Kategorier
Ivf Tanker

Mirakelegget

Jeg stod på Oslo S og tårene bare rant.. Klokken var 08:09, og rundt meg var det myldrende liv. Folk gikk i alle retninger. Noen med koffert og andre med vesker. Jeg derimot stod midt i kaoset med en sekk på ryggen. Jeg hadde pakket sekken med litt lesestoff osv hvis det ble tur til Porsgrunn for innsett

Jeg turte nesten ikke sjekke mobilen min. De skulle ringe før 9 dersom det ikke gikk bra. 09:01, og ingen telefon. Var de forsinket? Hadde de glemt å ringe meg? Brått ble jeg usikker på om jeg hadde hørt riktig. Var det før 9? Kanskje det var før 10? Jeg var nødt til å høre med dem på crypho (en sikker nettbasert meldingssystem), for jeg klarte ikke tro på det.

Atter en gang rant tårene mine, mens jeg gikk rundt som en hodeløs kylling på Kiwi å så etter hva jeg skulle kjøpe med meg til togturen. Egentlig gikk jeg bare frem og tilbake uten å ta med med noen varer, for jeg var helt fjern.

Hva var oddsen for at det ene egget jeg fikk ut skulle utvikle seg til blastosyst? Jeg har ikke noen tall på det, men som regel faller noen egg fra etter uttak. Og denne gangen hadde jeg bare dette ene egget, og det overlevde! Jeg føler meg nesten litt stolt over egget mitt! Det klarte seg! Mirakelegget! ❤️

Nå drikker jeg vann til den store gullmedaljen! Man skal nemlig ha full blære ved innsett! Det føles som om blæra snart skal sprekke. Men hvis det hjelper så skal den jaggu være full også!

Hanne er ikke med denne gangen, så det er litt trist, men det skal gå fint det også 😊 Kommer med en oppdatering etter innsett! 🥚❤️

Kategorier
diverse håp Ivf Tanker

Hva med denne gangen?

Den 27 januar begynte jeg på synarela, for å bli nedregulert. Jeg var så utålmodig, så jeg sa meg villig til å gå på nesespray en uke ekstra når de sa jeg kunne få uttak litt tidligere enn om jeg hadde gått på kort protokoll, men da måtte jeg gå på synarela en uke ekstra pga logistikk. Jeg skulle ha to spray morgen og to spray kveld, klokken 8 og 20 hver dag. Det er veldig slitsomt i lengden, men samtidig føles det godt å være i prosessen. Jeg gikk på synarela i 5,5 uker.Den 16 februar var jeg helt nedregulert! Jeg ble så glad når så hvor mange folikler som lå i dvale! Aldri hatt så mange før, og dette var en skikkelig positiv opplevelse! 11 folikler!

Denne stimuleringsperioden har jeg gått på hormoner i veldig mange dager! 16 (!!!) dager! Jeg har gått på både menopur og bemfola tidligere, og da gikk det mye raskere enn denne gangen. Jeg følte meg som en vandrende nålepute til slutt. Det ble 32 sprøyter i løpet av disse 16 dagene.

Jeg tenkte at det kanskje var litt bra at det tok litt tid for foliklene å øke i størrelse. For da kunne de som hang litt etter få vokst seg store nok de også. Og det gjorde de. Det ble mange fine og store folikler. Jeg regnet meg frem til at jeg burde få 7 fine egg av de 11 jeg hadde, og for meg er det rekordmange! Det høyeste jeg har hatt er 4, så 7 er helt sinnsykt bra for meg å være! Og i tillegg skulle jeg få dobbel dose av ovitrielle, sånn at de skulle gjøre siste innspurt.

På selveste kvinnedagen hadde jeg uttak. Det var en dag med mye følelser. Det var på kvinnedagen mamma ble lagt inn på paliativ avdeling. Hun kom aldri hjem igjen og døde 3 måneder senere. Men jeg klarte skyve det noenlunde til side, for nå skulle jeg jo ha det best uttaket jeg noen sinne hadde hatt!

Jeg satte meg i stolen rimelig groggy og klar for å få ut gullegga mine, men det ble ikke som jeg hadde trodd. De slet med å finne det første egget i den største folikkelen. Jeg fikk helt hetta og ble nervøs for at mitt første forsøk skulle gjenta seg. Den gangen måtte de nemlig lete lenge etter eggene og skylle gang på gang før de fant dem. Det viste seg at alle eggene var umodne, dessverre. Jeg orket ikke en slik nedtur igjen. De fant ikke egget ved første skyll, og jeg var overbevist om at skandalen skulle gjenta seg. «Folikkelen var veldig stor, så det er mye å se gjennom». De sendte glass nummer to inn gjennom luka, og etter litt hørte jeg «egg». Jeg gråt av glede! Dessverre endte det der. De 6 andre var tomme eggposer. Jeg kjente at tårene var på vei, men jeg ville være modig. Holde igjen tårene. Men da de trillet meg inn til Hanne knakk jeg fullstendig sammen. Jeg gråt ustanselig. Det var umulig for meg å stoppe, jeg var helt fra meg. Jeg husker ikke så mye av hva jeg sa og sånn, for jeg var fremdeles litt fjern, men Hanne sa jeg gråt og følte meg mislykket. Jeg husker jeg hulket «jeg vil jo bare ha barn!». Det var et veldig sårt øyeblikk. Endelig hadde jeg mange folikler også skulle de være tomme!

Det er så vond følelse å føle at kroppen ikke spiller på lag. Det eneste jeg ønsker meg i livet mitt nå er barn, og det å kjenne på følelsen av å ikke være kvinne nok gjør vondt. Jeg vet veldig godt at det å være kvinne betyr ikke at man ha barn, eller at man ikke er nok kvinne om man ikke kan få barn, men når jeg står midt i det, og har så lyst så føler jeg at jeg som kvinne ikke er bra nok. Føles som det lyser «ERROR» i eggstokkene mine. Jeg vil bare lykkes, og jeg blir så lei meg når jeg hører om andre som lykkes så fort. Og hva med de som ikke engang ønsker seg barn, men som ble gravid etter et engsngsligg osv? Jeg vet det ikke er sannheten, men det føles som jeg er den eneste i hele verden som ikke får det til.

Tilbake til det ene egget jeg fikk ut. Jeg klarte etterhvert å endre tankegang. Noenlunde i alle fall. Det kunne jo i verste fall vært at alle foliklene var tomme! Ett egg er bedre enn ingen. Og jeg liker å tenke at det kanskje bare var ett egg, fordi det ene egget har tatt næringen til alle de andre, sånn at dette er et superegg!!

De ringte meg torsdag for å fortelle om det ene egget hadde blitt befruktet eller ikke. Og det hadde det! Lille mirkalegget vårt! Dersom delingen stoppet opp ville de ringe før kl 9 mandag morgen, men dersom jeg ikke hører noe blir det innsett kl 12:15 i morgen. Jeg vet at den første delingen på fredag gikk bra, men mer vet jeg ikke. Jeg prøver tenke positivt og stole på at dette går veien. At dette er egget vi har ventet på! Det er jo ett lite mirakel at det var det eneste egget av 7 folikler. Og et lite mirakel at det ble befruktet. Et lite mirakel at det delte seg riktig første dagen. Og kanskje et lite mirakel i morgen og at det ender opp med innsett? ❤️ og gjerne et lite mirakel og gir positiv test og en graviditet som går hele veien ❤️

Hanne og jeg gifter oss endelig etter 10 år! Vi gifter oss i juli, og vi har hatt tre utak i 2022 uten å lykkes, og vi har tullet litt om at det sikkert går nå. Det er jo så typisk! Jeg har kjøpt drømmekjolen, ser frem til utdrikningslag, bryllupet og bryllupsreise. Vi skal på cruise i Karibia ❤️ Og jeg har jo hørt fler tilfeller av at folk lykkes når de slapper av, ikke tenker på det eller når det ikke passer. Typisk om det går nå når det ikke har gått tidligere! Vil jo veldig gjerne lykkes, men det er bare ironisk om det går nå. Men en graviditet er hjertelig velkommen! Men blir jeg gravid blir det ikke cruise, så vi har sagt helt fra starten at hvis det ikke går nå så bestiller vi cruise med en gang. Fint å ha noe å se frem til dersom det ikke går❤️

Kryss fingre og tær for at vi slipper kjøpe påskeegg i år! 😉 Vårt påskeegg venter på oss i Porsgrunn 🤞🏼

Kategorier
Ivf Tanker

Positiv test..Eller?

Hei, igjen! Her er det en del oppdatering som trengs! Jeg kan jo fortsette der jeg slapp i oktober!

Jeg fortsatte å få symptomer, og ble ordentlig frustrert over å ikke vite om det var synarela eller graviditet. Man blir litt smågæren av å være i denne ventetiden. Jeg fikk på et tidspunkt positiv test, men det skal sies at jeg flakset rundt i leiligheten som en hodeløs høne med graviditetstesten i hånda, for å se etter to streker. Hanne så aldri to streker, men jeg er ganske sikker på at jeg så den. Hva synes dere?

Dessverre endte det uansett med mensen, så ingen graviditet på dette forsøket heller. Men, jeg hadde jo en på frys, så sorgen var ikke så stor som den ville vært om jeg ikke hadde hatt noe på frys. Nå hadde jeg jo på en måte noe å se frem til.

Nå hadde jeg ett egg på frys, for første gang i historien, og den 30 november ble det innsett av en skjønn liten eskimo ❤️ Endelig var jeg ruger igjen, og det føltes helt magisk! Jeg elsker å være i prosessen. Samtidig er det jo litt hat/elsk, for man blir jo litt gal av å være på symptomjakt og ta haugevis av tester som knuser håpet ditt. Men man håper jo så inderlig.

Dette forsøket bestemte jeg meg for å leve så normalt som mulig. Nå hadde jeg prøvd å gjøre alt riktig i så mange forsøk, så denne gangen skulle jeg slappe av. Hanne hadde bursdag i desember, og jeg arrangerte surprisefest for hun. Det ble en del tunge løft for meg, for jeg hadde ingen som hjalp meg med å plassere bord osv. Bordene stod på hodet oppå hverandre, så det ble tungt.

Et av svarene jeg fikk

Jeg ble ganske stressa av å lese det, for jeg tenkte det gjaldt mest etter uttak, men det ble som det ble. Måtte bare stå ved avgjørelsen min om å leve som normalt, og jeg kom ikke til å avlyse surprisefesten for Hanne heller, for hun fortjente virkelig litt oppmerksomhet, og jeg ville virkelig prøve å leve normalt.

Jeg var skikkelig testetøs (som vanlig), og hadde bestilt mange billigsteimler i forkant. På bursdagen til Hanne håpet jeg så sinnsykt på en positiv test. Tenk å kunne gi en graviditetstest i bursdagsgave! Men dessverre var denne negativ. Testet igjen dagen etter, og da holdt jeg på å få sjokk. Jeg kjente tårene presse på, for jeg så virkelig streken, og jeg tok til og med to tester, og begge var positive! Svak positive, men likevel to streker. Var 6dp5th. Dp: Days past. Dt: Day transfer

Så med andre ord 6 dager etter du har satt inn en fem dagers. Så jeg var altså 11 dpo. Jeg var 11 doo da jeg ble gravid i 2019 også.

Det var vanskelig å tro på at testene var positiv, for jeg har brent meg på skyggestrek osv før, så jeg tok flere tester utover dagen 😂 Disse var også positive!

Hanne og jeg var så glade at vi gråt av glede, men samtidig holdt jeg litt igjen, for jeg var så sinnsykt redd for å bli skuffa. Hanne derimot holdt ikke igjen, og sa at akkurat nå er vi gravide, la oss være glad for det. Jeg var selvsagt glad, men turte ikke glede meg riktig enda. Veldig lett å være «naiv» i starten når man er gravid første gang, men når man har opplevd å miste så er man fort ikke like naiv, fordi man vet at det kan gå galt. Husker jo da jeg var gravid i 2019 så slo ikke tanken meg et sekund at jeg kunne miste. Savner egentlig litt den naiviteten. Det å bare glede seg 100%.

Jeg tok en clearblue ukesinsikator dagen etter og den viste «ikke gravid», og jeg ble rimelig knust.. jeg hadde virkelig sett for meg at det skulle stå 1-2 på den. Jeg var så forberedt på det. Men klarte resonnere til at ukesindinator krever hcg på 25, mens tidlig tester var lavere. Dagen etter derimot! Jeg var så sinnsykt glad! Det å endelig være gravid igjen etter 4 år var så sinnsykt god følelse! Endelig! Og dette var så sinnsykt fortjent!

Jeg fortsatte å ta vanlige billigtester, for å se at strekke ble sterkere, men jeg følte egentlig ikke at de ble så mye sterkere. Fikk egentlig en ganske dårlig magefølelse, og en uke etter jeg fikk positiv test på clearblue tok jeg en ny. Da var den dessverre negativ. Jeg skjønte jo egentlig hvor dette bar… tok en hcg test hos legen og den viste dessverre et alt for lavt hcg nivå. Hjertet mitt gikk i tusen knas, selv om jeg egentlig prøvde være litt forberedt på det. Uansett hvor mye man forbereder seg på det verste så blir man jo knust. Jeg vet ikke om dette gikk som en tidlig spontanabort eller om det var det man kaller en streifer, men tror egentlig at den festet seg, men falt av veldig tidlig..

Så det ble dessverre ingen positiv graviditetstest under juletreet i år. Ei heller gleden av å tenke at «neste år var vi barn». Når blir det vår tur?

Kategorier
diverse håp Ivf Tanker

Håpeland

Det å være i dpo land samtidig som man bruker lutinus et ganske fortvilende. Lutinus gir mange av de samme symptomene som er graviditet ville gitt. Så det er ganske umulig å skille symptomene fra hverandre. Jeg er 11 dpo i dag, og symptomer jeg kjenner på er:

  • Trøtt
  • Hodepine
  • Hormonell
  • Drømmer mye (husker som regel ikke drømmene mine, men nå husker jeg de godt)
  • Løs mage
  • Murringer i magen
  • Energidrikk smaker ikke lenger like godt
  • Temperaturen har steget 0,5 grader og blitt værende der de siste dagene. Fra ca 37 til 37,5-37,7

Veldig irriterende og forvirrende å ikke vite forskjellen. Jeg har så lyst å kjenne på et symptom og kunne glede meg over at det kan være et tegn på graviditet. Men jeg må hele tiden ha i bakhodet at det like gjerne kan være lutinus. Litt kjedelig i grunn, for jeg liker å være på symptomjakt. Og jeg er så innmari redd for å bli skuffa, men det er jo så og si umulig å ikke få håp når man kjenner noe, og selv om man prøver å tenke at det er lutinus så er det ganske vanskelig å ikke få håp. Og noen av disse symptomene kan jo ikke skyldes lutinis. Slik som opplevelsen av eneggidgikken. Det var ganske spesielt. Har trappet ned på koffein, og drikker bare en liten energidrikk om dagen, men i dag smakte den bare rart. Eller drømmene jeg plutselig husker, kan heller ikke skyldes lutinus. Samtidig er jeg livredd for at jeg «lager» disse symptomene selv.. For det er ganske utrolig hva hjernen er i stand til. Foreløpig er graviditetstesten negativ. Men har testet med rfsu, og de har jeg lest så mye negativt om på nett. Så mange som får negativt svar, og som tester med andre og får positiv. Her er en artig kommentar fra en som også har negativ erfaring med rfsu:

Har du noen dårlige erfaringer med rfsu?

Jeg har en spesiell følelse på at jeg er gravid. Håper det ikke bare er et håp jeg kjenner på, men at jeg faktisk er gravid. Er livredd for å få mensen! IKM er om 3 dager.

Kategorier
Ivf Tanker

Jeg er i dpo land!

For første gang på 2 år og 9 måneder er jeg i DPO land igjen. Det er så deilig å kunne si det! Av 3 befrukta egg klarte hele 2 egg seg til å bli blastocyst! Det er helt fantastisk bra resultat! Jeg er jo ikke den som får ut mange egg, men når jeg får ut tre og alle blir befrukta og to blir til blastocyst, – ja da må jeg si at jeg er fornøyd med det utgangspunktet jeg har.

Onsdagen da jeg våknet, og det var dagen for innsett, så var jeg livredd for at Porsgrunn skulle ringe. Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Hver gang mobilen vibrerte eller lagde lyd, så skvatt jeg til. Jeg turte ikke tro på at det ble innsett før klokken ble godt over 9. De skal ringe innen klokken 9 om det ikke blir noe.

Det var et rørende øyeblikk å sette inn. Vi fikk se det lille embryoet vårt, og det var så stort. Det er liksom barnet vårt, hvis det utvikler seg videre. Det så ut som en vakker diamant 💎 ❤️ Innsett gikk fint, og det var godt å få satt inn den lille diamanten vår,for jeg følte på en rar tilhørighet til den. Jeg vet ikke om det er normalt i denne prosessen, siden jeg aldri har gjort det før nå. Men det var veldig spesielt. Før jeg visste om det ble noe innsett og vi må måtte vente i spenning i mange dager så heiet jeg det frem inni meg. Jeg ville så gjerne at det skulle klare seg og komme tilbake til meg. For det var jo mitt! Og når jeg da så embryoet så var det veldig sterkt, for bæde Hanne og meg. Det var liksom barnet vårt. For det er jo faktisk det, hvis alt går bra. Det er rimelig sykt å tenke på!

Tenk at to av tre egg har klart seg helt til blastocyst!

Nå krysser jeg alt jeg har for at dette går veien!

Jeg er 10 dpo i dag, og har allerede gått på noen smeller med graviditetstester. Men etter såpass lang tid uten å være en prøver så gikk litt i glemmeboka, så jeg kjøpte graviditetstester som målte 25 ml hcg, og trodde det var greit. Det var først i dag at jeg innså at den skulle brukes fra dagen mensen er ventet. Så jeg kunne like godt bare tissa på en blyant alle disse dagene. Like fornuftig som det har vært å tisse på en test som krever 25ml. Må le litt av meg selv, og blir en smule oppgitt. Men samtidig får jeg litt håp igjen. For jeg har kjent at jeg har mistet litt håp når jeg kun har gått negative tester. Nå har jeg kjøpt en som er 6 dager før forventet mens. Kryss fingrene for oss de neste dagene!

Kategorier
diverse Ivf Tanker

Stol på prosessen

Tirsdag… Dagen før onsdag. Dagen før blastocyst. Jeg blir snart gal. Helt siden Porsgrunn ringte på lørdag å fortalte om befruktningen så har jeg bekymret meg. Jeg har vært livredd hver eneste dag for at Porsgrunn skulle ringe å si at eggene sluttet å dele seg eller lignende. Jeg har sovet så dårlig. Våknet mye midt på natten å bare tenkt og bekymret meg. Dette her betyr så forbanna mye for meg, så da er det ekstra nervepirrende å skummelt å vente. I dag er det tirsdag, og jeg har enda ikke hørt noe. Supereggene mine er i live! I alle fall en av dem. Jeg vet ikke hvor mange av de som lever. Jeg vet bare at håpet ikke er ute. De ringer bare hvis alle dør. Blir litt gal av det også. Hadde jeg visst at alle eggene hang med fremdeles så hadde jeg ikke bekymret meg noe, men når jeg ikke vet om det kun er ett igjen, så er det klart jeg er livredd.

Jeg prøver alt jeg kan å tenke positivt. Jeg prøver å ikke la de negative tankene ta for stor plass i hodet mitt. Men det er vanskelig. Spesielt for meg som tenker på alt hele tiden. Men jeg prøver virkelig. Jeg prøver glede meg over gledene mens de er her, og heller la de positive tankene lede an, fremfor de negative. For enden av reisen skal jo ende positivt. Jeg skal ha en positiv test!

Jeg gjentar for meg selv inni meg «stol på prosessen». Jeg tror det er viktig for å ikke la tankene ta overhånd. Nå krysser jeg alt jeg eier og har på at jeg ikke får en telefon i morgen tidlig. De skal ringe før kl 9 om det ikke blir noe, og innsett er kl 13. Vi må dra rundt 9 for å rekke frem til insett, så for alt jeg vet kan vi sitte på toget når de ringer. De kan ikke ringe i morgen! Jeg takler det ikke! Under 16 timer til innsett. Kom igjen superegg, hold ut! Vær like sterk som mammaen din!

Kategorier
Ivf Tanker

3 av 3

Vi fikk beskjed i går om at vi ville bli ringt opp av Porsgrunn etter kl 8 i dag, for oppdatering på hvordan eggene hadde klart seg. Vi sov så dårlig i natt, fordi vi begge var så sykt spent! 08:30 sharp ringte Porsgrunn!

Hei, det er Ane fra fertilitetavdelingen som ringer. Du tok jo ut tre egg i går, og i dag er alle sammen helt normalt befruktet

Dette er det beste resultatet vi har hatt noen sinne! Jeg jublet og skrek i telefonen. Hørtes jo nesten ut som jeg hadde vunnet i lotto. Og det var litt slik det føltes også. Jeg hadde vunnet på de tre loddene mine. Men konkurransen er ikke helt over. Jeg får førstepremie om loddene deler seg som de skal frem til onsdag. De ønsker å sette inn en blasosyst. Nå er det om å gjøre å få dagene til å gå, sånn at jeg tenker minst mulig på dette. Men hvordan går an? Er det i det hele tatt mulig å ikke tenke på det? I mitt hode er jeg allerede gravid! I mitt hode har vi er barn neste år. Men det er ikke engang sikkert at egget deler seg! Men jeg sliter litt med å tenke på den måten, og det er litt synd, for da tror jeg fallhøyden er større. Men skuffet blir man nok uansett hvordan man tenker. Men en ting er sikkert, og det er at vi fortjener å få satt inn nå. Aldri har vi fått satt inn før. Nå er det vår tur å kjenne på håp!

Kategorier
Ivf Tanker

Uttak og dagene i etterkant

Torsdag den 17 februar møtte vi nervøse og spente opp på Porsgrunn. Vi skulle møte opp kl 09,slik at jeg fikk smertestillende, beroligende og morfin før uttak 09:45. Smertestillende og beroligende fikk jeg med en gang, og jeg gikk allerede der på en skikkelig snurr. Deretter underskrev vi noen papirer før jeg gikk inn på et rom å fikk veneflon med morfin i armen. Aldri tatt morfin før, og det var en spesiell følelse.

Jeg fikk heldigvis lov å ha Hanne med meg når jeg skulle ta uttak da jeg var veldig nervøs og gruet meg masse. Det er egentlig ikke lov på grunn av corona, så jeg er evig takknemlig for at de så behovet mitt og lot henne være med. Det føltes tryggere for meg. Det første jeg la merke til var den største nåla jeg har sett i hele mitt liv. Den var så lang at jeg ikke kan beskrive det med ord. Legen betrygget meg med at ikke hele nåla skulle brukes, og jeg tok et hjertes sukk. Bedøvelsen i skjeden var ikke så vond som jeg fryktet. Det stakk litt bare, men gikk fort over. Det var to skjermer foran meg. En på laberatoriet og en innvendig. Der var veldig rart å se på når han stakk hull på foliklene, og jeg kjente stikket godt, men det var ikke uutholdelige smerter. Det siste stikket kjentes godt, men han sa det var fordi den var litt høyere opp. Når han stakk hull på en folikkel ble et rør med væske fylt opp og sendt gjennom en luke, og fra luka ropte dama. «ingen egg». Det føltes som om livet mitt falt i grus, men legen og sykepleieren sa at det ikke trenger bety noe, og han fylte to nye glass fra folikkelen før hun omsider sa «jeg fant et egg». Hanne og jeg ble så glade, og det var så rart å se mitt eget egg. Det samme skjedde med de tre andre foliklene. Ingen egg før de hadde fylt tre glass. De sa at eggene iblant satt litt fast, og at det ikke var noe å bekymre seg for.

Jeg ble trillet på rommet etter uttak og fikk slappet av der litt før jeg fikk et skriv om at de skulle ringe dagen etter etter kl 11 om hvordan det hadde gått, og at innsett ble den 2 februar om alt gikk bra. Vi dro etterhvert hjemover og hadde gode tanker for morgendagens telefon. Utover dagen fikk jeg en del smetter, men jeg sov det meste vekk, og brukte paracet for å døyve smertene.

08:39 neste morgen bråvåkner vi av at telefonen ringer. På displayet stod det «Porsgrunn». Jeg tok telefonen og hadde et lite håp, men var engstelig siden de ringte så tidlig. «Hei Ida. Vi ringer med en litt trist nyhet. Ingen av eggene overlevde». Jeg var i sjokk, og samtidig veldig skuffet. «Hva kan grunnen være?» spurte jeg. «I og med at legen måtte rense tre ganger i hver folikkel så kan det være at de ikke var helt modne». Vi snakket i en kort stund, for samtalen kom så brått på at jeg ikke hadde forberedt noen spørsmål. Da jeg la på snakket Hanne og jeg litt sammen om at «vi visste det kunne skje». Vi begge forsøkte være realistiske, men like etter braste begge to ut i gråt. Det var så vond beskjed å få. Jeg følte at vi ikke engang fikk prøvd før det tok slutt. Hvorfor ble det sånn? Hvorfor var de ikke modne? Jeg hadde fullt av spørsmål i hodet og bearbeidet meg selv. «Er det fordi jeg har tatt ibux når jeg hadde menssmerter? Er det fordi jeg drakk alkohol for 3 uker siden? Spiser jeg ikke sunt nok? Er det fordi jeg ikke har klart å kutte snusen 100%? Er det fordi jeg ikke trener?».. Fult av spørsmål dukket opp i hodet mitt, og jeg ble også veldig redd for at eggene mine ikke funker. «Duger ikke eggene mine»? Jeg ble og er livredd for at jeg ikke kan få barn. Det er min store drøm! Og når Hanne gråt følte jeg at det var min feil. Hun gråter jo fordi det ikke gikk, og det var eggene mine som ikke overlevde. Jeg bearbeidet meg utrolig mye, og det var så vondt å se Hanne gråte og føle at det var kroppen min sin «skyld». Jeg klandrer meg selv for at det ikke gikk, for jeg har ikke akkurat levd nazi de tre siste månedene (lest at egget bruker tre måneder på å modnes, så handlingene mine og mine matvaner for tre måneder siden er resultatet av eggene som ble tatt ut i uttak). Det er så lett å klandre seg selv, og det gjør så vondt! Vi fikk beskjed om at vi ikke kan gjøre nytt forsøk før i uke 22, og det er ikke før i slutten av mai. Dette er depressive greier! Vil bare prøve på nytt med en gang! Men, jeg skal i alle fall gjøre mitt beste i denne ventetiden på å gjøre drastiske endringer. Kutte ned på koffein, snus, og andre ting som kan ha negativ påvirkning. Jeg snuste rundt 18 sterke snus om dagen før, men klarte trappe ned til svakere snus og mellom 6-8 om dagen lenge før uttak. Så jeg har allerede blitt mye flinkere! Er bare så vanskelig å slutte når jeg ikke har en positiv graviditetstest i hånda, men jeg må prøve å tenke at jeg kanskje ikke får noen positiv test i det hele tatt om jeg ikke kutter helt ut. Har prøvd alt, men ingenting funker. Niktonfri snus, tyggis under leppa, nikotin tyggis, spise frukt.. Problemet er bare å få med meg samboeren på å slutte også, for hun vil virkelig ikke slutte å snuse og har heller ikke tenkt til å slutte før jeg er gravid, men jeg trenger at hun er med meg på dette, for jeg klarer ikke det her alene.

Vi leker litt med tanken om å gjøre et forsøk privat i ventetiden, og vi får se hva vi ender opp på. Noen har har noen gode erfaringer fra klinikk i Oslo og omegn?

Kategorier
Ivf planlegging Tanker

Stor oppdatering

Nå har det skjedd mye på få dager! I går var jeg på min første kontroll hos gynekolog. Han fant fire folikler på 18,17, 15 og 14 mm. Han fant også fire folikler på under 10 mm, og disse er så små at de ikke rekker vokse seg til. Jeg ble ordentlig skuffa der jeg lå.. Fire folikler høres så utrolig lite ut! Han sa «hvor gammel er du». «35», svarte jeg. «Åh, da skjønner jeg». Føltes så nedslående med den kommentaren. Føltes litt som om han gnei inn at jeg hadde lite egg og at jeg ikke lenger er i like fruktbar alder. Det kan ha vært hormonene som styrte tankene, men jeg ble ordentlig lei meg. Han mente jeg måtte på minst en kontroll til før eventuell uttak, men vi var nesten tom for medisiner.

Hanne og jeg gikk på senteret for å slå ihjel litt tid mens vi ventet på at Porsgrunn skulle ringe oss for ny resept. Vi bor på et lite sted, og de har ikke disse medisinene på vårt apotek. Jeg var skikkelig deppa, men Hanne prøvde oppmuntre meg uten hell. Vi kjøpte oss lunch, og jeg unnet meg dessert. Prøver å ikke ta helt av med kalorier nå, men trengte jeg noe godt. Kan godt si at jeg trøstespiste litt.

Etter noe som føltes som en evighet ringte endelig Porsgrunn. «Det blir uttak på torsdag kl 09:45, «. Hæ? Uttak? Fra å være så i kjelleren rett før og så rett til håp. Jeg fryktet jo at det skulle bli avbrutt forsøk eller noe. Har lest om så mange skrekkhistorier om abrbutt forsøk, og tok de med meg i tankene mine. Vi fikk beskjed om videre forløp frem til torsdag. I går tok jeg siste menopur dose, og i dag skal jeg ta siste fyremadel og sette ovitrielle (eggløsningssprøyte) i kveld kl 21:45. Herregud så spennende!

Men tanken om få egg bekymret meg videre, men etter mange fine samtaler med damene på februargruppa på babyforum fikk jeg roet meg litt. Kvalitet er så mye viktigere enn kvantitet. Finnes historier der man får ut 20 egg der ingen blir befruktet, mens en annen kan få ut 3 egg og alle blir befrukta. Og jeg har også lest at menopur gir færre, men bedre egg, og det er jo nettopp det jeg går på. Så jeg har et lite håp.

Men det er ingen hemmelighet at jeg er redd. Jeg er kjempe redd for at det ikke skal gå. Vi har kommet ett skritt videre i prosessen, men vi er ikke i mål. Det er jo nå det ordentlig spennende kommer. Overlever eggene? Og med uttak på torsdag så er det jo en helg i mellom, og det føles ekstra nervepirrende at det er en helg i mellom. Får jeg i det tatt beskjed i helgen og hvordan det går med eggene mine?

Jeg håper det går vår vei nå. Det er fire år siden i år at vi begynte med prosessen, og snart tre år siden vi var verdens lykkeligste med positiv test foran oss, og kun en måned senere fikk vi vite at hjertet hadde sluttet å slå. Det er en hard prosess å få stå i denne prosessen, og nå håper jeg virkelig at det er vår tur. Har hørt fler tilfeller om at når et liv går tapt, blir ett nytt liv til, og om det faktisk stemmer så håper jeg det skjer for oss også. Det har vært tungt å miste mamma. Trodde aldri jeg skulle klare meg uten min kjære mamma. Vi var så tette og jeg kunne alltid gå til mamma for en god klem, gode samtaler eller bare det å være. Vi har alltid vært ekstremt knyttet, og det gjorde og gjør ubeskrivelig vondt å ikke ha mamma i livet mitt. Så hvis det stemmer med circle of life, så håper jeg det stemmer for oss også. Jeg er litt overtroisk i tillegg. Kanskje mamma kan ha en finger med i spillet og hjelpe oss? ❤️

Kategorier
Ivf planlegging Tanker

Endelig er tiden inne!

Endelig kom mensen. Aldri hatt lyst på mensen før, og heller aldri vært sikker på at mensen kom hvert femtende minutt i over en uke nå, Jeg tok tredje corona vaksine den 10 januar, og jeg har nå 3 x moderna. Det har vært mye prat om at vaksina kan påvirke menstruasjonsyklusen, og det tror jeg helt klart er tilfellet hos meg. https://www.fhi.no/nyheter/2021/koronavaksinasjon-kan-pavirke-menstruasjonen/. Det er heller ingen hemmelighet at hode og kropp henger sammen, og når jeg har gått rundt å følt både det ene og det andre og fuksert så mye på at jeg få mensen, så går det ut over stressnivået i kroppen. Og stress kan jo hemme mensen fra å komme, så jeg har vært i en ond spiral. Men i går kom endelig kom mensen, en uke over tid.

Jeg begynner på hormoner i kveld kl 18, og jeg kjenner på skrekkblandet fryd. Er så klar for å sette i gang, men jeg går en uviss tid i møte. Jeg har aldri gått på hormoner før, og aner ikke hvordan kroppen min vil reagere på det. I dag begynner jeg på menopur. Det er en sprøyte som skal settes i magen fra dag 2-9 . Menopur inneholder folikkstimulerende hormon (FSH), slik at kroppen skal utvikle fler folikler. På dag 6-10 begynner jeg på enda en sprøyte, og denne heter fyremadel. Den skal hindre eggløsningen i å komme. Så på et tidspunkt skal jeg gå på hormoner for å få flere folikler, samtidig som jeg skal gå på hormoner som hindrer eggløsningen. Det hørtes ut som en skikkelig hormon kræsj spør du meg.

Jeg vet at denne behandlingen kan være tøff både fysisk og psykisk, men det jeg bekymrer meg mest for er den psykiske belastningen det kan medføre. Ikke bare på hormoner, men hele IVF prosessen.. Oppturene og nedturerene det kan ha med seg. Jeg håper vi slipper unna alt for mange nedtuter og at vi lykkes på første forsøk. Jeg prøver å tenke positivt om kroppen min, og tror at det kan hjelpe litt. Å visualisere at det går bra. Men frykten for at at det ikke skal gå bra tar jo selvfølgelig opp mange av tankene. Tankene florerer, og mange av tankene går i:

  • Hvor mange egg får vi ut?
  • Tenk om jeg får ut mange, men at ingen overlever?
  • Blir jeg overstimulert?
  • Vil eggutak gjøre veldig vondt?
  • Blir jeg gravid?

Det er så mye som kan skje på veien. Kan jo være at jeg får ut mange egg og da blir vi jo overlykkelige. Det som er skummelt da, er at det ikke finnes noen garanti for at eggene overleverer, så fallhøyden er stor fra lykke til sorg. Men jeg klarer ikke å ikke få forhåpninger hvis jeg får ut mange egg. Det tror jeg er ganske normalt. Og ventetiden fra eggutak og det å vente på telefon fra sykehuset om hvor mange egg som overlevde blir en nervepirrende tid. Det som blir ekstremt viktig nå er at Hanne og jeg tar ekstra godt vare på hverandre i denne tiden, for det kan bli krevende og tøft.

Under to timer til første sprøyte skal settes, og jeg er så spent! Hanne må nok sette første sprøyte, for jeg er så redd for å gjøre noe feil. Håper virkelig dette går veien, og jeg skal være flink til å oppdatere på bloggen min.

Hvilke opplevelser har du fra hormonstumulering?