Uncategorized

En karusell av følelser

«Finnes det håp?» husker jeg at jeg spurte. Det fantes håp, det lille frøet vårt kunne være en av de som vokser tregt i begynnelsen. Det fantes absolutt håp. Ingen vits å tro det verste, men kanskje ha det litt i bakhodet at det kan gå galt hørte jeg langt i det fjerne. Knøttet vårt var på størrelse med ett embryo på 5 uker. Jeg var 6+6. Altså nesten 7 uker på vei.. Et embryo som vokser normalt vil ha ett hjerte som begynner å slå fra uke 5. Lille knøttet vårt målte 3 mm og hadde ikke noe tydelig hjerteslag enda. Det var ikke sånn det skulle være! Vi skulle jo se vår fremtidige baby på ultralyd og gråte en skvett av glede og dele bilde på termingruppa jeg var med i, slik alle de andre i gruppa gjorde. Det florerte av kvinner som delte tidlig ultralyd bilde i termingruppa «Januar 2020». Og endelig skulle det være min tur å dele bilde! Hanne og jeg skulle gå ut av bygningen, holde rundt hverandre i glede over å ha sett ett stort og tydelig embryo med ett bankende hjerte, ikke gå ut i uvisshet om hva som skjedde videre! Jeg skulle ta hcg blodprøve med to dagers mellomrom, og så komme tilbake til gynekolog en uke senere. Da ville han undersøke embryoet på nytt i tillegg til at han hadde hcg resultatene.

Vi gikk ut av lokalet og begge tenkte vel vårt. Jeg tenkte i alle fall det verste, men prøvde holde motet oppe. Hcg resultatene ga oss håp igjen. Hcg steg bra. Første hcg viste 23000. Det var veldig fine tall, og samsvarte med hvilken uke jeg faktisk var i. Stork ville gjerne ha tilbakemelding på hcg de også. De synes det var ett bra resultat og sa at det ikke var sikkert den fordoblet seg da tallene allerede var så høye. Så når neste hcg hadde steget til 30000 var både vi og Stork veldig fornøyd med stigningen. Kanskje det gikk bra likevel?

Både Hanne og jeg roet oss betraktelig og fikk håpet tilbake. Hcg hadde økt og jeg hadde alle symptomer fremdeles. Ikke hadde jeg blødd heller, så alt var som det skulle! Hver morgen kjente jeg etter symptomer, og de var der alle som en. Så deilig å kjenne symptomer!

11 juni kom og vi skulle tilbake til ultralyd. Vi hadde ett håp. Et stort håp! Hcg hadde jo økt! Gynekologen var ikke like positivt til hcg resultatet. Han synes det var litt for lavt. Jeg husker jeg nesten ble litt irritert på han. Jeg hadde jo søkt på hcg resultat og hadde veldig bra resultater og sett at det var normal stigning på Hcg kalkulator. Dessuten hadde Stork klinikk sagt det var bra stigning! Hva i huleste var det gynekologen snakket om? Jeg satte meg ned i gynekologstolen med hjertet i halsen. Hanne holdt meg i hånden og vi var begge nervøse, men trodde og håpet det beste. Nå skulle vi forhåpentligvis se at det lille knøttet vårt hadde vokst og se det bitte lille hjertet slå! Hjertet mitt falt i tusen knas når han sa at det ikke hadde vokst noe. Det var fremdeles veldig lite. Nå var jeg altså nesten i uke 8,men embryo var på størrelse med ett embryo i uke 5. «Ser dere det? Den bevegelsen dere ser der er hjertet»sa han mens han pekte på skjermen. Hva? Har hjertet begynt å slå? Det må jo bety noe? Jeg hadde jo lest at så lenge hjertet har begynt å slå er det betraktelig mindre sjanse for å miste! Dette måtte bety noe! Nå var det to hjerter som slo inni meg. Mitt hjerte og hjertet til lille knøttet vårt. Det var utrolig rart å tenke på! Jeg satt der med tårer i øynene, mens Hanne stod inntil meg å så på det bankende hjerte på skjermen. Med ett rev gynekologen håpet ut av armene våre. Han mente at embryoet mest sannsynlig ville dø ut av seg selv. At jeg mest sannsynlig ville gå eller gikk gjennom en MA, og at det var derfor det ikke hadde vokst noe. Men det forklarte jo ikke det bankende hjerte! Han sa at dersom det ikke hadde vokst noe til neste kontrolltime så ville han ta opp muligheten for abbortpille. Uaktuelt tenkte jeg! Jeg kommer aldri til å ta noen piller for å avslutte mitt svangerskap så lenge knøttet har ett hjerte som slår! Så lenge det slår finnes det håp! Jeg fikk ny time, men jeg ordnet meg time hos en annen gynekolog for en second opinion. Både Hanne og jeg ønsket en ny gynekolog som kunne se på lille knøttet vår. Abbortpille du liksom!

17 juni hadde jeg time hos en ny gynekolog. Privat, vel og merke med så kort varsel. Hanne kunne ikke bli med meg på denne timen og jeg følte meg ekstra sårbar og alene. Rundt meg på venteværelset satt det flere par. Kvinner med store flotte gravide mager og alle hadde de med seg noen. Her kommer jeg da, helt alene, redd sårbar, og stor voksene mage hadde jeg heller ikke. Jeg kunne ønske jeg kunne krøpet under jorda mens jeg satt der å ventet. Det var så uendelig vondt å sitte der å se på alle disse lykkelige, flotte damene som var kommet så langt i svangerskapet. Jeg måtte en tur på toalettet for å tørke tårene ett par ganger mens jeg ventet på min tur. Kunne så underlig ønske Hanne var der med meg. Jeg trengte hun så! I dag skulle jeg få vite hvordan fremtiden vår ble. Om vi skulle få baby og bli verdens lykkeligste eller om jeg skulle presse ut det som kunne blitt babyen vår i do noen dager senere.

«Her var det ikke mye å se. Svangerskapet har rett og slett gått til grunne». Det man før kunne se var antydning til noe som kunne likne en reke var nå helt umulig å gjenkjenne. Embryoet var dødt, men kroppen hadde ikke støtt det ut. Jeg bar på det som skulle bli var baby, men som nå var dødt! Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg var helt fra meg og der satt jeg helt alene å måtte ta i mot beskjeden. Ja, vi var klar over at det kunne være utfallet, men helt forbredt på noe sånt blir man nok aldri. Han spurte om jeg ville dra rett til sykehuset å starte behandlingen eller om jeg ville vente til Hanne kunne være med dagen etter. Jeg klarte ikke tanken på den reiseveien alene, og heller ikke starte behandlingen alene. Jeg var nødt til å ha med Hanne.

2 kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *