Kategori: Tanker

Det har vært så utrolig mye som har skjedd den siste tiden, og jeg har ikke hatt energi til å skrive noe. For det første, som sikkert fler av dere lurer på – jeg ble ikke gravid denne gangen heller. Jeg blir så motløs. Vi skulle ta en pause om det ikke gikk denne gangen. Ta en pause for å nyte hverandres tilværelse og fokusere på forholdet. Vi skulle til syden og hadde fler koselige planer. BAM – coronaviruset kom.. Da kunne vi drite i syden og planen våre også. Det er noe annet når man er tvunget til en pause på ubestemt tid og det å selv bestemmer at vi skal ha en pause. Da har man litt kontroll, men nå aner vi ikke hvor lenge vi må vente, og pausen ble ikke slik vi ønsket.

I tillegg til corona og at jeg ikke ble gravid så har faren min vært veldig syk. Vært inn og ut av sykehuset siden starten av mars. Jeg har måtte endre tankesett fullstendig. Jeg har på kort tid måtte innfinne meg i at realiteten er at jeg vil miste pappa før jeg hadde trodd. Jeg har måtte bli kjent med nye, skumle tanker. «Dette blir nok hans siste 17 mai». «Jeg vet ikke om han er her til jul». «Jeg vil feire bursdagen min med han, for det blir nok den siste han er med på». På de mest kritiske dagene visste vi vel ikke om han kom hjem igjen noen gang. Jeg er veldig knyttet til pappa så dette har vært en tung prosess. Jeg tror aldri man kan være helt forberedt på å miste noen man er glad i. Og det at corona herjer i tillegg hjelper jo ikke på. Blir han smittet så har jeg i alle fall ikke en pappa lenger.. Men han får hjemmesykepleien til seg flere ganger daglig, og vi har blitt enige om at livsglede oppi det hele burde spille noen rolle. Så jeg er hos han noen dager hvis jeg føler meg 100% frisk. Han kan like gjerne bli smittet av en hjemmesykepleier som av noen på sykehuset eller av kona hans som jobber med mange mennesker, så vi følte dette var riktig valg å ta. Hadde det ikke vært for corona så ville jeg helt klart vært der enda oftere, men jeg er livredd for å smitte pappa med noe. Har jeg litt vondt i hodet eller tett i nesa så er det nok til at jeg holder meg hjemme. Her om dagen drømte jeg at jeg var i begravelsen hans faktisk. Helt forferdelig drøm.. Og i drømmen så drømte jeg at han døde veldig brått, og jeg ville skrive ett brev til han som han kunne få med seg i graven, men jeg rakk aldri gjøre den ordentlig bra – for alt gikk så fort.. Kanskje det er kroppen min som forsøker å forbedre meg. Jeg aner ikke. Men én ting vet jeg, og det er at jeg ikke er klar. Jeg blir aldri klar til å miste pappa. Jeg vet ikke hvordan jeg skal komme meg gjennom det.. Jeg sliter med å sovne om kveldene, for det er da de verste tankene kommer, og i blant så gråter jeg meg i søvn. Jeg kunne ønske jeg var gravid i alle fall, for da hadde jeg hatt noe positivt å se frem mot i den vonde tiden som vil komme, men neida.. Føler alt går mot meg..

Planen var at vi skulle prøve i Norge etter pausen. Men jeg måtte ned 5 kilo i vekt for å få hjelp. De siste måneden har ikke akkurat vært preget av trening og sunne vaner. Det har blitt mye dritt mat. Når jeg tenker meg om nå, så tror jeg egentlig at jeg trøstespiser. Jeg har i alle fall gått en del kilo opp på kort tid, så nå er vi enda lenger unna å få prøvd i Norge. Motivasjonen burde absolutt være der for å gå ned i vekt. Vite at da får jeg hjelp i Norge, men neida. Jeg gjør det motsatte. Jeg bare spiser meg tykk. Hvor er fornuften i det?

Når det blir lov å ta båten over til Danmark så ønsker jeg å gjøre ett forsøk til på Stork klinikk mens vi venter på at jeg skal klare gå ned i vekt. Men denne gangen tror jeg at jeg vil prøve «naturlig». Det var jo tross alt da jeg ble gravid den ene gangen. Jeg brukte ikke eggløsningssprøyte eller noe som helst. Jeg har så lyst å bli gravid! Og kvinner rundt meg blir jo gravide og føder på løpende bånd!

Venninna vår venter sitt andre barn nå. Og da hun var gravid med sitt første barn så hadde vi bestemt oss for at vi ville ha barn, og her er vi enda… Og hun venter sitt andre.. Deprimerende. Og i skrivende stund er en annen venninne på sykehuset nå for å føde sin sønn. I tillegg mistenker jeg at jeg har endometrise. Jeg har fått time på gynekoligisk på ahus i juli, så da håper jeg det går fort derifra for å få hjelp og bli utredet slik at vi fortere blir foreldre.. Som dere ser så smiler livet til oss.

I dag er jeg 11 dpo og jeg klarte gå på en smell i går. Hadde jo egentlig bestemt meg for å vente til testdag på fredag, men det gikk som det gikk. Desverre var testen blendahvit. Jeg prøver å tenke «det er enda tidlig», men det er ikke lett å holde motet oppe. Man får jo alltid ett slag i trynet når det kun dukker opp én strek. Grunnen til at vi tok test var fordi jeg hadde vedvarende murringer i to dager. Og da mener jeg ikke murringer som kommer og går, men konstante murringer. Jeg bruker ikke ha murringer fler dager før mensen, så jeg fikk jo litt håp,men den gang ei. Vi brukte forresten clear blue sin tidlig test som kan brukes 6 dager før forventet mens.

Vi hadde jo egentlig bestemt oss for å ikke teste før IKM, så vi hadde ikke kjøpt inn noe fra billigetester. Vi har så stor viljestyrke skjønner dere! Uansett hvor mye jeg nekter for det, så blir jeg en skikkelig testetøs. I skrivende stund holder jeg på å tisse på meg, for jeg skal teste meg igjen om en halvtimes tid! ?

I dag sovnet jeg på sofaen bare en time etter jeg hadde stått opp, og da sov jeg i to timer. Så jeg håper det kommer av at det er en liten spire i magen som vokser og ikke av andre grunner… Har så lyst til at det skal klaffe! Synes så inderlig det er vår tur nå! Som jeg skrev i forrige innlegg skal vi ta en pause fra prøvingen hvis det ikke går nå, og den pausen har jeg virkelig ikke lyst på! Orker ikke 6-7 måneder med pause, så det hadde vært så fantastisk om det satt denne gangen!

Jeg skal som sagt teste meg om litt, og skal holde dere oppdatert på svaret. Jeg legger det ut i oppdatert versjon i dette innlegget.

Hvis jeg lukker øynene kan jeg se for meg selv med mage, og det er så fantastisk! Jeg håper jeg en dag kan åpne øynene og oppdage at det ikke kun er en drøm ❤️

Oppdatering på graviditetstest:

Jeg vet ikke hva jeg skal tenke egentlig.. I begynnelsen så både Hanne og jeg antydning til to streker. Den er så svak at jeg ikke engang får den på bildet. Men jeg klarer ikke slå meg til ro med det. Har nå vridd og vendt på den forbanna testen i en evighet, og jeg ser bare den ene ordentlige streken. Tror den andre streken er en skyggestrek eller en «ripe». Er så mange av de på det glasset. Men selvfølgelig får jeg jo ett lite håp.. Kunne ønske jeg bare kunne slå meg til ro med at det var en ripe i stedet for å gå rundt å få falske forhåpninger. Noen er nødt til å slå vett i hodet mitt. Dette her er så slitsomt!

Å prøve å få barn er en stor karusell av følelser som går i alle retninger..

Nå er det en uke til testdag (førstkommende fredag)! Tiden har egentlig gått ganske fort etter insemineringen forrige torsdag, men regner med at den verste ventetiden blir den siste uka med venting. Bruker være sånn. Jeg er 7 dpo, og som vanlig er jeg på jakt etter symtomer! Slår aldri feil! Jeg kunne egentlig ønske jeg bare kunne la være å lete etter symptomer og bare ta det som det kommer. Som en på forumet har sagt til meg «enten så er du gravid, eller så er du ikke gravid». Jeg blir ikke mer gravid av å lete etter symtomer, men jeg klarer bare ikke la være. Og på dette forsøket står det mer på spill.. Vi har brukt nærmere 100 tusen på å en baby nå, uten å lykkes. Det koster mye penger, og når vi bruker så mye penger på dette er det ikke særlig mye penger til gode som vi kan bruke på å pleie kjærligheten. Vi trenger fokusere på hverandre oppi det hele. Så hvis det ikke går nå skal vi heller spare penger til en sydenferie i juli og bare kose oss og sette fokus på oss som ett par. Jeg vet beslutningen er best for økonomien vår og for oss, men likevel er det vanskelig å slå seg til ro med det. Jeg har baby på hjernen.

Jeg tenker så mye på beslutningen vår. Hva om jeg blir gravid om vi prøver igjen f.eks i mai? Jeg ble gravid på våren i fjor (i mai), og jeg har hørt at statistisk sett er det flertall med kvinner som blir gravide på vår/sommer og generelt de månedene det er lysere. Tenk om jeg lar gullegget gå til spille? Tankene er mange…jeg vil nok ikke innfinne meg i avgjørelsen våres, men jeg vet det er best for økonomien og for oss. Jeg får håpe jeg klarer finne ro i beslutningen etterhvert. Men 6-7 måneder med pause er lenge! Skjønner ikke hvordan jeg skal innfinne meg i det, men jeg må det. Vi både fortjener og trenger en ferie! I mellomtiden skal jeg prøve å gå ned de kiloene det kreves for å få hjelp i Norge, men kjenner det kan bli tøft..

Sååå….dpo land.. Jeg føler og føler og føler litt til.. Blir gal av å kjenne etter! De tingene jeg så langt har kjent meg frem til er

• Løs mage
• Trøtt
• Støl i magen
• Litt murringer
• Tett i nesa
• Til tider ubehag nederst i magen når jeg lener meg fremover
• Mye luft
• Rumler mye i magen
• I går hadde jeg en del ilinger i lysken på begge sider ved bevegelse
• Vondt i hodet

Mange av disse symptomene kan være veldig tilfeldig, men jeg henger meg opp i de likevel. Det er jo så tullete å bemerke seg alt mulig, men også veldig normalt tror jeg? Og jeg går jo også på crinone (progesteron støtte). På felleskatalogen står følgende om mulige bivirkninger :

Som alle legemidler kan Crinone forårsake bivirkninger, men ikke alle får det.Under behandling med Crinone kan det forekomme tretthet, søvnighet, hodepine, ømme bryst, irritasjon i skjeden, småblødninger, irritasjon på applikasjonsstedet og overfølsomhetsreaksjoner, vanlig- vis hudutslett.

Felleskatalogen.no

Så noen av symptomene kan jo komme av crinone, men jeg følte ikke til noen av disse da jeg gikk på crinone forrige prøveperiode, og da får jeg selfølgelig litt håp. Iditot.. Jeg kunne ønske jeg kunne forvente det verste, og heller bli positivt overrasket hvis jeg får positiv test.. Men i stedet suger jeg til meg alt av håp! Og noen ganger tenker jeg : «Finner jeg opp alle symptomene eller er de virkelige?” For jeg kan føle en ting nå og så er de like fort borte. Kanskje jeg bare innbiller meg det fordi jeg har så lyst? Fader altså, dette er litt av en prøvelse… Og da jeg var gravid i mai så kjente jeg skikkelig på symtomer. Ligamentsmerter, syykt ømme bryster, stikking i brystene og jeg våknet til og med midt på natten av at det stakk som f i magen. Tror det var da egget festet seg. Det jeg føler nå kan ikke sammenlignes med det jeg følte da.

Kryss fingrene for oss og send oss noen gode tanker frem til testdato på fredag! ❤️

Jeg overlevde babyshoweret til kusinen min på søndag. På nippet.. Det var tøft. Veldig tøft. Jeg har bevisst ikke møtt hun siden i sommer. Jeg har gruet meg til å se hun. Til å se hvor stor mage hun har fått og se hvor jeg kunne vært hvis jeg ikke mistet. Jeg fant ut at dersom jeg ikke mistet så ville vi hatt termin med 14 dagers mellomrom. Så det å se hun og sammenligne meg med henne var fryktelig vondt. Jeg hadde tatt på meg en fin maske for anledningen. En maske med ett stort smil. For den ekte Ida var igjen hjemme. Hadde jeg tatt av meg masken ville jeg sittet der å grått, men det passet seg jo ikke. Jeg har hørt av flere at det var tøft gjort av meg å klare å dra på det, at de selv ikke hadde klart å dra. Jeg tar det til meg og tenker at jeg er sterk. Men nå begynner begeret å renne over for meg. Jeg har hørt at man ikke får mer enn man takler å bære.. Jeg begynner å lure på hvor mye jeg takler.. For nå holder det..

Jeg fikk også nettopp en snap av en venninne av meg som nettopp har fortalt at hun er gravid. Hun har visst det en stund, men ville skåne meg så lenge som mulig for hun visste jeg slet. På snappen er det et bilde av magen hennes og teksten » buksene begynner å bli trange for magen«. Jeg klarte ikke sende noe annet enn ett hjerte tilbake. Det var så sårt å se det.

Nå er jeg maksimal fertil. Om to ukers tid har jeg mensen. Håper virkelig det blir den siste mensen på 9 måneder! Vi krysser fingrene for det! Jeg kunne ønske jeg bare kunne hatt sex med Hanne og blitt gravid. Tenk så fint å kunne prøve hver måned! Da er jeg sikker på at jeg hadde vært gravid for lengst! Som Hanne så fint sa i stad «Håper desember blir vår siste og beste mnd i 2019 og starten på noe godt for resten av livet❤». La oss håpe det!

I forrige innlegg hadde jeg det ikke så bra. Jeg kjente litt på det at «alle» rundt meg var gravide og at vi var nødt til å vente så lenge på neste forsøk. Siden sist har enda en venninne fortalt at hun er gravid. Hun mistet selv i januar i fjor, så jeg unnet henne virkelig dette. Men det svir litt likevel. Det svir, fordi de ville vente til høsten med å prøve igjen. Så fort høsten kom så ble de gravide. Misforstå meg rett, jeg er veldig glad på deres vegne, men jeg kunne ønske vi også hadde muligheten til å bli gravide med en gang. Bare kunne prøve når vi vil. Kunne virkelig ønske Hanne eller jeg hadde litt sæd på lager selv om vi begge var jenter. Tenk så lettvint å bare kunne prøve.

Jeg skal snart på babyshower til kusina mi. Jeg må ærlig innrømme at jeg gruer meg veldig til det. Hun er to uker lenger enn hva jeg ville vært. Vi hadde begge termin i januar. Jeg har så langt gjort alt for å ikke møte hun, for det gir en så sterk påminnelse på hvor jeg kunne vært nå. Men jeg kan ikke unngå henne for alltid. Jeg må på babyshoweret hennes. Men det gjør vondt at jeg også skulle hatt mitt eget babyshower veldig snart. Jeg skulle hatt mage og kjent spark jeg også.. Samtidig som det føles veldig vondt alt sammen så tenker jeg «herregud, get over it«. Nå må jeg snart godta det. Det har gått bra så lenge, men nå som datoen nærmer seg så er det ekstra sårt. Spesielt når jeg har en nær å sammenligne meg med. Men som søsteren min sier: » Trur det nok vil bli sårt i starten. Og når termindatoen til Line er ferdig, så får du litt mer ro til å slippe å se andre gravide rundt deg. Og ha fokus på å begynne på nytt». Søsteren min har så rett.

Neste innlegg skal bli så mye mer positivt. Har endret kosthold fullstendig og forsøker tenke positivt

Den siste tiden har vært litt tung for meg. Jeg kan ikke helt forklare hvorfor, men jeg har følt litt på tomhet og det å være alene om å ikke være gravid. Jeg vet det bare er helt tullete å tenke sånn, men det er mine tanker. Mine innerste tanker. Da vi fant ut at jeg var gravid i mai, så var jeg så absolutt ikke alene om å være gravid. Det var flere vi kjente som også var gravide. Så fantastisk, tenkte jeg! Da kan barna bli venner fra dem går i bleier, vi kan gå på trilletur sammen og jeg har mange å komme i form sammen med etter fødselen! Alt var så fantastisk. Jeg tenkte at det helt sikkert var meningen at flere skulle gå gravid samtidig som meg. Men så kom den forferdelige dagen… Den 5 juni.. Da vi skulle på tidlig ultralyd å se den lille for første gang. Forventninger var store. Vi skulle få se hvor stort det lille frøet var blitt og vi skulle mest sannsynlig få se og høre hjerteslag.. Det var dagen da helvete begynte. Dagen da jeg prøvde tenke positivt, men hjertet var fylt av så mye frykt. Vi hadde oppfølgingstime hver uke, frem til jeg var 9 uker. I uke 8 så vi hjerteslag og ble fylt med håp, uka etter var alt revet fra oss igjen. Det lille frøet hadde tapt kampen.

Mens vi opplevde å miste hørte vi stadig fler fortelle at de var gravide. Til og med en venninne av meg som har et barn på 11 år, skal mot alle odds bli mamma igjen. Og når er termin? I januar. Slik som oss. Rettelse. Måneden vi egentlig skulle hatt termin. Jeg føler alle er gravide! Jeg vet så godt at vi ikke er de eneste som sitter å føler på akkurat det samme som jeg føler på, men det føles bare så håpløst. Hvorfor måtte vi miste? Og hvorfor måtte så mange være gravide samtidig som oss? Hvorfor dukket det stadig opp nye innlegg på Facebook «vi venter barn i januar» Er det for å smøre det inn at vi mistet? Det har alltid vært noen som har vært gravide årlig som vi kjenner, og det er helt normalt. Men nå var det ekstremt mange. Det er så mange som venter barn i januar og februar som vi kjenner! Det holder nå! Jeg trenger ikke en påminnelse på at vi mistet! Jeg trenger ikke en påminnelse på at vi ikke skal bli foreldre 26 januar 2020! Det holder!

Jeg sitter å skriver dette innlegget mens tårene renner. Det er 4 måneder siden jeg mistet, men akkurat nå føles det som det var i går! Det gjør så vondt å føle på! Og jeg er så redd for at jeg skal bruke lang tid på å bli gravid igjen! Vi får jo ikke prøvd mer enn kanskje 5 ganger i året, i og med at vi ikke bare kan kose i senga og håpe på det beste.. Jeg er så klar for å bli gravid igjen! Jeg er så klar for å bli mamma! Så utrolig mange skal bli mamma om noen måneder, mens jeg ikke er i nærheten å kunne føle på det engang. Det gjør så vondt! Er det vanlig å føle på det såpass «lenge» etterpå?

Jeg har forsøkt å være sterk. Men når så forbanna mange skal gni det inn i trynet mitt at de er gravide (enda de ikke vet jeg har vært gravid og mistet) så gjør det vondt. Blir jeg straffa for noe? Det verste er at jeg klarer ikke helt å være glad på deres vegne. Jeg føler meg slem som tenker sånn. Føler meg egoistisk. Men det er fakta! Jeg skulle være en av dem som gikk rundt med kulemage nå og daglig kjenne spark! Men i stedet ble jeg ekskludert fra den planen fra en eller annen med høyere makter. Jeg har tider der jeg klarer være glad på andres vegne, men akkurat den siste tiden har det vært forferdelig vondt.

Vi skal mest sannsynlig prøve igjen i desember. Jeg håper virkelig på et Christmas miracle! Vi er så klare for å bli foreldre! Vi synes det er viktig å huske på at vi en gang skal bli foreldre, og derfor kjøper vi inn litt babyting nå og da for å beholde litt positivitet i baby drømmen . Vi fant en nydelig body som vi bare måtte kjøpe!