Kategorier
Ukategorisert

Ett lite lys i enden av tunnelen

Dere som har lest bloggen min helt hit vet at jeg fikk avslag av Riksen fordi jeg veide for mye. Måtte ned 5 kilo før jeg kunne søke igjen. Jeg eide ikke motivasjon på den tiden og kiloene bare kasta seg over meg i rekordfart, men en måned senere var det nok. Jeg vet ikke hvor jeg fikk motivasjonen fra, men plutselig var den der! Fra juni til oktober klarte jeg gå ned 13 kilo! Jeg gjentar – 13 kilo! Fy fader så stolt jeg var (og er!). Og jeg gjorde det ikke på noen usunn måte heller. Spiste som vanlig, bare mindre porsjoner, jeg trente og drakk masse vann. Og det er jo et kjent fenomen at når man lever sunt frister det ikke med junk, så da ble det naturligvis mindre av det også. Jeg var i siget! Vekta stagnerte litt etterhvert og i jula gikk jeg selvsagt litt opp i vekt. Men før kunne jeg lett å gå opp 3 – 4 kilo i jula, men denne gangen gikk jeg kun opp 1 kilo. Så fra oktober til januar har jeg kun gått opp 1 kilo. Muligens fordi jeg har fått bedre forbrenning etter all treninga? Akkurat nå sliter jeg litt med motivasjonen igjen med alt som skjer med mamma. Men jeg må bare finne den igjen. Jo mer jeg går ned jo bedre er det for en fremtidig graviditet!

Vi sendte inn en ny søknad, men ikke til Riksen denne gangen. Søsteren min tipset meg om at det er fritt sykehusvalg, og hun fant ut av Porsgrunn har ganske liten ventetid i forhold til riksen. Jeg sendte inn søknad i august/september og vi fikk time den 11 januar!

Nervene var til å ta og kjenne på når datoen nærmet seg. Jeg var så redd for at vi skulle få avslag. Om en måned er det 1(!) år siden vi sist prøvde i Danmark. Å dra til Danmark i løpet av det siste året har vært uaktuelt pga corona. Så vi har satset alt på at vi får hjelp i Norge denne gangen. Så med andre ord var det mye som stod på spill.

En ting vi fant ut underveis var at Porsgrunn ikke hadde tilbud om donorsperm. Det hadde vi ikke lest oss opp på. Så det var ett ganske stort nederlag. Da hadde vi allerede ventet noen måneder. Da kunne vi like gjerne søkt oss inn på Riksen selv om det er ufattelig lang ventetid der. Men heldigvis fikk vi vite at prosessen er i gang med å tilby donorsperm i Porsgrunn, og at de kun ventet på det økonomiske ved det,og at de trodde det ville bli godkjent på nyåret 2021.

11 januar kom, og fy fader så nervøse vi var! Det var jo på en måte snakk om fremtiden vår. Timen gikk helt fantastisk bra og vi ble godkjent! Hurra! Vi fikk innføring i hvordan IVF fungerer av en hyggelig sykepleier. Hun var veldig dyktig i jobben sin og vi spurte rundt selve prosessen. Er jo ganske big deal. Ivf liksom!

Fra syklus dag 2-9 skal jeg ta noe som heter menopur og fra syklusdag 6-10 skal jeg ta noe som heter Fyremadel. Menopur tas for å modne flere egg slik at sjansen er større for å bli gravid,mens fyremadel tas for å forhindre at eggløsningen kommer for tidlig. Disse skal tas i sprøyteform, helst til samme tid hver dag. Sprøytene skal stikkes i magen.

Vi vet som sagt ikke når vi får satt i gang med tanke på donorsperm, men de var ganske opitimiske på at vi kunne starte i løpet av våren. Og i mine øyne er ikke det så lenge til. Så kanskje en gang mellom mars og mai? Nå har vi ventet ett år siden sist vi var i Danmark så da klarer vi vente enda litt til, nå som vi vet at vi faktisk er i gang igjen. Og jeg kjenner jeg trengte en opptur i livet mitt akkurat nå. Så vi ser veldig positivt på dette selv om det kan ta noen måneder.

En annen ting som er veldig, veldig bra er at AMH har økt ganske mye! AMH viser hvor mye du har igjen av egg. Eggreserve. Min var på 11 for ett års tiden siden, men etter jeg har gått ned i vekt har den steget til 16,noe som er veldig bra! Jo høyere, jo bedre!

I følge legen i Porsgrunn var det ett veldig positivt tall i forhold til alder og vi skulle ikke se bort i fra at den har økt pga vektnedgang! Så, nå får jeg se om jeg klarer finne motivasjonen til å fortsette det gode arbeidet jeg har gjort.

Men helt ærlig, så gruer jeg meg innmari til egguthenting! Har hørt at det er sååå vondt! Dagen jeg skal ha egguthenting får jeg 3 paracet, morfin og ett eller annet jeg ikke husker navnet på. Kan det ha vært vival? Og om jeg ikke husker helt feil får jeg lokalbedøvelse i området rundt slik at det skal være mindre vondt med selve egguthentingen. Håper smertestillende fungerer og at alt går bra uten for mye smerte. Og at det klaffer denne gangen! Det hadde vært en drøm!

Vil gjerne høre fra fler som har gått gjennom ivf. Hva er din erfaring?

2 svar til “Ett lite lys i enden av tunnelen”

Legg igjen en kommentar til Charlotte Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.