På onsdag ble donor C bestilt og betalt! Ble egentlig litt stress. Stork bestiller strå på onsdager og da er bestillingen inne hos dem på mandager. Jeg vet med sikkerhet at jeg vil være maksimal i løpet av neste uke en gang, så det var rimelig viktig at vi fikk bestemt oss for ny donor og bestilt før de stengte på onsdag. Det går an å bestille og få det til klinikken i ekspressfart, men vi unngår det så langt det lar seg gjøre. Dyrt nok som det er. Har foreløpig ikke trengt det, og slik jeg håper jeg det fortsetter. Mest av alt håper jeg dette er siste gangen vi bestilte ett strå frem til søskeforsøk! ? Sånn alt i alt etter dette 5 forsøket har vi brukt nærmere 100 00 på å få vårt lille mirakel..
Det vi vet om denne donoren er hvor han er fra, øyenfarge, hårfarge, høyde og vekt. Jeg har en god følelse for denne donoren, håper det klaffer!
Jeg er ferdig med letrozolkuren min, og nå går jeg rundt å er livredd for å få eggløsning for tidlig! Har ikke time hos gynekolog før tirsdag. Da skal han måle folliklene mine. Jeg tror jeg vil få maksimal mellom tirsdag – fredag en gang! Blir spennende! Tok en eggløsningstest i går, og jeg synes selv den hadde sterk strek, men jeg får prøve å roe ned litt og håpe at det ikke skjer noe før tirsdag!
Hva la du vekt på da du bestemte deg for hvilken donor du ville bruke? Eventuelt hva kommer du til å legge vekt på om du skal bestille donor i fremtiden?
Nå har jeg gått tre dager på letrozol, og merker egentlig veldig lite til bivirkninger (heldigvis). Jeg startet opp på dag 3, og skal gå på det til dag 7, så det vil si at jeg er ferdig med den på torsdag. Håper virkelig denne har noe virkning. I tillegg til letrozol skal jeg igjen ta ovitrelle og crinone.
Stork mente jeg skulle forsøke med letrozol i 3 forsøk fremover, samt fortsette å gå ned i vekt og ta D vitaminprøve. D vitaminet har økt veldig bra. Fra 63 til 99 på en måneds tid.
Vi lurer på om vi skal velge ny donor for neste forsøk. Vi har kun prøvd denne donoren én gang, men jeg har samtidig en god magefølelse på en annen vi har fundert litt på. Den donoren jeg faktisk ble gravid med har vi byttet ut. Om det var lurt eller ikke er vanskelig å si, men jeg mistet jo, så det kan jo hende at vi var en dårlig match. Vi prøvde med den donoren en gang til, uten hell. Stork var også enig med oss, og sa at det kunne vært lurt å prøve en annen,så da byttet vi.
Og nå etter ett forsøk med ny donor har vi bestemt oss for å prøve en annen donor (igjen). Vi skal heller bytte litt på disse to donorene. Jeg synes dette med donor er vanskelig. For tenk om jeg hadde blitt gravid neste gang med en donor vi velger å bytte bort? Det er jo klin umulig å vite, men jeg tar meg i blant i å fundere på det. «Hva om vi velger feil donor» Så vi skal bytte litt på disse to donorene. Det er ikke så alt for mange donorer å velge mellom heller, med tanke på at vi skal ha en donor som er mørk.
Hanne og jeg har hatt én ordentlig dyp samtale om dette med donor, og for henne er det viktig at donoren kommer fra omtrent samme område som hun selv (hun er fra Colombia). Jeg skjønner henne godt, men dette var ikke noe vi tenkte på da vi begynte å undersøke donorer. Vi valgte faktisk en indisk donor første forsøk, og det var først etter det at Hanne begynte å tenke på dette. Hvis vi f.eks skulle valgt en donor fra Kina, så ville det føltes litt «feil”. Ingen av oss har tilknytning til Kina. Ungen vil være halvt kinesisk, uten at noen av oss kan gi ungen vår noen tilhørighet fra det området. Det er for oss mer naturlig å velge en donor som er fra sør/mellom amerika og rundt der. Jeg kommer jo til å bære frem ungen, så jeg vil uansett føle tilknytning til barnet vårt, men Hanne som ikke vil ha noe biologi i dette barnet ønsket at barnet vårt skulle komme fra ca samme trakter som hun selv. Forståelig nok! Hanne skal gå gravid etter meg, og vi har for lengst blitt enige om å ha samme donor, slik at ungene skal føle tilhørighet til hverandre. De kommer til å være søsken biologisk, og det er ett valgt vi har bestemt oss for.
Nå er det ikke så lenge til vi setter snuta mot Danmark igjen for ett nytt forsøk. Dette blir 5 gangen vi drar dit, og jeg håper det blir siste tur dit før ett søskenforøk, eller for å vise frem det lille miraklet vårt. Det er faktisk allerede snart ett år siden vi forsøkte for første gang. 11 mars 2019 var en stor dag. Vår aller første opplevelse med inseminering. Vi var så himla spente husker jeg.. Og vi hadde fått beskjed fra klinikken at jeg måtte ringe de når jeg fikk maksimal. Så dersom jeg fikk maksimal på kvelden skulle vi legge igjen melding på svareren så skulle de ringe de oss opp dagen etter for å gi oss tidspunkt, og om jeg fikk maksimal på morningen skulle jeg også ringe. Vi var så opptatt av å komme til Danmark så fort som mulig etter maksimal så jeg satte faktisk på vekkerklokken hver natt ved 4 tiden for å sjekke fertiliteten tilfelle jeg var maksimal. For hvis jeg ikke sjekket før kl f.eks 9 så hadde jeg jo potensielt hatt maksimal i mange timer allerede, og det ville vært helt krise i våre øyne? Så.. Natt til den 11 mars stod jeg opp i halvsøvne for å sjekke. Hanne stod også opp, for regner med at hun også hadde en del nerver. Maksimal!
Vi må ta første fly til København nå!
Vi hadde halvveis allerede pakket klar en koffert på forhånd så det var ikke så mye vi trengte ordne før vi dro heldigvis. Når vi kom frem til Gardemoen og klokken nærmet seg 7 så ringte Hanne til jobben og sa at hun ikke kom på jobb. (De hadde avtalt på forhånd at hun skulle si fra når jeg fikk maksimal).
Vi satt der i hver vår stol på Gardermoen og ventet på klokken skulle dra seg mot avgang. Tror jeg aldri har vært så rastløs og spent på en gang. Samtidig ventet vi på Stork klinikk skulle åpne sånn at jeg fikk ringt å sagt at jeg hadde fått maksimal og at vi var i København ved 10:30 tiden. Vi var egentlig ganske fornøyd med å vite at vi ville være i København såpass kort tid etter maksimal, og vi tenkte det ville være perfekt tidspunkt??♀️
Stork klinikk åpnet endelig og jeg ringte dit med en gang. Var så stressa, og det var heller ikke lenge til flyet gikk. Hun i andre enden virket egentlig ganske sjokkert når jeg fortalte at vi ventet på flyet allerede. Hun ga oss time kl 14:45 og jeg syntes det var så sent. Vi kom jo til Køben rundt 10:30! Vi syntes det var rart, men vi måtte jo bare godta det. Vi hadde i alle fall masse av tid, og da rakk vi levere sakene våre på hotellet vi skulle sove på.
Vår aller første time for inseminering
Vi møtte det vi er sikker på er verdens hyggeligste jordmor, en dame ved navn Malene (som skulle vise seg å bli vår favoritt) . Hun tok seg god tid til oss og lot oss stille så mange spørsmål vi bare ville. Insemineringen gikk veldig bra, og Hanne fikk spørsmål om hun ville sprøyte inn sæden. Selvfølgelig ville hun det! Bare det at hun spurte var veldig rørende, for det ga en enda sterkere følelse av at dette er noe vi gjør sammen. Hun var fysisk med på det. Om det gir mening?
Etter insemineringen og hele den prosessen der så kapitulerte jeg på hotellrommet. Jeg var så utrolig sliten! Ikke fysisk, men psykisk. Det var en stor påkjenning for kropp og sinn, og det var mye å ta innover seg. Vi lå på hotellrommet i mange timer. Jeg lurte på om jeg skulle være så sliten hver gang, noe som skulle vise seg ved de neste forsøkene å ikke stemme.
Som jeg skrev tidligere i innlegget så prøvde vi komme oss til Køben så fort vi bare kunne. Hadde på vekkerklokken kl 4 på morningen og vi tok generelt helt av. Vi hadde tydeligvis misforstått hele greia! Vi trodde at når jeg hadde maksimal så slapp egget, så da var det om å gjøre å komme seg til Stork for å bli inseminert i og med at frossen sæd ikke lever like lenge som fersk sæd, men vi tok jo helt feil ? Ikke rart vi fikk time såpass sent på dagen! Hadde jeg ringt de hjemmefra og fortalt at jeg hadde fått maksimal så ville de nok bedt meg komme dagen etter. Man lærer så lenge man lever, er det ikke det man sier? Vi har i ettertid lest oss ordentlig opp på alt sammen? Vi tar livet så rolig nå ved maksimal at om det passer, så tar vi heller båten over enn fly! En liten «ferie» i stedet for å stresse med fly! Det har vi gjort de 3 andre forsøkene, og det har fungert veldig bra!
For noen dager siden opprettet jeg en Instagramkonto for «vår vei til babylykke», og den finner du her om du ønsker å følge meg på Instagram.
Vi skal forsøke en gang til i Danmark, og hvis det ikke går så har vi tenkt å gjøre det offentlig. Vi har allerede snakket en del om det, og funnet ut av vi ønsker bruke ett annet offentlig sykehus enn Riksen. Vi har lest mye positive tilbakemeldinger fra andre som er i samme situasjon, og det er mindre ventetid der. Vi søkte i Oslo først, men fikk avslag fordi jeg hadde for høy BMI. Jeg måtte ned 5 kilo for at jeg skulle få behandling. Så mens vi venter på forsøk i Danmark forsøker jeg å gå ned i vekt, slik at vi igjen kan søke gjennom det offentlige. Dette blir 5 forsøk i Danmark. Jeg vet at det ikke er mange forsøk, men når man står i det og bare ønsker barn så er det veldig mange.. Spesielt når det er penger innblandet også. Tar litt tid å spare opp.. Den biologiske klokka tikker også, noe som stresser meg, selv om jeg helt sikkert ikke har noen grunn til å være stresset enda. Jeg er åpen for at vi gjør det offentlig, men HVIS det skulle bli veldig lang ventetid så vil jeg veldig gjerne at vi prøver i Danmark mellom slaga, hvis Hanne er med på det. Vi er jo to om det, så jeg kan jo ikke akkurat ta slike avgjørelser på egen hånd. Hanne og jeg er forskjellige der.. Hun blir psykisk sliten og lei av forsøkene. Hun orker ikke flere nedturer og vil egentlig bare vente på det offentlige, mens jeg helst bare vil kjøre på og prøve helt til det går. Jo fler negative resultater, jo nærmere ett positiv resultat tenker jeg. Blir jo i alle fall ikke gravid av å ikke prøve. Jeg blir selvfølgelig sliten psykisk jeg også, men jeg prøver å tenke positivt. Før eller siden vil jeg bli gravid igjen, og jeg håper så inderlig at det skjer veldig, veldig snart.
Jeg kjenner derimot at jeg begynner å bli lei av å stappe i meg så mye dritt før, under og etter ett forsøk . Jeg har bestemt meg for å droppe fructus femina og hostesaft. Det er to kjærringråd mange mener skal hjelpe, men det har ikke fungert på meg de to forsøkene jeg har prøvd det ut. Den gangen jeg faktisk ble gravid så drakk jeg bare grapefruktjuice en uke før ett forsøk, spiste ananas og avocado etter forsøket ellers helt vanlig sunn mat. Jeg orker ikke stresse med det.
Noen ganger slår tanken meg : Tenk om jeg aldri får barn? Tenk om jeg skal miste gang på gang? Jeg har jo kun mistet en gang, men jeg har evnen til å overanalysere og bekymre meg.. Lest om en dame som mistet 10 ganger. 10 ganger! Hvordan hun hadde styrke til å prøve igjen og igjen skjønner jeg ikke, men… Det endte heldigvis opp med at hun fikk barn til slutt, men først måtte hun gjennom 10 spontanaborter.. Legger ved link under om noen ønsker å lese. https://www.nrk.no/vestfoldogtelemark/xl/har-opplevd-ti-spontanaborter-_-satser-alt-pa-nummer-11-1.14530151
Jeg vet ikke om jeg ville klart å miste 10 ganger. Bare det å miste en gang var helt forferdelig. Jeg orker ikke det veldig mange ganger.. Egentlig skjønner jeg ikke hvorfor jeg går rundt å bekymrer meg om jeg skal miste mange ganger, for det er like stor sjanse for at jeg skal lykkes neste gang som alle andre. Det er vel heller det at jeg bekymrer meg bare. Vi skal få det til! Veldig snart! ??♥️
Nå har det vært stille her en lang stund. Det forrige forsøket gikk rett i dass det også og jeg tok det veldig tungt. Hadde håpet på ett lite julemirakel. Nå kjenner jeg at det begynner å bli litt tungt å «hele tiden» få negative tester. Og spesielt når vi føler at alle rundt oss får det til. Vi hadde noen venner på besøk rett før jul. Da hadde jeg fremdeles ikke testet, så jeg holdt meg unna alkohol. Noen dager etter får jeg negativ test.. Ett par uker etter det får hun ene venninna vår som var med å drakk positiv test.. Ironisk eller hva? Der sitter jeg å holder meg unna alkohol fordi jeg nettopp hadde forsøkt, og noen uker etter får hun positiv. Det tok jeg faktisk veldig tungt.. Hun ringte Hanne å fortalte at hun var gravid og hun var selvfølgelig veldig glad for det. Og Hanne var like entusiastisk tilbake og de snakket lenge om HcG, symptomer og graviditet. Jeg derimot stod på naborommet å gråt.. Først noen uker etter fikk Hanne en reaksjon på det også. Det er en beintøff prosess dette her.. Det er tungt å få negativ test, men det som er tyngst er alle de rundt som på minst passende tidspunkt får positiv…
Siden sist har vi vært i Danmark. Endelig var det vår tur å prøve igjen. Den 2 desember var jeg hos gynekologen og der målte han den største folliklen. Den var da 19 mm. Faktisk fikk jeg positiv eggløsningstest 5 min før jeg gikk ut døra hjemmefra. Så jeg visste at tiden var inne, men dro likevel i og med at Stork ønsket svar på ultralyd. Jeg fikk beskjed fra Stork om å ta ovitrelle eggløsningssprøyte kl 12:00 og komme til inseminasjon dagen etter kl 11:30. Jeg har aldri tatt den sprøyta før, så jeg var veldig nervøs for om det skulle gjøre vondt eller om jeg satte den feil. Men jeg klarte det, og var meget stolt etterpå.
Jeg fikk også resept på crinone som jeg skulle ta to dager etter inseminasjonen. Crinone er ett preparat som bygger opp livmorslimhinnen slik at embryo lettere fester seg og kan vokse, og kan dermed minske sjansen for spontanabort. Hvis jeg blir gravid så skal jeg gå på det hver dag til jeg er 12 uker på vei om jeg ikke husker feil.
Vi tok danskebåten «som vanlig». Er litt deilig å ta båten og få ett lite avbrekk fra virkeligheten. Det har blitt vår tradisjon å gå innom taxfree å se etter babyklær. Vi kjøper alltid litt klær når vi drar med båten. Litt ekstra stas på de turene. Vi skal jo tross alt til Danmark for å bli gravid. Forhåpentligvis.. Er forsåvidt ikke kun på båten vi handler klær. Vi kjøper klær støtt og stadig om vi kommer over noe fint. Så vi har allerede en stor boks med klær.
På Stork hadde de pyntet masse til jul, og der var ekstra koselig å komme inn der, men det som rørte meg mest var at de hadde ett lite juletre som de hadde pyntet med hjerter og storker. Det var litt symbolikk i det følte jeg. Det eneste jeg ønsker meg til jul er en positiv test! Håper storken kommer på besøk i august/september neste år, men kommer med en liten førjulsgave før jul! ❤️
Jeg har som «vanlig» spist masse fertilitetsmat både før og under eggløsning og nå i lutealfasen. Ikke så vanskelig å være sunn nå som jeg allerde har blitt så sunn. Men har fokusert ekstra mye på de rette produktene nå i ventetiden.
Jeg lever, hvis noen lurte på hvor det har blitt av meg. Jeg driver å forbereder meg til nytt forsøk. Endelig. Nå håper jeg virkelig det er vår tur! Siden forrige forsøk har jeg endret livsstil drastisk. Fra å spise det som frister og mosjonere minimalt til å spise sunt og variert og trene hardt tre ganger i uka. Jeg føler meg så mye bedre! Og det at jeg vet det kun er positive helsegevinster gjør godt å tenke på. Jeg føler virkelig at jeg er i riktig spor nå, og jeg føler meg veldig klar for nytt forsøk. Jeg har en god følelse på alt sammen!
Jeg har vært på enda ett babyshower siden siste innlegg, og det var som å få ti kniver i hjertet. Alle som var der var gravid og hadde barn fra før, bortsett fra Hanne og jeg. Og når har de termin? Joda, januar selvfølgelig. Da jeg skulle hatt termin hvis jeg ikke mistet.. Så joda.. Vi har virkelig fått smurt det inn at vi mistet. Men nå som det nærmer seg nytt forsøk så er jeg veldig positiv og klarer å se fremover. Og i tillegg til den gode livsstilen vi har fått så har jeg bare gode følelser denne gangen. Mulig det bare er i mitt hode, men jeg har en veldig god følelse for dette forsøket! Nå gjenstår det bare to streker på graviditetstesten rett før jul så blir jula fantastisk!
Jeg satser på eggløsningssprøyte dette forsøket. Forrige forsøk så fikk jeg ikke tatt den. Klinikken bommet på dagen, så jeg fikk positiv eggløsningstest før jeg fikk tatt sprøyta. Jeg var hos gynekologen i dag for å måle folliklen. Den største var på 13mm og det for tidlig å planlegge veien videre. Så jeg skal tilbake på mandag. Spørs om det ikke vil være for sent igjen da, sånn at det atter en gang ikke passer at jeg tar sprøyta. Jeg er på dag 12 i dag, og de tre siste månedene har jeg vært maksimal fertil på dag 15. Uansett eggløsningssprøyte eller ei, nå er det ikke lenge til vi drar!
En ting må jeg få klage litt på. På forrige forsøk i september så fylte vi ut papirer for å bli henvist til riksen. Gynekologen sa jeg trengte noen blodprøver, men disse hadde jeg allerede tatt. Da ba han meg levere de i skranken, så skulle han sende henvisningen når han hadde fått de. Det er nesten 3 måneder siden… I dag så fant jeg ut at han ikke hadde fått med seg at jeg hadde levert papirene, så han har ikke sendt de. Da kunne vi hatt time anytime soon.. Kjente at jeg ble litt frustrert da kan man si. Men han beklaget seg på det sterkeste, og mer fikk han ikke gjort. Da jeg skulle dra sa han :
Forhåpentligvis trenger du ikke hjelpen fra Riksen!
Jeg kjente en glede da han sa det. Er stort håp.. Som om at han hadde rett.. At vi ikke trenger hjelp fra Riksen.. La oss håpe han har rett!
Har du noen erfaring med ovitrelle eggløsningssprøyte?
Jeg overlevde babyshoweret til kusinen min på søndag. På nippet.. Det var tøft. Veldig tøft. Jeg har bevisst ikke møtt hun siden i sommer. Jeg har gruet meg til å se hun. Til å se hvor stor mage hun har fått og se hvor jeg kunne vært hvis jeg ikke mistet. Jeg fant ut at dersom jeg ikke mistet så ville vi hatt termin med 14 dagers mellomrom. Så det å se hun og sammenligne meg med henne var fryktelig vondt. Jeg hadde tatt på meg en fin maske for anledningen. En maske med ett stort smil. For den ekte Ida var igjen hjemme. Hadde jeg tatt av meg masken ville jeg sittet der å grått, men det passet seg jo ikke. Jeg har hørt av flere at det var tøft gjort av meg å klare å dra på det, at de selv ikke hadde klart å dra. Jeg tar det til meg og tenker at jeg er sterk. Men nå begynner begeret å renne over for meg. Jeg har hørt at man ikke får mer enn man takler å bære.. Jeg begynner å lure på hvor mye jeg takler.. For nå holder det..
Jeg fikk også nettopp en snap av en venninne av meg som nettopp har fortalt at hun er gravid. Hun har visst det en stund, men ville skåne meg så lenge som mulig for hun visste jeg slet. På snappen er det et bilde av magen hennes og teksten » buksene begynner å bli trange for magen«. Jeg klarte ikke sende noe annet enn ett hjerte tilbake. Det var så sårt å se det.
Nå er jeg maksimal fertil. Om to ukers tid har jeg mensen. Håper virkelig det blir den siste mensen på 9 måneder! Vi krysser fingrene for det! Jeg kunne ønske jeg bare kunne hatt sex med Hanne og blitt gravid. Tenk så fint å kunne prøve hver måned! Da er jeg sikker på at jeg hadde vært gravid for lengst! Som Hanne så fint sa i stad «Håper desember blir vår siste og beste mnd i 2019 og starten på noe godt for resten av livet❤». La oss håpe det!
Jeg har kommet så langt den siste måneden. Jeg har en god innstiling for neste forsøk. Jeg har endret kosthold drastisk. Jeg har kuttet ned ekstremt på karbohydrater. Raske karbohydrater som hvitt mel og sukker har jeg så og si kuttet ut. Vi har også begynt å lage mat fra bunnen, fremfor mat som er lettvint og usunt. Jeg har fått selvdisiplin! Vi er ikke lenger like svak for junkfood slik vi var før! Det føles så godt å være god mot kroppen. Og vite at det kun er positive helsegevinster for fremtiden. Vi har også begynt å trene. Trener 3 ganger i uka og det har vi gjort i en måned alt. Jeg var redd for å bli lei, men jeg er bare motivert! Jeg har hørt at «formen» til eggene kan påvirkes så langt tilbake som 6 måneder. Så det du spiser i dag har ikke nødvendigvis noe å si for eggkvaliteten nå. Og endelig har jeg funnet motivasjonen til å gjøre noe med det! Så jeg er i alle fall på rett vei! Det føles helt fantastisk at jeg er på riktig vei.
Nå har vi ventet så lenge med neste forsøk. Det er 7 uker siden vi var i Danmark sist. Nå har jeg straks eggløsning. Jeg tester med eggløsningstester for å ha litt kontroll på syklusen min, og det er greit å vite når i syklusen jeg har eggløsning. Da er det lettere å vite ca når vi skal til Danmark også. Vi drar i slutten av november, begynnelsen av desember. Jeg begynner å se lyset i enden av tunnellen. Om 4-5 uker prøver vi igjen, og frem til da jeg skal fortsette slik jeg har gjort den siste tiden.
I forrige innlegg hadde jeg det ikke så bra. Jeg kjente litt på det at «alle» rundt meg var gravide og at vi var nødt til å vente så lenge på neste forsøk. Siden sist har enda en venninne fortalt at hun er gravid. Hun mistet selv i januar i fjor, så jeg unnet henne virkelig dette. Men det svir litt likevel. Det svir, fordi de ville vente til høsten med å prøve igjen. Så fort høsten kom så ble de gravide. Misforstå meg rett, jeg er veldig glad på deres vegne, men jeg kunne ønske vi også hadde muligheten til å bli gravide med en gang. Bare kunne prøve når vi vil. Kunne virkelig ønske Hanne eller jeg hadde litt sæd på lager selv om vi begge var jenter. Tenk så lettvint å bare kunne prøve.
Jeg skal snart på babyshower til kusina mi. Jeg må ærlig innrømme at jeg gruer meg veldig til det. Hun er to uker lenger enn hva jeg ville vært. Vi hadde begge termin i januar. Jeg har så langt gjort alt for å ikke møte hun, for det gir en så sterk påminnelse på hvor jeg kunne vært nå. Men jeg kan ikke unngå henne for alltid. Jeg må på babyshoweret hennes. Men det gjør vondt at jeg også skulle hatt mitt eget babyshower veldig snart. Jeg skulle hatt mage og kjent spark jeg også.. Samtidig som det føles veldig vondt alt sammen så tenker jeg «herregud, get over it«. Nå må jeg snart godta det. Det har gått bra så lenge, men nå som datoen nærmer seg så er det ekstra sårt. Spesielt når jeg har en nær å sammenligne meg med. Men som søsteren min sier: » Trur det nok vil bli sårt i starten. Og når termindatoen til Line er ferdig, så får du litt mer ro til å slippe å se andre gravide rundt deg. Og ha fokus på å begynne på nytt». Søsteren min har så rett.
Neste innlegg skal bli så mye mer positivt. Har endret kosthold fullstendig og forsøker tenke positivt
