding, men han kunne ikke love noe.

Jeg tenker tilbake på de 5 forsøkene på Stork klinikk. Vi betalte flere tusen for å velge og vrake i 2019 og 2020, men nå har vi kommet dit hen at det viktigste for oss alt i alt, er at ungen er frisk. Vi vil så gjerne ha vårt etterlengtede barn. Man får et litt annet perspektiv på ting med tiden. Først så ønsker man seg så gjerne et barn som ser sånn og sånn ut, men nå er fokuset virkelig snudd. Et friskt barn er det viktigste for oss. Så får det andre være et pluss. Et frisk barn har selvfølgelig alltid vært det viktigste, misforstå meg rett. Men når man ser en jungel av mulige donorer foran seg så blir man litt opptatt av etnisitet, høyde, hårfarge osv osv. Det eneste vi nevnte for legen var at vi gjerne ønsket oss en mørk donor. For jeg kjenner jo litt på «presset» og redselen for at Hanne ikke skal føle tilhørighet til barnet, i og med at det er jeg som bærer det frem. Det er allerede mine gener, så da hadde det vært fint om hun i alle fall kunne «kjenne seg igjen» i hudfargen.

Hanne har nevnt en problemstilling for meg. Hun er jo fra Colombia, og hun jobber i barnehage. I barnehagen har de morsmålsdagen der flagg fra hvert barn blir hengt opp for å feire språklige og kulturelle mangfold.

Hvilket flagg skal bli hengt opp for barnet vårt? For det blir feil å ha med flagg fra Norge og Colombia. For ungen vår er jo ikke fra Colombia.

Hanne

Det er så sant.. Barnet vårt er ikke fra Colombia uansett hvor mye vi ønsker det. Med mindre det på et mirakuløst vis finnes en donor fra Colombia som vi får. Men vi får uansett ikke vite hvor donoren kommer fra når vi går offentlig. Vi har ikke helt funnet ut hvordan vi gjør det enda, men tror Hanne føler det sårt at vi ikke har flagg fra der vi begge kommer fra, og samtidig synes vi det er feil å lære opp ungen vår at det er fra Colombia når det ikke er det. Skulle så ønske Hanne og jeg bare kunne fått barn sammen genetisk, så hadde alt vært så mye lettere.

Det er så uendelig viktig for meg at Hanne føler tilhørighet til barnet vårt. Har hørt fra fler at genetikk ikke spiller noen rolle, for den som ikke bærer frem har likevel vært med på hele prosessen. Og vil føle tilknytning så fort ungen er ute. Håper virkelig det stemmer. Tenk den lange veien vi kjemper sammen for å få vårt lille mirakel. Vi har gjort alt dette sammen. Alle turene med båten over til Danmark for inseminering på Stork klinikk. Alle gangene Hanne selv har fått lov til å trykke sprøyten med donorsæd inn. Alle graviditetstestene vi har nistirret på graviditetstesten mens sekundene har gått, og vi både har sett en og to streker. Dagene rundt julaften hvor vi håper at neste jul er vi tre. Alle gangene vi har stått med lys over graviditetstester og tydet streken/strekene. Alle gangene vi har håpet, alle gangene vi har måtte sørge over nok et negativt utfall. Vi har opplevd gleden ved å se to streker og være gravide, men vi har også gått gjennom å miste sammen. Alt har vi gjort sammen, og denne drømmen skal vi fortsette å gjøre sammen. Og dette etterlengtede barnet går vi gjennom ild og vann for å få sammen. Jeg bærer barnet frem, men vi bærer kampen om barnet sammen.