Tenk at det i år er 12 år siden vi møttes første gang. Det er et helt liv siden. Det var det året Life of pi herjet på kinolerretet, Call me maybe, We are young og ikke minst Gangnam style gikk på repeat på radioen, og det året Evelyn endelig var 20 år og kunne dra på So (desverre lagt ned nå). Vi snakket sammen på et skeivt nettsted først, før vi møtes på Egon en stund senere. Tilfeldigheter gjorde at vi møttes igjen på So i Oslo, og det var der det hele ordentlig startet.
Så mye har skjedd siden da! På godt og på vondt. Det har vært mange opp og nedturer. Nedturene har gjort oss sterkere som par, og oppturene har vi satt virkelig stor pris på. Når man har opplevd nedturer vet man å sette pris på oppturene ❤️ Vi har blant annet mistet hver vår forelder, noe som har vært veldig tungt. Vi begge kom inn i forholdet med en bagasje som vi har tømt litt etter litt. Det har vært utfordrende, men med støtte fra den andre har det gått fint. Jeg tror forholdet vårt er såpass sterkt fordi vi har vært engasjert i dette forholdet, vist forståelse, et drøss med kjærlighet og en god dose tålmodighet. Når vi var i en dårlig periode så stod vi i det, ga ikke opp, og bet tenna sammen til stormen ga seg. Nå som vi kun har litt støv igjen i kofferten har vi det helt fantastisk bra.
Jeg tror det er lett for mange par å gi opp når det blir problemer, men det er da det er viktig å stå i det. Gir man opp kjærligheten når man møter motgang vil man aldri finne kjærligheten. Et fint ordtak er «elsk meg når jeg fortjener det minst, da trenger jeg det mest». Dette er noen viktige ord med mye sannhet i.
Skal ikke sitte her å si at det har vært lett, for det har det overhodet ikke vært de første årene. Men jeg har aldri sluttet å elske Evelyn, uansett hvor lyst jeg har hatt til å gi opp. Står man i det så blir forholdet enda sterkere, tro meg.
Vi begynte prosessen om å få barn i 2018. Det var først på nyåret 2019 vi begynte med prøvingen, og vi rakk 5 forsøk før corona kom å ødela for oss. All prøving ble stanset, og midt oppi dette hadde jeg en mamma som var syk som ville dødd om hun fikk corona. Jeg husker jeg var ekstremt redd for å smitte mamma med noe, og jeg spritet ned alt før jeg gikk på besøk til hun. Det var ekstremt tøft å stå i. Jeg var livredd. Mamma ble dårligere, og på kvinnedagen 2021 ble hun flyttet til paliativ avdeling. Jeg besøkte mamma daglig og var der i flere timer hver dag, noe som gikk litt ut over tiden med Evelyn. Da var hun flink å sa fra, at hun også trenger litt tid med meg, og at jeg ikke måtte glemme det. Kommunikasjon er viktig i et forhold. 11 juni 2021 døde mamma av uhelbredelig hjernekreft, og Evelyn stod der ved min side og var stødig som et fjell for meg. Mamma fikk beskjed om at hun hadde hjernekreft ca et halvt år etter Evelyn og jeg ble sammen, så hun har stått i det med meg i alle disse årene ❤️
I 2019 mistet vi også det som skulle blitt vårt barn. I uke 9 tok drømmen vår slutt. Dette var en utrolig tøff og krevende prosess. Har også vært gravid flere ganger etter dette, men da mistet jeg før uke 5, så da kalles det kjemisk. Men uansett tøft å gå fra glede til sorg på null komma niks.
Med andre ord har vi vært gjennom mye tungt, men her er vi, og vært sammen i 11 år i dag.
I 2021 kjøpte vi får første bolig sammen, og i fjor ga vi hverandre vårt ja. Den lykkeligste dagen i våre liv ❤️💍
Og nå, endelig venter vi vårt barn! ❤️ 4 dager til vi ser den lille igjen, vi er da 12+6 og den ordinære ultralyden i mai får vi mest sannsynlig vite om vi venter en liten prinsesse eller en prins❤️💙
Moralen i dette innlegget er at det er liten vits å lete etter den perfekte, for ingen er perfekt. Det som er viktig er å finne den p e r f e k t e for deg, og være uperfekte sammen, men være den perfekte for hverandre ❤️
